Sakset/Fra hofta

Steinar Langholm er for tiden sorenskriver i Øst-Finnamark. Tidligere har han vært politimester for det nå nedlagte politidistriktiet Hordaland og Sunnhordland i Haugesund. Han pådro seg avisenes vrede da han skrev private leserinnlegg der han uttrykte bekymring for sider ved islam. Foto: Privat.

Det faller Harald Stanghelle tungt for brystet at en FrP’er kan bli sorenskriver ved Kristiansand tingrett når han har våget å uttrykke frykt for at muslimer kan komme i flertall i Norge. I Stanghelles Norge er det uhørt og burde være en umulighet.

Den politiske dommer

Hvordan har det kunnet skje? Stanghelle roper vakt i gevær, men han skriver resignert at det trolig er for sent å gjøre noe med. Steinar Langholm er innstilt på førsteplass. Ingressen spør:

Sørlandets nye sorenskriver er redd «muslimene blir i flertall og tar styringen i Norge». Er han da habil til å dømme nordmenn med en annen tro enn den lutherske?

Vi vet hva Stanghelle mener og i kommentaren forsøker han å begrunne hvorfor.

Stanghelle bruker den moralske standard som Aftenposten forvalter og Fremskrittspartiet har problemer med å skjønne. Hvis man skal bekle stillinger av betydning må man ha vist at man forstår hva denne standarden går ut på. Det har ikke Langholm som i lesebrevspaltene til Stavanger Aftenblad utfoldet en frimodighet som får folk som Stanghelle til å steile.

Han har en fortid som lokalpolitiker for Frp i Stavanger, men viktigere er det at han har markert seg blant de mest islamfryktende. På den fløy som i sine mest marerittaktige øyeblikk ser for seg en islamsk maktovertagelse i Norge.

Det ble diskusjon om Langholms virkelighetsbilde da han rundt 2010 fikk sentrale politioppgaver. Da hadde Frp-politikeren angrepet Stavanger Aftenblad for å bagatellisere den islamske fare. Langholm nærte en nagende fremtidsfrykt for at Norge ville bli skueplass for blodige oppgjør og spør med undergangsretorikk:

«Kan redaktøren si noe om hva som vil skje med oss om «Muhammeds hær kommer tilbake», slik det trues med, ved at muslimene blir i flertall i Norge?» (Sitert i Fædrelandsvennen.)

Vil en person med slike holdninger kunne dømme en muslim, spør Stanghelle.

Det interessante spørsmålet er om slike holdninger har noen betydning for dommergjerningen.

Styrker de tilliten til rettens upartisket? Eller betyr det svekkelse? Vil en nordmann fra landets muslimske minoritet føle seg ivaretatt på lik linje med en statskirkenordmann i en tingrett der den øverste lederen har tydeliggjort en slik voldsom aversjon mot det man selv tror på? Eller betyr dette rett og slett ikke noe?

Stanghelle har som premiss at en person er lik sine meninger. Han skulle ønske at Norge hadde en debatt om dommere, lik den vi nå ser i USA rundt nominasjonen av Brett Kavanaugh til høyesterettsdommer. Det ville vært et fremskritt, mener Stanghelle, som unnlater å fortelle hva slags debatt det er som foregår i USA: Den venstreliberale fløyen erklærte Trumps nominasjon krig, før den forelå. Uansett hvem det ble ville Demokratene og liberale medier gå til krig. Er det en slik «krig» Stanghelle savner, fordi den ville kunne satt en stopper for utnevnelsen av en sorenskriver dommer som tør å ytre seg direkte om trusselen fra islam? Han viser sine kort litt for tydelig.

Stanghelle synes å utelukke at en person kan klare å skille mellom sitt personlige syn og dommeransvar. Nettopp det er en av de store skillelinjene mellom ideologiske venstreliberale og konstitusjonalister, som de kalles i USA. Kavanaugh har lagt vekt på at han har dømt stikke i strid med sine egne overbevisninger, fordi han er forpliktet på forfatningen. Men Obama og Hillarys USA ser ikke noe slikt skille. De driver juridisk aktivisme. De vil at dommerne og domstolene skal bidra til modernisering og omforming av samfunnet. De driver en løpende nytolkning av grunnloven. Historien går i én retning og den som våger å motsette seg den, vil ikke slippe til i ansvarsfulle posisjoner. Det ligger en intoleranse på lur i liberaliteten som den ikke vil vedkjenne seg, selv når den utfolder seg i all sin intolerante prakt.

La oss snu på flisa: Vil en dommer av Stanghelles støpning kunne dømme en høyrepopulist, en konservativ katolikk som anser abort som synd og frykter islam? Ut fra hva Stanghelle skriver blir vi nødt for å stille oss tvilende.

Jusen reduseres til et spørsmål om den rette innstilling og den rette tro.

Stanghelles kommentar er mer avslørende enn han selv er klar over. I det nye Norge må man ha den rette innstilling overfor islam.

Et interessant spørsmål er om Stanghelle anser Langholm for å være grepet av paranoide fantasier – «islamfryktende» – uten rot i virkeligheten, eller om han har fatt i noe reelt som han overdriver, men som likevel finnes. Vi frykter at det er første versjon. Et slikt budskap er avisen preget av for tiden: Avskrekking, forebygging,  demonutdrivelse.

Men hva hvis det skulle vise seg at Langholm har rett, at det er grunn til å frykte et samfunn der islam har vesentlig innflytelse? Mange synes å se slike tendenser allerede.

Demokratiet har som prinsipp at mindretallet skal komme til orde, som en sikkerhetsventil. Det kan være at de har rett.

Den muligheten utelukker Stanghelle. Han ønsker ikke at folk med feil meninger skal slippe til.

Det er dagens Aftenposten i et nøtteskall.

 

 

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!