Massemedienes utbredelse har ført med seg nye maktgrupperinger i samfunnet; ikke bare til redaktørstaben, men til alle som skriver, taler og gir sine meninger til kjenne i mediene. Disse kan bli omtalt som våre fortolkere. De bestemmer hva som er grensene for ytringer i det offentlige rom. Dette gjør at det i dag kan være meningsfullt å snakke om mediefolk som en fortolkende gruppering, spesielt dersom mediefolk stort sett forholder seg til de samme informanter i de fleste saker. Disse behøver ikke å avspeile folkemeningen, heller ikke forskningen på feltet. Det er helst et selektivt utvalg av forskning som mediefolk forholder seg til. Likefullt kan de opptre som om de hadde hele moralen på sin side. – Dette har jeg gitt flere eksempler på i min bok MOTFORESTILLINGER, Femti påstander møter argumenter som kom ut på forlaget Historie & Kultur i fjor, og som er blitt boikottet av store deler av presse og kringkasting.

Et debattema som jeg tar for meg er utbredte fortolkninger som har gått igjen i det som vi kan kalle innvandrings- og integrasjonsdebatt. Denne debatten har foreløpig endt med en tolkning av utviklingen til fordel for det som er kalt et ”flerkulturelt samfunn”. Angivelig skulle det flerkulturelle være en naturlig del av globaliseringen som skulle etterfølge nasjonalstaten.

Det er flere grunner til skepsis både mot sannhetsgehalten i framførte påstander i denne debatten og mot forestillinger om det funksjonelle og uavvendelige ved denne utviklingen. Det er alt for mye forskning og alminnelig erfaring som peker i andre retninger..

La oss begynne med begynnelsen. Den går ikke lenger tilbake enn til 1950-tallet. Den gang var innvandringen ganske liten. Redaktøren for bladet Kontakt, Torolf Elster ville berolige folk. Han spurte ironisk om vi trodde at eventuelle innvandrere ville foretrekke våre tørre tyttebærlier når de hadde muligheter for å bosette seg i fruktbare vindistrikter ved Middelhavet.

Til tross for denne bagatellisering av omfanget av innvandringen, kom det i etterfølgende år en god del innvandrere til landet. Nå ble rasisme-spøkelset trukket fram. Ut fra en populær barnesang ble refrenget ofte gjentatt: ”Noe er forskjellig, men det er utenpå”.

Litt senere ble det klart at innvandrerne var forskjellige fra innfødte nordmenn, og ikke bare utenpå. Dette ble forsøkt avdramatisert med forklaringer om at innvandrerne ville bli som oss, bare de fikk noe tid på seg. – ” Det tok også tid før nordmennene ble norske”

I en neste fase av utviklingen ble det mer og mer klart at innvandrerne ikke ville bli helt som oss. Teorier om integrasjon framfor assimilasjon ble populære. Dessuten ble forklaringene nå flyttet over på de økonomiske fordeler ved innvandringen. – ”Uten innvandring stopper Norge”.

Fra 1990-tallet av kom det flere rapporter som fortalte at de fleste innvandrere ville bli en byrde for samfunnet, spesielt hva angikk framtidige og forutsigbare uttellinger til velferdsytelser. Dette ble så parert med argumenter om at innvandringen var kulturelt berikende. ”For mangfold mot enfold” ble et slagord. Motstanderne ble stadig omtalt som provinsielle nasjonalister.

Etter år 2000 er berikelsesargumentene blitt stadig mer tynnslitte. Nå kom karakteristikkene om ”det multikulturelle samfunn”. Å kreve at innvandrerne skulle bli som oss, ble definert som en form for diskriminering. Dessuten ble det framhevet at det multikulturelle var en del av en uavvendelig samfunnsutvikling.

Det er flere argumenter som kan rettes mot disse fortolkningene. For det første er den ulogisk, argumenter i en periode motsier argumenter i en annen periode, uten at sentrale fortolkerne av den grunn har endret sine syn på innvandringen som et gode. De har oppfattet seg å kjempe for det humane og for å utgjøre en front for det framtidsrettede.

Argumentene kan kritiseres for å ha vært ideologisk heller enn vitenskapelig fundert. En ideologi tar utgangpunkt i fasit og søker etter argumenter som kan underbygge denne fasiten. Vitenskapelig rasjonalitet forutsetter at det settes opp kriterier for hva slags erfaringsmateriale som må til for å forkaste forklaringer som bare går i én retning.

Dessuten på selve innholdet i argumentene, hver for seg og samlet.

Det er mange ting som underslåes i de framførte argumentene. En ting er undervurderingen av kulturelle forskjeller, blant annet når det gjelder moralbegrunnelse. En annen side av samme sak er at de undervurderer konflikter som lett oppstår når særlig yngre mennesker møter ungdom med andre oppfatninger, uten at de har fått noen forklaringsrammer for å fortolke forskjellene.

For å forstå det som her har skjedd, er det to forklaringsmodeller som melder seg, en basert på taktikkeri og en basert på naivitet.

Et eksempel på det først kan være personer som ønsker å kunne framstå som en elite, uten å ha nasjonale røtter for å kunne gjøre det. Disse kan ha hatt ønsker om å dekonstruere det nasjonale, dels ved å framstille nasjonalitet som noe foreldet og som noe farlig.

En annen type motiver kan rett og slett skyldes naivitet, ønsketenkning om at verden blir god bare vi er gode og humane. I denne grupperingen kunne en også plassere de feige, de om ikke vil risikere å bli stemplet som provinsielle og fremmedfiendtlig eller, i verste fall, som rasister.

Men uansett motiv for de som har talt for en mest mulig liberal innvandringspolitikk. Disse kan, av ulike grunner se for seg et flerkulturelt samfunn der folk bare har samhold ut fra rent formale kriterier og dermed  kan begrunne og forsvare et størst mulig antall innvandrere som bare kan kalle seg norske etter rent formelle kriterier

Et påfallende trekk ved en gjennomgang av fasene i argumentasjonen viser et mønster, som knapt diskuteres i de store mediene. Fortolkere som har ønsket å se innvandringen som et udelt gode, kunne i så fall blitt tvunget til å innrømme at de har hoppet fra den ene type argumenter og til de neste, og at fortolkningene etter all sannsynlighet skyldtes ønsketenkning i ideologisk forpakning. En ideologi tar utgangpunkt i fasit og søker etter argumenter som kan underbygge denne fasiten. Vitenskapelig rasjonalitet forutsetter at det settes opp kriterier for hva slags erfaringsmateriale som må til for å forkaste forklaringer som bare går i en retning.