Kommentar

Når man ser på radikaliteten i hva politikerne bestemmer, enten det er på barnevern eller miljø, blir de smilende politikerne noe utiltalende. Det virker ikke som om de tar inn over seg hva de holder på med. Derfor er fellelsen i Europa-domstolen et så stort prestisjenederlag, de gjør alt for å bortforklare. Byråd for miljø og samferdsel Lan Marie Berg, miljøaktivist Penelope Lea, byrådsleder Raymond Johansen nog byråd for oppvekst og kunnskap Inga Marte Thorkildsen under lanseringen av byrådets nye klimastrategi 9. august. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB scanpix

Det norske barneverns-etablissementet har summet seg til motangrep etter Strand Lobben-dommen. Psykolog Vigdis Bunkholdt skriver i Aftenposten 27.11. at det er foruroligende at norsk barnevern nå synes å tilpasse seg EMDs definisjon av familielivet. Det er særlig «gjeninnføringen av det biologiske prinsipp som overordnet holdepunkt» hun reagerer mot.

Det er ikke overraskende at psykolog Bunkholdt mener dette. Hun har vært en sentral fagperson på feltet og var medlem av det «ekspert-utvalget» (Raundalen-utvalget) som ble nedsatt i 2011 av statsråd Audun Lysbakken. I NOU 2012:5 lanserte de et prinsipp om «utviklingsfremmende tilknytning». Den bærende tanken bak dette ny-ordet er at biologiske foreldre i seg selv ikke er av noen spesiell verdi for barn, med mindre det er utviklet en tilknytning mellom dem som er «utviklingsstøttende» for barnet. Empirisk grunnlag for dette synet fremlegger ekspert-utvalget ikke.

Utredningen dannet bakgrunn for enkelte lovendringer, men ikke så store at det skapte særlig debatt i Stortinget eller samfunnet ellers. Viktigere var de politiske signaler som utgikk fra regjeringen og nedover i rekkene. Inga Marte Thorkildsen, som da var statsråden med ansvar for saksfeltet, kunne på SVs landsmøte i mars 2013 stolt kunngjøre: 

«I dag kan jeg avsløre at vi innfører et nytt prinsipp i barnevernet. Det er et prinsipp som skal ta utgangspunkt i om barnet har det bra og vokser opp i omgivelser som støtter barnets utvikling. Det biologiske prinsipp skal ikke hindre barn i å vokse opp i omgivelser som trygger barnet. Mors og fars rett til å være foreldre skal ikke gå på bekostning av barns rett til trygghet.» (Sitert etter Skartveit, Normløst, 2019)

Men allerede før dette var ikke den påståtte prioriteringen av «foreldrenes rett på bekostning av barnet» mer fremtredende i norsk barnevern enn at norske myndigheter traff de avgjørelser om Trude Lobben og hennes barn som senere, ved storkammerets avgjørelse i september 2019, ble konstatert å utgjøre brudd på deres rett til familieliv med hverandre. Med Raundalen-utvalgets og Thorkildsens familiefiendtlige ideologi som rettesnor, forsterket disse tendenser seg, og den raden av saker fra Norge som nå skal behandles av EMD er vitnesbyrd om dette. Signalet fra Europas toppdommere, som det grunn til å tro er i tråd med holdningene hos det store flertall av vanlige mennesker også i Norge, er at dette er ikke en sivilisert nasjon verdig. 

Hvorfor skal biologi være viktigst i barnevernssaker, spør Vigdis Bunkholdt? Svaret er at det skal det ikke hvis foreldre mishandler eller grovt vanskjøtter sitt barn. Men ellers skal biologi være viktigst, fordi det faktisk er det, i de aller fleste barns følelser så vel som i foreldrenes. De sterke bånd av samhørighet ytrer seg gjennom en biologisk utviklet følelse som går under navnet kjærlighet, og som har vunnet frem evolusjonært gjennom at det er det som best ivaretar individets overlevelse. Det er hos egne foreldre eller egen utvidet slekt barn har best sjanser til å få beskyttelse og hjelp. Dette bekreftes av blant annet forskning om barns enormt mye større utsatthet for vold fra steforeldre enn fra biologiske foreldre. Og det underbygges gjennom den omfattende, men av Norges barnevernsmyndigheter og dets ideologiske premissleverandørers lite påaktede, forskning om hvordan det faktisk går med barn som overtas av det offentlige. 

Forhåndsbestill Halvor Foslis nye bok til spesialpris her!