Gjesteskribent

Av Leif Rognan: Det er flere skjebnesvangre problemer mennesket står overfor. Spesielt fire forhold er av avgjørende betydning for vår fremtid – akselererende drivhuseffekt, en skjev demografisk utvikling som undergraver vår økonomiske bæreevne, tidsbegrenset tilgang til fossile energikilder og overbeskatning av de viktigste fiskeslagene i verdens hav.

Media og politikere behandler og diskuterer stort sett de fire problemstillingene enkeltvis. Årsaken kan være at de ikke ser den innbyrdes sammenhengen, men det kan også være slik at man lukker øyne og ører bevisst. Det er i alle fall slik at vi har vendt oss til at alt skal vokse – vi har aldri snakket om hvordan vi skal håndtere negativ vekst. Ser vi nærmere på sammenhengene mellom de fire utfordringene kan vi stille følgende viktige spørsmål:

Krever håndteringen av klimakrisen en radikal omlegging av økonomi, levesett og velstandsutvikling i industrilandene?

Undergraver den demografiske utviklingen i industrilandene deres fremtidige økonomiske bæreevne – til tross for import av arbeidskraft?

Vil redusert tilgang til, og stadig dyrere fossil energi, føre til redusert vekst og verdiskapning (selv om forurensningsproblemene er løst)?

Vil overfisket på verdens viktigste fiskeressurser føre til redusert global tilgang på mat?

Disse spørsmålene leder i sum frem til en helt fundamental problemstilling:

Må vi også redusere jordens befolkning for å oppnå balanse mellom ressursbruk, et akseptabelt forurensningsnivå og ressurstilgang?

Problemstillingen er ikke reist i den offentlige debatten enda. Men hvor lang tid vil det ta før noen dokumenterer at den eneste veien som kan sikre en bærekraftig utvikling, der fundamentale livsbetingelser blir tatt hensyn til, er at vi må redusere så vel befolkningsstørrelsen som ressursbruk og levestandard? Det ligger i sakens natur at ingen politiker tør å reise denne problemstillingen eksplisitt. Det er nok mer sannsynlig at de som arbeider med enkeltproblemene vil varsle om den innbyrdes sammenhengen.

Tradisjonelt har menneskeheten valgt krig for å løse sine ressursproblemer. Denne gangen er det ingen farbar vei.

Det finnes mange, særlig de som går i fotformsko, som drømmer om et altruistisk paradis der alle er «like» og uten materielt begjær. Det er neppe deres versjonen av en bærekraftig verden de fleste av oss ønsker, men mye tyder på at vi har fått enda et viktig spørsmål som vi må ta stilling til.

Er reduksjon av størrelsen på jordas befolkning en like viktig nøkkelfaktor som det å redusere utslipp av klimagasser og vår ressursbruk?

Svarer vi ja på det spørsmålet innebærer det i praksis at vi må akseptere til dels store økonomiske tilpasninger, med tilhørende konsekvenser, for å sikre mennesket en fremtid.