Sakset/Fra hofta

Miljøpartiet De Grønne gjorde et godt valg i Oslo, og havnet på vippen i bystyret. Resultatet er at partiets ordførerkandidat Shoaib Sultan kan bli utnevnt til byens fremste borger – avhengig av forhandlingsresultatene.

ShoaibSultan

Utsiktene til at hovedstaden kan få sin første muslimske ordfører, har resultert i en viss oppmerksomhet omkring uttalelser Sultan kom med i sin tid som leder for Islamsk Råd Norge (IRN). I tråd med tradisjonell muslimsk oppfatning hadde han sagt at han personlig anser homofili som synd, men at det ville være «feil» å idømme dødsstraff for noe slikt – en praksis som er sørgelig velkjent blant islamske ekstremister.

I tiden som er gått siden Sultan forlot det nevnte vervet, har han ikke bare nøyd seg med å si at det er galt å avlive homofile. Han er blitt mye tydeligere på at diskriminering i sin alminnelighet er uakseptabelt.

For Bård Nylund, leder i Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH), er ikke dette godt nok. Han vil vite om Sultan fortsatt er av den oppfatning at homofili er en synd, en oppfatning han selv karakteriserer som en synd. Den relativistiske sekularismen som på et vis har erstattet kristendommen som offisielt norsk livssyn, har også sine syndsbegreper.

Gitt at Sultan har for vane ikke å ta klart offentlig stilling til kinkige spørsmål, er sannsynligheten liten for at det skjer denne gangen også. Men hvilke reaksjoner kan forventes hvis det skjer?

Hvis han sier at han ikke lenger anser homofili som synd, risikerer han og partiet å miste stemmer hos de mer tradisjonelt innstilte blant muslimene, som vel stadig er i flertall. Men det stenger sannsynligvis døren for mer diskusjon: Sultan ville fremstå like sekularisert som en hvilken som helst SV-er, og de færreste ville bry seg mer om spørsmålet.

Hvis han sier at han fortsatt anser homofili som synd, oppstår derimot nye, interessante spørsmål. For hvordan skal omverdenen reagere?

For praktiserende katolikker og flere andre konservative kristne kunne det kanskje på et vis, om enn ikke helhjertet, være noe befriende ved å se at en som åpent målbærer en utskjelt seksualmoralsk oppfatning de selv har, kan erobre Oslos fremste politiske verv.

Men kan den progressive og homovennlige delen av omverdenen be homsene om å slutte å mase hvis homobevegelsen synes det er ugreit at Sultan blir ordfører?

Eller kanskje homobevegelsen vil ende opp med å si at homofobi etter deres oppfatning riktignok er en synd, men at denne oppfatningen ikke kan forlange å være enerådende, og at homofobe også er valgbare som ordførere?

I sistnevnte tilfelle vil man måtte spørre seg om ikke den tolerante innstillingen dypest sett skulle skyldes en sjenerøsitet overfor en muslim med utenlandske røtter, som ikke ville blitt en innfødt kristen til del. En slags lavere forventningers rasisme, om man vil. For hva om en såkalt «kristen mørkemann» hadde sagt at homofili er synd? Ville han ha sluppet unna med det?

Neppe. Til tross for at det ikke finnes kristne ekstremister som kaster homofile ut fra hustak og steiner dem etterpå.

En pekepinn om hva som ville ha skjedd med en kristen i Sultans sted, kan man få ved å skue tilbake på Buttiglione-affæren.

I 2004 nominerte Italias regjering sin sittende statsråd Rocco Buttiglione, en kristelig-demokrat, som Italias medlem av EU-kommisjonen. Påtroppende kommisjonspresident José Manuel Barroso bestemte seg siden for å utnevnte ham til justiskommissær.

Men under en høring fremfor en parlamentarikerkomité i forkant av utnevnelsen, ble Buttiglione spurt blant annet om sitt syn på homofili. Han svarte at han i egenskap av katolikk betraktet homoseksualitet som en synd, men at denne hans personlige mening aldri ville få ham til å diskriminere homofile.

Flere av de parlamentariske grupperingene motsatte seg utnevnelsen av Buttiglione på dette grunnlaget – ironisk nok, med tanke på Sultans partitilhørighet, også gruppen av de grønne partiene. Komiteen stemte imot nominasjonen med knapt flertall. For å forhindre at Barroso trakk hele kommisjonen, trakk den italienske regjeringen tilbake Buttigliones kandidatur for å unngå å lage skandale.

Så hvis Sultan drar en Buttiglione og alle de progressive, homobevegelsen inkludert, synes det er greit – hvilken konklusjon skal de trekke? At heksejakten på Buttiglione var urett? Eller at islam er en akseptabel begrunnelse for at homofili er synd, mens kristendom ikke er det?