Kristin Clemet er fast mandagsskribent i Vårt Land, og den 30. november tok hun for seg integreringen av innvandrere i Norge. Hun er opptatt av hvorfor Norge har unngått å få ghettoer lik de man ser i Sverige og Danmark, og hvordan det har «styrket integreringen».

Det er underlig å lese dagens  liberale politikere og tenkere, av en eller annen grunn er det svært vanskelig å se forskjell på dem og representantene fra ytterste venstre fløy. Selv om Clemet er opptatt av den økonomisk selvoppholdelsesdrift, er hun for lite villig til å snakke om det som svekker den, nemlig kultur. Det blir derfor noe underlig tamt over analysen av hvorfor Norge har unngått ghettoer som Rosengård og Tensta.

For Kristin Clemet er opptatt av boforhold, et forhold som åpenbart er avgjørende for hva vi blir:

Det er viktig å få voksne innvandrere inn i arbeid, og barna inn i skolen. Men det er også viktig å unngå at det etableres ghettoer, der innvandrere bor i uakseptable forhold. Dette kan bli en arena for radikalisering og rekruttering til ekstremisme.

Hvordan det kan ha seg at boligforhold kan være årsaken til at innvandrere (les muslimer) blir ekstremister, og dermed potensielle massemordere, er vanskelig å forstå, men av en eller annen grunn blir det aldri avkrevd bevis når påstander om slike årsakssammenhenger blir fremsagt. At terrorister av og til er fattige, trenger ikke ha noe som helst å gjøre med eventuelle karrierer som massemordere. Det bør snarere være på sin plass på stille spørsmål ved årsaken til at gitte grupper har en lei tendens til å havne nederst på den sosiale rangstigen. Kan det være at årsaken til fattigdom også leder til ekstremisme? Er det fortsatt elefanten i rommet vi nekter å se eller snakke om?

ANNONSE

Men Kristin Clemet har klokkertro på boligpolitikk som et egnet virkemiddel i kampen for en god integrering:

Det kan være interessant å se på årsaken til at Norge har unngått å få slike gettoer, fordi  det kan lære oss noe om hva som gir god integrering.

Jeg tror det blant annet har sammenheng med den boligpolitikken som har vært ført i Norge. Hvis man sammenligner noen av de mest innvandrertette bydelene i Sverige og Norge, nemlig Rosengård i Malmø, Rinkeby i Stockholm og Søndre Nordstrand og Stovner i Oslo, ser man en slående forskjell: Mens de svenske bydelene er preget av store blokker og en ensformig boligstruktur, er de norske bydelene preget av mye større variasjon. Der er både blokker, rekkehus og frittliggende småhus.

Når man leser hvilke erfaringer Halvor Foslis informanter kan fortelle fra Groruddalen, fremstår Clemet som usedvanlig naiv og blåøyd, for er det slik at integrering kun handler om fravær av vold, opptøyer og terror?

Vi fikk en langt mer variert boligstruktur enn i mange andre land, Det preger også Groruddalen, som fremstår helt annerledes og mer mangfoldig enn innvandrertette områder i mange storbyer i Europa.

Hvor blir det av bekymringen for jenter og kvinners sikkerhet? Eller hva med jødene? Vår tids jødehat er så godt dokumentert at det ikke er unnskyldninger igjen for å ikke ta det med når «regnskapet» skal gjøres opp. Men Kristin Clemet overser det som virkelig bygger samfunnet, hun er kun opptatt av verdien av å eie sin egen bolig:

En annen viktig forskjell mellom Norge og Sverige, er at Norge har en lav andel leiere og en høy andel eiere – mens det i andre land er en stor andel som leier boligen sin.

Det samme gjelder innvandrere,  som i Norge eier boligene sine i langt større utstrekning enn innvandrere gjør i andre land. Innvandrere i Norge eier boligen sin i samme utstrekning som hele befolkningen gjør i for eksempel Storbritannia og Italia, og i langt større grad enn hele befolkningen gjør i Sverige, Frankrike og Tyskland.

Det er lett å se for seg at også dette virker positivt inn på integreringen. Mennesker tar bedre vare på det de eier selv enn det «ingen» eier.

For noen av oss er det ikke så lett å se for seg at eierskap til egen bolig i seg selv fører til bedre integrering. Det må sees opp mot andre faktorer, som nabolag. Clemet har sikkert middelklasseaspirasjoner i tankene, men de med oppdrift søker gjerne ut av områder som er etnisk segregerte.  Det handler altså om noe mer enn eierskap, selveier er i seg selv ikke til hinder for et patrarkalsk syn på kvinner, annerledes troende og ytringsfrihet. Clemet unnlater å snakke om kultur.

Clemet

Er boforhold viktigere enn kultur når det kommer til integrering?

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629