Filter Nyheters redaktør Harald S. Klungtveit har den 16. mai klaget på to artikler på Document, der det etter hans skjønn forekommer brudd på Vær varsom-plakaten.
Bakgrunnen for de to sakene, offentliggjort henholdsvis 8. januar 2021 og 12. januar 2021, er Klungtveits kampanje for å få Documents redaktør Hans Rustad kastet ut av Norsk Redaktørforening (NR).
Allerede innledningsvis i klagen forsøker klageren å fordreie sine hensikter i så måte. Han skriver:
Dagen før den første artikkelen hadde undertegnede, i et debattinnlegg (i bl.a. M24), tatt til orde for at Redaktørforeningen burde reagere mot Documents redaktør Hans Rustad (ifbm. kommentarartikler han hadde skrevet om høyreekstreme miljøer og hendelser i USA som rammet pressefolk).
Men det Klungtveit skriver i M24-teksten, som opprinnelig var et innlegg på Facebook, er adskillig kraftigere kost. Det er angivelig intet mindre enn uakseptabelt at Documents redaktør anerkjennes som pressemann:
Det er uakseptabelt at personer som fremmer høyreekstremisme og bidrar til å rettferdiggjøre angrep på reportere får anerkjennelse som pressefolk av medienes organisasjoner, og jeg forventer at foreningen tar affære ved første anledning.
Klageren følger opp på Twitter morgenen etter, og avfyrer blant annet denne kraftsalven her:
Hans Rustad fremmer høyreekstremisme og legitimerer fysiske angrep på journalister og kan selvfølgelig ikke være medlem av noe presseforbund.
Denne grunnløse anklagen fikk straks et ekko i andre deler av bransjen, ikke minst takket være den sømløse forbindelsen mellom meddelelsen i tradisjonelle og såkalt sosiale medier, og flokkmentaliteten resulterte som vi vet i at NR opprettet sak mot Rustad.
Det er altså ikke noe helt vanlig medieoffer som klager til PFU her, men en aktivist som også er journalist.
Styret i NR konkluderte med at det ikke fantes grunnlag for å hevde at Rustad hadde rettferdiggjort vold mot journalister. Styret gav riktignok Rustad kritikk på andre punkter, men unnlot å ekskludere ham, til tross for at klageren anså et slikt utfall som en selvfølge. Klagerens virkelighetsoppfatning var med andre ord en helt annen enn NRs.
Enhver som har øyne i hodet, kan se at det Klungtveit holdt på med, var en kampanje mot Documents redaktør, og at det går en linje fra oppslaget i Filter Nyheter den 16. mai 2019 om Bannon-besøket i Oslo, som er sterkt negativ vinklet mot Document og gjestene under Bannons foredrag.
Det hele kretser da også omkring Trump, som en norsk pressenestor mente at NRK ikke kunne stille seg nøytral til. Det har da heller ikke resten av bransjen gjort. Document er blant de ytterst få som har vært en motvekt mot denne skjeve dekningen over flere år, hvilket åpenbart er en torn i øyet på mange.
NR fant naturligvis heller ikke noe grunnlag for at Documents redaktør fremmer høyreekstremisme. Det er i denne sammenheng relevant å minne om at PFU høsten 2011 felte Eidsvoll Ullensaker Blad for en kommentarartikkel der Hans Rustad ble omtalt som en hovedeksponent for «den brune gørra».
Ikke desto mindre er forsøket på å klistre slik gørr på andre, en brun tråd gjennom Klungtveits journalistiske virke.
På egne nettsider skriver Filter Nyheter blant annet dette om seg selv:
Det er din støtte som gjør det mulig for oss å dekke politisk ekstremisme i Norge på en måte ingen andre gjør, som gir oss rom til å jobbe en ekstra dag med en sak til vi er sikre på at den er så god og informativ som vi kan gjøre den.
Kamp mot det Filter-redaksjonen oppfatter som ekstremisme, er med andre ord en misjon for virksomheten. Det ligger i dette at nettstedet mener seg å føre det godes kamp mot det onde.
Det er i denne sammenheng også relevant å nevne kampanjejournalistikken mot førsteamanuensis ved NTNU Øyvind Eikrem, som nå er avskjediget fra universitetet fremfor alt på grunn av et oppslag i Filter Nyheter i februar, som nettstedet ble felt for i PFU.
Det er mot et slikt bakteppe man må se Klungtveits klage til PFU nå, nærmere et halvt år etter at de påklagede sakene ble offentliggjort:
Kampanjen i NR endte ikke i samsvar med forhåpningene, men klageren kan alltids ta til takke med en runde i PFU som plan B – ikke minst fordi den kommer i kjølvannet av en PFU-runde der bakteppet var at tre personer hadde forlatt Document, noe som sågar fikk en tidligere styreformann til å skrive på Facebook at «nå rakner det for Document». Omgivelsene kan kanskje ha trodd at det var sant.
Klageren har anført utsagn fra Document som etter hans oppfatning bør vurderes:
«Harald Klungtveit overvåker Document og avisens lesere».
«Han avlytter også private samtaler mellom de fremmøtte»
Overvåkning og avlytting er et helt adekvate uttrykk for virksomheten klageren selv dokumenterer i sin artikkel den 16. mai 2019. Klageren har fotografert flere deltagere ved arrangementet, og gjengitt deler av samtaler han ikke deltok i. Klageren har knyttet deltageres nærvær til andre opplysninger han har innhentet om deres liv og virke.
Klageren mente å vite at Steve Bannon var nydusjet, og fotograferte ham da hovedpersonen kom inn bakdøren til Oslo Militære Samfund. Ved å poengtere at «pressefotografene» befant seg ved hovedinngangen, fremstod dette ikke så rent lite skrytende. Vanlige dødelige pressefotografer er åpenbart i en annen divisjon enn klageren.
Klageren reagerer også på en sammenligning med Redox:
«Klungtveit driver overvåking av mennesker på offentlig sted, akkurat slik Redox driver i Danmark».
Men i henhold til Wikipedia har Redox både samme misjon og samme metoder:
Researchkollektivet Redox er en venstreorienteret og autonom researchgruppe, der samler informationer og udgiver nyheder og rapporter om den danske højrefløj. […] Gruppen er tilmeldt pressenævnet.
Klageren har tilsynelatende problemer med å forstå at publikum ved et politisk arrangement finner det ubehagelig å bli fotografert, gitt at han innklager følgende utsagn:
«(…) Klungtveit (…) har trakassert deltagere ved et Document-møte»
Klageren reagerer også på en påstand om at avlytting er forbudt:
«Det er forbudt å gjøre opptak av samtaler man ikke selv deltar i (…)»
Straffelovens paragraf 205 om krenkelse av retten til privat kommunikasjon, fastslår følgende:
Med bot eller fengsel inntil 2 år straffes den som uberettiget
og ved bruk av teknisk hjelpemiddel hemmelig avlytter eller gjør hemmelig opptak av telefonsamtale eller annen kommunikasjon mellom andre, eller av forhandlinger i lukket møte som han ikke selv deltar i, eller som han uberettiget har skaffet seg tilgang til […]
Dersom klageren var blitt anmeldt, ville det blitt opp til jurister å avgjøre om han begikk noe lovbrudd i Oslo Militære Samfund. Men det fortoner seg nokså merkverdig å hevde at det er dårlig presseetikk å skrive at opptak av andres samtaler er forbudt.
Apropos uberettiget adgang, mener klageren at hans nærvær ved møtet den 16. mai 2019 var berettiget. Han reagerer derfor på følgende utsagn:
«Da Steve Bannon holdt foredrag for Documents publikum den 10. mai 2019, trengte Klungtveit seg inn for å kunne henge ut de tilstedeværende etter møtet».
Klageren hevder at han var akkreditert, men korrespondansen mellom Document og Filter Nyheter viser at akkrediteringen ikke gjaldt klageren, men en kollega av ham. Denne distinksjonen er vesentlig, for politiet ville av sikkerhetsgrunner vite navnene på alle tilstedeværende ved møtet. Navnelisten politiet fikk, omfattet dermed ikke klageren.
At han likevel ikke ble stanset i døren, må anses som en glipp fra Documents side, men det forhindrer ikke at uttrykket «å trenge seg inn» er adekvat. Når et arrangement har påmelding med navn, er det ikke legitimt at noen andre benytter seg av påmeldingen. For mennesker med alminnelig folkeskikk er dette en bøllete opptreden.
Klageren reagerer også på en påstand om at virksomheten hans kan resultere i personforfølgelse:
«Samme redaktør, for et nettsted som knapt har lesere, var på plass med kameraet sitt da Rasmus Paludan var i Oslo, også denne gangen for å drive overvåkning av mennesker på offentlig sted. Denne formen for kartlegging med sikte på senere personforfølgelse er en kjent metode blant venstreekstremister».
Hva annet enn personforfølgelse var resultatet av Filter Nyheters oppslag om Øyvind Eikrem?
Er klageren, som retter anklager om høyreekstremisme, lei seg for å bli satt i bås med venstreekstreme?
Her kan man ikke påberope seg å være et helt vanlig medieoffer. Man deltar selv politisk, men vil være med på leken uten å tåle steken.
Klageren viser også til en rekke kommentarer både på Documents Facebook-side og egne nettsider. Han reagerer også her på anklager om overvåkning og venstreekstremisme.
Klageren fremhever spesielt kommentarfeltets spekulasjoner om kontakt med hemmelige tjenester:
«Mulig han får penger av PST for alt vi vet. Han har helt sikkert et privat arkiv.
Selv om dette sannsynligvis er usant, er det ingen ukjent sak at hemmelige tjenester har informanter, og at det ofte er tett kontakt mellom hemmelige tjenester og pressefolk. Det er et åpent spørsmål hvor vanlig dette er i Norge, men i f.eks. USA leser man ofte presseoppslag som er basert på lekkasjer fra personer tilknyttet hemmelige tjenester.
Hvorfor skulle ikke en slik leserkommentar får stå? Det er riktignok en spekulasjon, men den er helt legitim.
Klageren reagerer også på at en leser tillegger ham drapsønsker:
«Selvfølgelig kartlegger denne lille bolsheviken sine politiske motstandere.
Fordi innerst inne vil han se dem utslettet/drept.»
Det er naturligvis ikke noe hyggelig å bli tillagt et drapsønske. Men store deler av de siste to hundre årenes historie i Europa har handlet om ideologisk motiverte drap, og mange mennesker har deltatt i dem.
Document fjerner fra tid til annen kommentarer fra personer som kontakter oss og ber om det av personlige grunner. Noe slikt ønske har vi ikke registrert hos klageren, som heller ikke har vært spesielt utålmodig etter å klage over dem.
Det er forøvrig lett å se at mange av leserkommentarene ikke holder spesielt høy kvalitet, der de både benytter infantile kallenavn og meddeler lite hyggelige ønsker på klagerens vegne.
Men dette kan ikke ses utenfor en kontekst der klageren forsøker å gjøre seg til en eksistensiell trussel mot Document i et politisk dypt polarisert samfunn. Documents moderatorer står hele tiden overfor dilemmaer, der de må spørre seg om de skal sette lokket på gryten eller ta det av. Mange kommentarer fjernes, men mange får også stå. Balansen er krevende.
Språket som er benyttet i flere av leserkommentarene, er kort og godt avmaktens. Dette handler om mennesker som ikke kan gjøre stort annet enn å komme med slike utblåsninger. Utsagnene det handler om, kunne ha vært fremført i en ølstue.
Men er det rett av Document å gi litt plass til slik lufting av frustrasjon? Hvilke alternativer gjenstår for mennesker som ikke har annet enn avmektige utblåsninger?
Flere av leserkommentarene klageren reagerer på, handler om at klageren bør utsettes for de samme metodene som han selv benytter, men de unngår oppfordringer til lovbrudd. Dette er balansen som moderatorene landet på den dagen.
Klageren reagerer også på at en leserkommentator nevner en adresse som fremstår som hans egen:
«Å kartlegge folk på et offentlig møte, basert på deres politiske meninger kan ikke ses på andre måter enn som en trussel. De som føler seg overvåket kan jo levere et klagebrev til han, og leverer man selv sparer man frimerke. Lever klagen til Torggata 7, 0181 Oslo».
Hvordan angjeldende moderator vurderte opplysningen om adressen på det tidspunktet, er vanskelig å utrede så lang tid etterpå. Men det er lett å forestille seg at vedkommende fant ut at Torggata 7 er virksomheten Filter Nyheters adresse i offentlige registre, og sannsynligvis tenkte at klageren ikke bor på jobben. Leserkommentaren er i grenseland, men oppfordringen som gis, er ikke spesielt giftig.
Vi kan derimot erkjenne at det var en glipp å offentliggjøre denne kommentaren her:
«begynn å forfølg ham rundt omkring. Han er terrorist»
Klageren hevder at Document «legger opp til hatske og potensielt alvorlige reaksjoner», og antyder vel med det at Document skaper et trusselbilde for ham. Man skulle kanskje tro at politiet er rett instans til drøftelse av ens personlige sikkerhet. Det er vanskelig for oss å vurdere i hvilken grad klageren føler seg truet.
Klageren synes ikke å problematisere i hvilken grad han selv utgjør et trusselbilde for omgivelsene. Avskjedigelsen av Eikrem handler riktignok ikke om fysisk vold, men illustrerer ikke desto mindre klagerens makt til å utløse store ubehageligheter for andre.
Klageren anklager Document for brudd på VVP 4.2 for blanding av nyhet og kommentar ved bruk av ord som overvåkning og kobling til venstreekstremisme. Anklagen avvises, da det er klar dekning for ordbruken. Klageren mener også det handler om brudd på 4.4, fordi det angivelig ikke er dekning for ordet overvåkning. Hvis det ikke er overvåkning å komme under dekke av en kollegas navn til et lukket arrangement, for der å fotografere deltagerne ved arrangementet uten deres samtykke og gjengi deler av deres samtaler uten selv å delta i dem, lever vi ganske enkelt ikke på samme planet.
Klageren mener det handler om brudd på VVP 3.2 å si at han trengte seg inn på arrangementet. Men det er altså et faktum at akkrediteringen ikke gjaldt ham selv, men en kollega, og at klageren under noe heldigere omstendigheter ville ha blitt avvist i døren – slik NRKs kamerateam ble avvist da Document holdt møte i det samme lokalet den 12. november 2011.
Klageren mener at manglende tilbud om imøtegåelse utgjør brudd på 4.14, og ser med det helt bort fra at sakene kommer som følge av hans egen kampanje mot Document, der han selv pisker opp en kollektiv stemning uten å invitere Document til å delta i samtalen.
Klageren mener det er brudd på 2.3 at Øyvind Thuestad ikke opplyste om sitt medlemskap i redaktørforeningen i en sak der redaktørforeningen er tema, men finner det åpenbart ikke problematisk at han selv avstod fra å opplyse om sitt eget medlemskap da han innledet heksejakten på Hans Rustad den 7. januar.
Klageren stiller altså krav til andre som han ikke stiller til seg selv.
Når det gjelder det påståtte bruddet på 4.17, er dette mer komplisert. Bestemmelsen lyder:
Dersom redaksjonen velger ikke å forhåndsredigere digitale meningsutvekslinger, må dette bekjentgjøres på en tydelig måte for de som har adgang til disse. Redaksjonen har et selvstendig ansvar for så snart som mulig å fjerne innlegg som bryter med god presseskikk.
Det er likevel slik at PFU flere ganger har påpekt at et kommentarfelt må ha stor takhøyde for «sterke, så vel som usaklige ytringer» (PFU-sak 110/18).
Her virker det som om VVP forlanger at lesernes kommentarer i kommentarfeltet under sakene må tilfredsstille de samme kravene som stilles til journalister. En avklaring på dette punktet imøteses, for dersom dette er riktig forstått, er det ensbetydende med å si at medier ikke har adgang til å la kommentarfelter være arena for mer folkelige meddelelser.
Dette er prinsipielt viktig, for en slik avvikling vil i praksis flytte enda mer av den offentlige digitale samtalen mellom vanlige mennesker over i fora hvor det ikke skjer noen som helst form for kontroll. Det fører neppe noe godt med seg.
