Den 5.mai 2013 hadde i Wienavisen Die Presse et førstesideoppslag med referanse til lederen for Global Footprint Network Mathis Wäckernagel. Han uttalte at vi allerede på 1980-tallet overskred naturens evne til å gjenskape de ressurser som vi bruker til vår livsførsel. Disse beregningene stammet fra WWW, og er offentliggjort i Living Planet 2012. Dersom alle mennesker skulle etterligne konsumpsjonsnivået i dagens i-land, ville vi trenge tre planeter for å komme i balanse: “Eine Erde ist dem Menschen zu wenig”. (Én jord er for lite for mennesket)

I et samtidsperspektiv er det livsstilen til befolkningen i industrilandene i nord som først og fremst er skyld i menneskenes “overshot”. I et fremtidsperspektiv er det befolkningsøkningen i u-landene i sør som gir grunn til bekymring. Det kan være grunn til å fokusere på det siste.

libya.packed.like.sardines

Foto: Bildet av de overfylte båtene, der mennesker er pakket tett som sardiner, skremmer mange europeere. Hvis de fikk høre mer om demografisk utvikling ville de ikke bli mindre skremt. Er det derfor mediene avholder seg fra å snakke demografi?

Barnetallet til europeiske kvinner har falt fra 2,66 i 1950 til 1,41 barn i 2001. Fødselstallene for Midtøsten og Nordafrika har i samme periode gått ned fra 6,99 til 3,37. I Afrika sør for Sahara har fødselstallene bare gått ned fra 6,7 til 5,5. (”Loven” om demografisk overgang, som går ut på at økt velstand med nødvendighet vil føre til en reproduktiv 0-vekst, er nok mer et utslag av ønsketenkning enn kritisk analyse.)

ANNONSE

Ifølge beregninger fra FNs demografiske kontor vil Afrika firedoble sitt folketall i løpet av dette århundret. Afrikanske land kan vanskelig skaffe utkomme til alle disse. Dermed kan en flukt til Europa fortone seg som det mest nærliggende alternativ. Dette kan føre til overbefolkning i deler av vår verdensdel, i tillegg til alle andre problemer som en migrasjon i denne størrelsesorden vil føre med seg.

Når afrikanske familier satser på mellom fem og seks barn pr. familie, har dette i tidligere tider vært en fornuftig form for tilpasning til harde livsvilkår. Et par barn måtte under slike forhold forventes å dø før foreldrene ble gamle og trengte støtte. De gamles underhold ville være avhengig av overskuddet fra mer enn én fattig familie. For å finne et ”funksjonelt alternativ” til et slikt system, trengs velferdsstater med rettigheter for alle eldre til sitt livsopphold.

Slike velferdsstater er ikke noe som bare kan vedtas. Oppslutningen om dyre ordninger for universelle rettigheter forutsetter en folkelig solidaritet, som favner videre enn slekt og bekjentskaper. Solidaritet på nasjonsnivå forutsetter i sin tur nasjonalstater. (Dette har jeg skrevet mer om i boka ”Nasjonalstaten. Velferdsstatens grunnlag” fra 2008.)

En type nasjonalstater med moralsk ansvar for alle, er ikke noe naturgitt. Institusjoner for solidariske nasjonsstater kan det ta flere generasjoner å utvikle. Dersom institusjonene er for svake, kan dette gi grunnlag for korrupte og krigerske lokale ledere, som satset mer på militær undertrykkelse enn på en moralsk solidaritetsbygging. Det kunne her vises til Francis Fukuyama som blandt annet har studert forholdet mellom kolonisering og avkolonisering, spesielt i Afrika.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629