Sakset/Fra hofta

Idet ett år nærmer seg siden han inntok Élyséepalasset, blir Emmanuel Macron intervjuet av journalistene Jean-Jacques Bourdin og Edwy Plenel i Théâtre National de Chaillot ved Eiffeltårnet i Paris den 15. april 2018. Foto: Reuters / Scanpix.

 

Frankrikes president Emmanuel Macron ser ut til å ha inntatt en aksepterende holdning ved utsiktene til en massiv og vedvarende migrantstrøm fra Afrika.

I et over to timer langt TV-intervju med BFM TV forrige søndag, snakket Macron blant en rekke andre innenriks- og utenrikspolitiske spørsmål, som pensjonssystemet og Syria, om sine visjoner for fremtidens Europa.

Om tidens mest presserende spørsmål hadde han dette å si:

«Vi har et migrasjonsfenomen som vil vare fordi det finnes geopolitiske konflikter, klimaproblemer og en afrikansk demografi som er en veritabel bombe.»

Den franske presidenten viste ifølge Breitbart til demografiske prognoser fra antropologen, forfatteren og journalisten Stephen Smith, som forventer at Europa vil få mellom 150 og 200 millioner afrikanske innbyggere i år 2050.

Med et slikt premiss skulle man kanskje tro at den mest presserende oppgaven var å sørge for at det ikke går av noen slik bombe i landet og verdensdelen han er med på å styre. Men Macron fremhevet i stedet noe helt annet:

«I den sammenhengen forblir jeg forpliktet på asylretten, som har vært konstitusjonell siden 1946. Den krever av oss at vi tar imot alle menn og kvinner som risikerer livet i landet de kom fra. Og det gjør vi. Asylretten blir konstitusjonelt forsvart og respektert.»

Hallo, er det noen hjemme? spør Nina Hjerpset-Østlie hos HRS.

Nei, det er ikke det. En illustrasjon på den monumentale bevisstløsheten når det gjelder den demografiske trusselen fra Afrika, ble gitt av Espen Søbye i en anmeldelse av Terje Tvedts bok «Det internasjonale gjennombruddet» i Morgenbladet den 3. november 2017.

Søbye går i rette med Tvedts påpekning av at den nye innvandringen er uten sidestykke i historien, noe ethvert barn kan se med det blotte øye.

Når det gjelder innvandringen til Europa fra land i Afrika og Asia, som Tvedt altså hevder er ny i form, så kan denne innvandringen forstås og forklares som en repetisjon av den europeiske utvandringen for 150 år siden. Utvandringen fra Europa skjedde i en fase da dødsraten hadde falt betraktelig, mens fødselsraten holdt seg høy. Resultatet var en sterkere befolkningsvekst enn økonomien klarer å absorbere og som resulterer i utvandring. Det vil si det samme som har skjedd og skjer i noen land i Afrika og Asia. Dette er vel og merke en overgang. Fødselsraten har falt og vil falle også der den nå er høy, og dermed vil folkeforflytningen som skyldes at en befolkning gjennomgår en bestemt fase av den demografiske overgangen, forsvinne. Det virker som om denne blant demografer allment aksepterte teorien om den demografiske overgangen mangler i Tvedts teoretiske verktøykasse. Ingen kan uttale seg troverdig om befolkningsutvikling og migrasjon uten å bygge på denne teorien.

Problemet til Søbye er at han ikke uttaler seg troverdig selv om han bygger på denne teorien, som for hans vedkommende tjener til å skygge for virkeligheten.

Det er ikke bare flytrafikk, internett, smarttelefoner og globalisering han utelater fra analysen hvor verden er som for 150 år siden. La oss ta en titt på en befolkningsprognose fra FNs befolkningsdivisjon:

Den demografiske transisjonen Søbye viser til for Afrikas vedkommende, kan leses ut av den etterhvert noe utflatende veksten i den fiolette kurven.

Men dette kvalitative fenomenet ved veksten rokker ikke ved dens overveldende kvantitative egenskap. Det er ikke så lenge siden Europa og Afrika hadde omtrent like store befolkninger. Men i løpet av levetiden til de fleste av oss vil Afrika få tre ganger større befolkning enn Europa – et forholdstall som bare vil fortsette å øke.

At dette vil skape et migrasjonstrykk som er uten sidestykke i historien, er åpenbart. Og om ikke europeerne innser at det å motstå et slikt trykk er en eksistensiell oppgave, vil det uten skygge av tvil gi en innvandring uten historisk sidestykke også. Det Tvedt gjør, er simpelthen å fortelle at vi såvidt er i gang med denne prosessen.

I Documents nært forestående utgivelse Europas underlige død skriver Douglas Murray blant annet om hvordan den pågående migrasjonen ofte blir forsøkt fremstilt som noe verden har sett før. På den måten etterlates inntrykket av at problemene ny migrasjon måtte skape, vil bli løst, slik det stilltiende antas å ha skjedd med problemene migrasjonen har avstedkommet før.

Det er nettopp denne øvelsen Søbye driver med. Og i kraft av sin bakgrunn og status som intellektuell vil mange ta hans belæring av Tvedt som et bevis på at migrasjonen ikke er noe å henge seg så mye opp i.

Men Emmanuel Macron vet altså bedre. Ikke desto mindre erklærer han at Frankrikes dør er åpen. Den franske presidenten vil sprenge Afrikas demografiske bombe i Europa. En slik person ved roret er den beste garantien for at vår verdensdel opphører å eksistere slik vi kjenner den.

Der Morgenbladets lesere lulles inn i bevisstløshet, gir Macron seg hen til overmot. Det er ikke godt å si hvilken av skavankene som er verst. Nei, det er virkelig ingen hjemme.

 

Kjøp Jean Raspails «De helliges leir» fra Document Forlag her.