Gjesteskribent

Bildet: Demografi er et ikke-tema, både blant politikere og medier. Til tross for at miljøsaken heises. Et land som Egypt har gått fra 60 millioner til over 90 millioner på en generasjon. Det fører til politisk ustabilitet, som her på Nil-øya al-Warraq, der mengden roper slagord mot Abdel Fattah al-Sisi i begravelsen til Syed Tafshan som ble drept av sikkerhetsstyrkene. Disse kom for å rive ulovlig oppførte bygninger. Befolkningsøkning legger press på boligmarkedet, hvor prisene går opp i takt med etterspørselen, men økonomien klarer ikke skaffe nok jobber og folk er fattige. Slik skaper befolkningsøkningen en ond sirkel.  Bildet er tatt 16. juli 2017. Foto: Amr Abdallah Dalsh/Reuters/Scanpix

La oss begynne med begynnelsen. Den går ikke lenger tilbake enn til 1950-tallet. Den gang var innvandringen ganske liten. Redaktøren for bladet Kontakt, Torolf Elster ville berolige folk. Han spurte ironisk om vi trodde at eventuelle innvandrere ville foretrekke våre tørre tyttebærlier når de hadde muligheter for å bosette seg i fruktbare vindistrikter ved Middelhavet.

Til tross for denne bagatellisering av omfanget av innvandringen, kom det i etterfølgende år en god del innvandrere til landet. Nå ble rasisme-spøkelset trukket fram.  Ut fra en populær barnesang ble refrenget ofte gjentatt: ”Noe er forskjellig, men det er utenpå.

Litt senere ble det klart at innvandrerne var forskjellige fra innfødte nordmenn, og ikke bare utenpå. Dette ble forsøkt avdramatisert med forklaringer om at innvandrerne ville bli som oss, bare de fikk noe tid på seg. –  ” Det tok også tid før  nordmennene ble norske.

I en neste fase av utviklingen ble det mer og mer klart at innvandrerne ikke ville bli helt som oss. Teorier om integrasjon framfor assimilasjon ble populære. Dessuten ble forklaringene nå flyttet over på de økonomiske fordeler ved innvandringen. – Uten innvandring stopper Norge”.

Fra 1990-tallet av kom det flere rapporter som fortale at de fleste innvandrere ville bli en byrde for samfunnet, spesielt hva angår framtidige og forutsigbare uttellinger til velferdsytelser. Dette ble så parert med argumenter om at innvandringen var kulturelt berikende. For mangfold mot enfoldble et slagord. Motstanderne ble stadig omtalt som provinsielle nasjonalister.

Etter år 2000 er berikelsesargumentene blitt stadig mer tynnslitte. Nå kom karakteristikkene om ”det multikulturelle samfunn”. Å kreve at innvandrerne skulle bli som oss, blir definert som en form for diskriminering. Dessuten blir det framholdt at det multikulturelle er en del av en uavvendelig  samfunnsutvikling, som gjerne oppfattes som en utvikling mot mer humane og universelle verdier.

Det er flere innvendinger som kan rettes mot gjennomgående argument-typer i den norske debatten. Det ene gjelder logikken: Det ene argumentet på et stadium i utviklingen undergraver et forgående, uten at dette tilsynelatende har affiseret de politisk korrekte, de  som er ”for innvandring”. Den andre innvendingen gjelder relevante argumenter som ikke har kommet med i den norske debatten. Trusler om overbefolkning og økologiske kriser er stort sett blitt utelatt..

Fokus har hele tiden vært på enkeltindivider eller kategorier av enkeltindivider. Et slikt perspektiv gjør det mulig å se på innvandrerpolitikken utelukkende som et spørsmål om moralsk vilje: Da kan det fortone seg som egoistisk og umoralsk av innbyggere i verdens rikeste land å ikke ville ta imot flere flyktninger. Vi bør ta imot flere og gi mer i bistand, uten å kreve motytelser når det gjelder befolkningsregulering

Noen tall: En oversikt fra Statistisk sentralbyrå viser at det er 725 000 innvandrere, derav 159 000 norskfødte med innvandrerforeldre, som er registrert som bosatt i Norge. Antall innvandrere er mer enn fordoblet på ti år; den gang ble det registrert 341 830 innvandrere av alle kategorier. Dette skjer til et land der 5,2 millioner konsumenter etterlater seg et fotavtrykk som forutsetter 2,7 jordkloder, for at naturen skal ha evne til å gjenskape ressursene for dette forbruket.  (FN-kontoret for demografiske studier.)

Hvis vi ser ti år fram i tid, eller enda lengre fram, er det grunn til å vente en sterk økning av ”folkevandringen” både  til Norge og til andre europeiske land, dersom EU opprettholder sin innvandrerpolitikk som forplikter både EU-medlemmer og EØS-medlemmer. Få eller ingen europeiske stater kan i dag vise til et fødselstall opp mot 2,1, som er det antallet en befolkning trenger for å overleve over tid. Til sammenlikning får kvinner i Afrika sør for Sahara 5,5 barn, i gjennomsnitt. Barnetallet for Afrikas mest folkerike stat, Nigeria, er 7,4.  FNs demografiske kontor har estimert at antallet afrikanere ville kunne øke fra 1,3 milliarder i dag til 4 milliarder ved neste hundreårsskifte .

Også i Midtøsten er det grunn til å forvente en ”demografisk eksplosjon”, hvis vi går ut fra at økningen i innbyggertallet mellom  1950 og 2015 vil fortsette.

Økologiske følger av befolkningsutviklingen er ikke blitt en del av den norske innvandringsdebatten, til tross for at ”fotavtrykket” av  alle mennesker på denne jord forutsetter 1,6 jordkloder, for at vår konsumpsjon og naturens evne til å gjenskape ressursene, skulle komme i balanse

Moral blir ikke satt i forhold til livsvilkårene for våre etterkommere.  I så fall ville følelser i et kortsiktig generasjonsperspektiv kunne fortone seg som egoistiske og umoralske; og det selv om følelsene kan gi en opplevelse av god samvittighet, som ikke trenger korreksjon av plagsomme framtidsanalyser.

pastedGraphic.png

Kilde: FNs befolkningsstatistikk: http://esa.un.org/unpd/wpp/Download/Standard/Population