Shoaib Sultans homopolitiske krønike tok en ny vending onsdag, da Miljøpartiet De Grønnes ordførerkandidat i Oslo uttalte til Aftenposten at han ikke lenger anser homofili som en synd. Gitt at mange har lurt på dette, er det ryddig av Sultan å bringe klarhet i saken, som han takket være et slags hensynsfullt «don’t ask, don’t tell»-prinsipp var så heldig å slippe å ta stilling til før valgdagen.

shoaib.sultan
Foto: Shoaib Sultan er fullt opptatt å bedyre at han oppfyller de kriterier som den liberale klassen stiller for å bli akseptert. Men selv vanntette forsikringer har en undertone av tvil og dobbelt budskap. Hva betyr det f.eks at man er «for homofili så lenge det ikke er til skade for noen»?

Kort tid før kunngjøringen hadde politisk kommentator i samme avis Thomas Boe Hornburg skrevet at det

er opplagt at Oslo ikke kan ha en ordfører som mener homofili er synd.

Den kommentaren taler sannsynligvis på vegne av mange, hvilket reiser noen prinsipielle spørsmål, som ikke lenger har å gjøre med Sultan, men om sosialt påtvungne grenser for akseptable meninger hos personer med viktige representative verv – i et offentlig landskap som stadig formes av ideologiske moteretninger.

ANNONSE

Det dreier altså om mer enn hvorvidt det er rom for mer enn ett syn på homofili hos de viktigste politiske lederne. Det er et generelt spørsmål: Må allmennhetens fremste representanter ha et syn på viktige symbolsaker som sammenfaller med tidsåndens?

I praksis kan det se slik ut, selv om det ikke akkurat borger for et lederskap med mot. Toppsjiktet av offentligheten bør tilsynelatende være et sted hvor det hersker en viss disiplinert kos, i den forstand at prinsipielle eller verdimessige uenigheter ikke kommer til overflaten, slik at den dominerende oppfatning ikke utfordres. I en sekularisert, nei: sekularistisk, offentlighet er det lite som ødelegger kosen mer enn oppfatninger med en religiøs forankring.

Så mens Grunnloven tidligere krevde at et flertall av statsrådene var med i statskirken, krever tidsåndens lov om offentlig moral nå at samfunnets fremste representanter bøyer seg for den homopolitiske korrektheten. Den nye ideologien har tatt den gamle religionens plass.

Eller som Thomas Boe Hornburg formulerer det:

Å være ordfører er en symbolsk rolle som stiller spesielt høye krav til at man opptrer samlende og representerer felles, liberale verdier.

Haken ved det resonnementet er at det i dagens Oslo ikke finnes noen «felles, liberale verdier» som virker «samlende». Det er knapt noen verdens ting som samler Oslos befolkning lenger, og slett ingen liberale verdier.

For å holde seg i homopolitikken, er det et høyt antall av byens borgere som betrakter homofili som en synd. Det gjelder ikke bare innvandrede muslimer, men også innvandrede kristne (som ingen har sett i Den norske kirke), og et mindretall hos den opprinnelige befolkningen.

Mange vil nok synes det er like greit at disse ikke har all verdens politisk representasjon, men det betyr ikke desto mindre at politikerne ikke først og fremst representerer seg selv eller velgerne, men snarere de oppfatninger som skal være rådende internt i den politiske kasten.

For et øyeblikk å vende tilbake til Sultan, kunne man tenke at det er en god ting at muslimer har en slags rollemodell i en sekulær representant som utfordrer oppfatninger bedømt som akterutseilte. På den annen side kan det være illusorisk å nære slike forhåpninger. Hverken hardcore muslimske eller hardcore kristne diasporaer kommer til å endre homofilisyn av den grunn.

Norges fremtid vil altså på grunn av demografien bli mer preget av splittelse enn av samling, men den toneangivende offentligheten vil helst late som noe annet. Den ønsker ikke å leve med dyp uenighet, men vil fremelske et sett av aksepterte oppfatninger som alle må ta hensyn til hvis de vil frem her i verden.

Problemet er at dette kan gjøre diasporaer og «subkulturer» mer innadvendte. Dermed krever det sterk fantasi å snakke om det samlende. Det ville ha vært bedre å etterstrebe en offentlighet hvor det er rom for meningsbrytning. Det er konfrontasjonen mellom ideer som er sivilisasjonen, ikke et vedtatt sett av sådanne.

Boe Hornburg skriver også:

Det kan ikke være det minste problem for Oslo å ha en ordfører som for åtte år siden mente noe annet om homofili enn han gjør i dag.

Her er vel saken helst den at personer som får drahjelp av den politiske og mediale tidsånden, nyter full tilgivelse og bortimot null hukommelse for sine «synder» så lenge de har underlagt seg kastens spilleregler. For personer som utfordrer kasten, er det full hukommelse og null tilgivelse. Opposisjon mot det konforme er egentlig uønsket.

Om så Sultans avklaring avslutter debatten om hans kandidatur, er ikke godt å si. Om man skal være samlende, er det kanskje ikke så lurt å ha tatt til orde for overvåking av politiske motstandere, nærmere bestemt medlemmer av partiet Demokratene, slik han gjorde i tospann med Rune Berglund Steen i en rapport fra 2012. Med tanke på at den antirasistiske ideologien er langt fra samlende, hjelper ikke akkurat hans virke i ARS heller – selv om det har gitt ham en synlighet som har hjulpet politisk. Man kunne også anføre at Sultan ikke er konsekvent, gitt f.eks. at han mente overvåkning av muslimske miljøer svekket tilliten til PST. Hvem vet, kanskje det også er et standpunkt han har forlatt?

Manglende konsekvens er uansett en defekt Sultan deler med nesten hele den politiske klassen, om enn han har brakt øvelsen til perfeksjon. Han vil derfor finne seg godt til rette der.

Personfokuset på Sultan blir ganske sikkert ikke borte heretter, men neppe av de aller beste grunnene. Manglende konsekvens kommer nok – dessverre, må man vel si – i skyggen av at det tross alt er et stort mentalt sprang med en muslimsk ordfører i Norges hovedstad.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629