Kommentar

Det er en for stor gave å forære Hitler, å forkaste alt som har ført til ham.
Alain Finkielkraut, intervju med Vibeke Knoop Rachlin, Dagbladet 26/01/05.

Under sitt foredrag i Oslo 27. januar, brukte Finkielkraut en stor del av tiden til å snakke om at Auschwitz er blitt noe av fundamentet for det offisielle EU. Det er en kultur bygget på skyldfølelse. Men det er en «luftig», idealistisk lære, som sier at: alt det som nazistene var mot er vi for, alt det som førte til nazismens triumf må vi motarbeide. Følgelig er nasjonalisme blitt et dirty ord.

Men kan denne sammenblanding av moralsk ønsketenkning og historisk kausalitet si oss noe som helst om hva som fører til en ny katastrofe?

Kan det endog tenkes at selv de beste forsetter kan ende i noe forferdelig? Historien elsker som kjent paradokser.

Hvis bare halvparten av det Hege Storhaug skriver om utviklingen i Sverige er riktig, er vårt naboland i ferd med å demonstrere denne grusomme sannhet.

Sverige har gjort det multikulturelle til grunnlov og troserklæring. I bakgrunnen spøker det moralske underskudd som samarbeidet med Nazi-Tyskland påførte Sverige.

…myndighetene har tatt utgangspunkt i at innvandringen og integreringens problemer/utfordringer er svenskenes grumsete kollektive bevissthet, da, ikke minst, med tanke på sviket under nazismen. Løsningen ble et politisk prosjekt for å forandre folks tankemåter – man prøver «å skape et nytt menneske» (jamfør ideologien bak både nazisme, kommunisme og islamisme). Temaene i offentligheten sentreres derfor om strukturell diskriminering og rasisme, den skjulte rasismen, hverdagsrasismen, og kulturell rasisme.

Multikulti ble offisiell politikk i en regjeringsproposisjon i 1997, fortalte statssekretær for innvandring, Lise Bergh, på en konferanse i Stavanger nylig. For Bergh er dette et bevis på Sveriges progressivitet.

Men dette skjønnmalte bildet knaker i sammenføyningene. Det bevitnet to svenske forskere som deltok på konferansen.

Multikulti-ideologien har som forutsetning at de innfødte svenskene favoriserer sin egen kultur, de er potensielt rasister og må «omskoleres». Historien om samarbeidet med nazistene er et kraftig spanskrør. Man praktiserer offentlig selvforakt.

Denne selvfornektende ideologien og fokuset på svensker som potensielle og/eller reelle rasister, bekreftes til fulle av jøden og newyorkeren, Jonathan Friedman, professor i sosialantropologi på Universitet i Lund. I dag har hver femte borger i Sverige innvandrerbakgrunn, dvs ca 1,7 millioner, herav ca 1,3 millioner av ikke-vestlig opphav (2002-tall). Sverige er det mest utpregede multikulturelle samfunnet i Europa. Å tenke høyt at velferdsstaten og nasjonen Sverige kunne tjent på å ta en innvandringspause, grunnet omfattende integreringsproblem, gir, i følge Friedman, følgende assosiasjonsrekke: Man er fremmedfiendtlig, altså er man rasist, og dermed er man nazist. Friedman talte nylig i Professorforeningen ved Universitet i Oslo (12. april). Med sin «etniske» bakgrunn, er Friedman en av de ytterst få kritiske røstene som slipper til i Sverige uten å bli forsøkt jaget fra hjem eller sparket fra jobb. Friedman er krystallklar i sin dom over Sveriges fremtid; nasjonen Sverige forvitrer. Og det går fort.

Økonomisk nedtur og kriminalitet

Mens svenskene har påført seg selv skyldfølelse for sin egen kultur, har innvandrerne trukket seg tilbake til ghettoer, og dyrker sin egen kultur. Også dette er svenskenes skyld! Det er strukturell rasisme!

Multikulti har således ikke ført til integrering, men det motsatte: segregering.

Den elendige integreringen av ikke-vestlige innvandrere i (det som en gang var) det svenske samfunnet både verdimessig og økonomisk, har ført Sverige til en økonomisk 18. plass i Europa (BNP per capita). Mordfrekvensen i Sverige, fortalte Friedman, er størst i OECD, og dobbelt så høy som i USA (10, 5 mord per år per 100 000 innbyggere i Sverige, mot 5,5 i USA). Og i en innvandrertett by som Malmö, begås 70 prosent av voldtektene av innvandrer, en by som nå har fem til seks ganger flere voldtekter enn nabostorbyen København, da justert for antall innbyggere. Ofrene er i all hovedsak svenske kvinner. Kriminalitetsraten øker formidabelt fra år til år. Over 40 prosent av innbyggerne i Malmö er innvandrere. Innen ti år er Malmö dominert av muslimer. Allerede i dag er det mest brukte guttenavnet på nyfødte barn i byen Muhammed. Infrastrukturen i storbyer som Malmö er i ferd med å rakne, særlig ved skoler og sykehus, noe også Lise Bergh streifet innom, men da med et annet utgangspunkt; problemet er svenske myndigheter som er for dårlige med strukturell tilrettelegging – altså ikke ett ord om at kanskje det er en grense for hvor mange nye borgere landet kan absorbere.

Meningskontroll

Spriket mellom idealer og virkelighet gjør at man må legge bånd på seg, og vokte sin munn. For å unngå trøbbel er det best å gå utenom de vanskelige temaene. Det skaper spenning.

Friedman mener det har utviklet seg en overvåkningskulktur på personplan. Alle holder øye med hverandre, og leter etter tegn på om «man er god eller ond». Det er en utpreget redsel for å stikke seg ut. Skam- og kontrollkultur dominerer dagliglivet og har ført til at folk generelt er blitt svært usikre. Å si rett ut hva man mener i et slikt klima blir vanskelig. Man snakker uklart – i forsvar for å slippe angrep, i følge Friedman. Faktisk kunnskap presses i bakgrunnen. Mistenkeliggjøring av motiv kjøres i forgrunnen. Trivialiteter får forskningsmidler fordi de er ufarlige, et tegn på at forskningen er i ferd med å dø, i følge forskeren Friedmann, som utgir boken, «The PC Society», til sommeren («Det Politisk Korrekte Samfunnet»).

Sensur

I spissen for meningskontrollen går sosialdemokrater med «license to kill»:

Partiet Sverigedemokratene (SD) er, som navnet lyder, et demokratisk parti, med en verdiplattform nær FrP. Fabrikkarbeideren, Allan Jönsson, ble to ganger valgt inn i fagforeningen av sine kolleger. Men begge gangene overstyret den lokale avdelingen av Industriforbundet i Helsingborg valget og fratok han tillitsvervet, fordi han er medlem av SD. Som sosialdemokraten Jespersen skriver: «Når folket tenker feile tanker, må makten sette det på plass. Arbeiderne blir kalt naive og uvitende…» Et annet eksempel: Björn Hammarbäck følte seg presset til at gå av som leder av Socialdemokratiet i Fagersta Kommune og forlate partiet. Han hadde skrevet en artikkel om at det lokale sykehuset kunne vært reddet hvis ikke innvandringen hadde kostet det svenske samfunnet så mye som den faktisk gjør. Dette utløste et voldsomt røre med krav om hans avgang. For Hammarbäck var det utslagsgivende trusler mot datteren, som politiet vurderte som reelle og alvorlige. Et tredje eksempel: Richard Jomshof, som er lektor, har blitt sparket for tredje gang fra stilling i skolen fordi han er medlem av SD og redaktør av partiets magasin. Rektor ved gymnaset som han sist ble sparket fra, mener det blir vanskelig å finne en like dyktig lærer. Elevene var 100 prosent fornøyde med Jomshof. Men folk utenfor skolen protesterte og aksjonerte, det vil si ulike ungdomsparti. Som Jespersen sier: Denne formen for iscenesatt «folkelig protest» ser man ellers mest i totalitære samfunn. Jespersens konklusjon er: Selvfølgelig er det formell ytringsfrihet i Sverige, men noe tyder på at den reelle ytringsfriheten er skremmende mangelfull i nabolandet vårt.

Nordisk uenighet

Den som har gitt disse eksemplene er ingen ringere enn den tidligere danske innvandringsministeren Karen Jespersen, som var den som loset dansk sosialdemokrati inn på et nytt spor. For det fikk hun mye pepper, også i Norge.

Det er interessant at de nordiske land har så ulike oppfatninger av innvandring, av den nasjonale identitet. Der svenske tenderer mot selvutslettelse, hevder danskene seg selv. Likevel er det i Sverige at innvandringsmotstanden er sterkest, viser meningsmålinger.

I Norge er det sterke krefter som ivrer for at Norge skal følge Sveriges eksempel, særlig på sentrum-venstrefløyen. Jens Stoltenberg har gitt noen signaler om at han er betenkt, men tør han ta belastningen ved å innføre noe tilsvarende den danske 24-års regelen? Det ville utløse et ramaskrik fra SV. I Norge handler det om å være god, og vi har råd til det. Ikke Sverige.

Enklaver

I svenske byer har det allerede oppstått områder hvor innvandrere dominerer i en slik grad at de «regjerer».

Politi må beskytte politi ved oppdrag i gettoene, politi må beskytte ambulansepersonell som prøver å redde liv etter at ulike ikke-vestlige etniske grupper har gått løs på hverandre, og brannfolk som prøver å redde en moske i lys lue, utsettes for steinkasting av muslimsk ungdom. På skolen i gettoen Rosengaard er det rundt 1000 elever, to er etnisk svenske. For mindre enn en håndfull år siden var slør på jenteelevene et sjeldent syn. Nå er ei jente uten slør et sjeldent syn. Rosengaard er blitt en (i hovedsak) arabisk by i Sverige. Det samme har skjedd i de store gettoene som Rinkeby ved Stockholm og Bergsjön ved Gøteborg. I et kvinne- og barnperspektiv forstår man således at for eksempel likestilling og religionsfrihet er en saga blott – for svensk kultur er ikke-eksisterende her.

Hva med de tause stemmene blant asylsøkere? Mange har søkt seg til Sverige for å slippe unna undertrykkelse. Hva tenker de om utviklingen?

La skure

Den letteste løsningen er å la det skure. Men hvis fremstillingen av svenske tilstander er korrekt, er det bare et tidsspørsmål før det bryter ut åpen konflikt. Samme situasjon finnes i Frankrike, Nederland og Storbritannia.

Vi husker opptøyene i Bradford for noen år tilbake. I dekningen av uroen som fulgte attentatet på Theo van Gogh kunne man merke den sammme «nøytrale» holdningen i de bærende norske medier. Men en viss bekymring har krøpet inn.

Men utviklingen av ghettoer i våre naboland hører vi svært lite til. Det kalles svik.

Svensk kultur en sagablott?

Av Hege Storhaug, informasjonsleder i HRS