Kommentar

Noen mener bråket om videoen er en repetisjon på den danske karikaturstriden. Parallellene er ikke vanskelig å få øye på. Men mye er også annerledes, også i den forstand at selv om problemstillingen «provokasjon» vs. «krenkelse» går igjen, så er opplevelsen annerledes, også i Vesten.

Denne sannhet finner man ikke igjen i norske aviser, de er like fastlåst i mantraene fra 2005: ekstremister provoserer ekstremister. Moderate må forsøke å sitte stille eller slokke brannene. Det er ikke én ny tanke å spore i lederartikler og kommentarene. Derfor blir de også irrelevante og er ikke noe å ofre tid på. Verden har gått videre.

I den digitale verden har folk evnen til å holde flere perspektiver oppe på en gang. De multitasker. De forstår at muslimer blir provosert, men de forstår også at hvis verden gir etter, har de samtidig utlevert ytringsfriheten til tilfeldighetene i den muslimske verden. Når man ser hva det kan bety, er man ikke villig til å gi den fra seg. Under ønsket om å være tolerant og forståelsesfull er det derfor også en ny hardhet eller bestemthet i den ikke-muslimske verden. Man har sett for mye til ikke å forstå konsekvensene av å gi etter, enten det er å be om unnskyldning eller straffeforfølge filmskapere eller stenge nettsteder.

Den nye hardheten eller bestemtheten i den ikke-muslimske del av verden bygger på empiri. Også i USA, hvor Obama-administrasjonen har ønsket å integrere islamister i det politiske systemet i Midtøsten, har man flere tanker i hodet samtidig. Obama-administrasjonen bet seg merke i at president Mohamed Morsi var mer opptatt av å fordømme filmen enn volden. Selv det liberale USA har fått med seg at Morsi og Brorskapet snakker med to tunger. Man vil ikke miste den politiske basen som er populistisk og islamistisk, og i den inngår et stort element av uvilje og hat mot Vesten, og USA og Israel spesielt.

I norske medier blir dette hatet hverken problematisert eller tatt på alvor. Tvertom legger man seg på en linje der disse to landene selv kunne gjort noe for å mildne hatet. Man opererer som om hatet til en viss grad er fortjent: Har ikke USA invadert land eller muslimsk land? Hvorvidt man solidariserer seg med et slikt perspektiv, eller bare «forstår» det, spiller mindre rolle. Her er det glidende overganger, men hovedtendensen i Norge er at man forstår muslimene. Derfra til avstandtagen til USA og Israel, og Vesten, er ikke veien lang.

For å få dette regnestykket til å gå opp må virkeligheten forenkles: Det er kun noen ekstremister som vil denne volden, og de danser tango med ekstremistene på den andre siden. Slik lyder referenget. Men hvorfor unnlater da sikkerhetsstyrkene i Libya, Egypt og Jemen å foresvare amerikanske diplomater, slik de unnlot å forsvare den norske og danske ambassaden i Damaskus? Hvis det kun var ekstremister, ville vel myndighetene vist handlekraft?

Eller kan svaret være at myndighetene selv spiller på hat og uvilje og tror de kan ri tigeren, hvilket betyr at amerikanske eller israelske diplomater kan ofres, for den hjemlige politiske gevinsten.

Slike spørsmål stiller ikke norske journalister og redaktører eller forskere, for perspektivene ville blitt for dystre. Det ville ikke blitt mulig å opprettholde et verdensbilde der man selv går fri og at det er de andre som begår feil. At man dermed distanserer seg fra sine viktigste alllierte, spiller mindre rolle.

Norske medier greier ikke å observere seg selv og norske myndigheter, og får dermed ikke med seg at denne politikken for lengst er registrert og koster oss goodwill, spesielt i USA, men også Israel, som ikke er så ubetydelig som vi gjerne tror.

Det mest eklatante og hårreisende eksempel på denne politikken var da leder av Forsvarets stabsskole, Ola Bøe-Hansen, kommenterte utviklingen på NRK radio igår. Han sa at han trodde USA nå har fått en lærepenge, og at man i fortsettelsen vil vite å besinne seg. Det ble sagt at løsningen ikke er å sende 50 spesialsoldater og krigsskip, det kunne bare forverre situasjonen. Man må forstå hvorfor muslimer reagerer.

Krigen mot terror har gitt et omdømmetap, og nå har man vel snart lært? Slik lyder den norske forståelsen.

Det liberale USA er splittet og ambivalent. Obama har villet distansere seg fra krigen mot terror, men har fortsatt å drepe terrorister med droner, i dusinvis. Europeiske og norske liberale er mer humane, de vil ha slutt på dronekrig. De tror det provoserer.

Mens det liberale USA kjemper med seg selv, har de norske og europeiske sett lyset, de er omvendt til en verden der dialog og forståelse kommer an på viljen. If there is a will there is a way. At denne politikken minner mistenkelig om appeasement-politikken før annen verdenskrig, er en utenkelig tanke.

Men det er det ordet amerikanske journalister bruker med den største selvfølgelighet: appeasement.

Kunngjøringen fra den amerikanske ambassaden i Kairo, der man tok avstand fra alle som forsøkte å sverte religioner, blir diskutert. Det er ikke bare én mening. En del sier at Mitt Romney hadde rett, selv om han var tidlig ute.

Men ikke i norske aviser. I norske aviser er det bare ett svar. Romney er bad. Det åpnes ikke for noen annen mulighet.

Slik frakobler man seg samtiden og kommer ikke til å forstå noen ting av den.

SVs Snorre Valen ville at Norge skulle distansere seg fra USA hvis Romney vinner. Han fikk motbør. Men det «morsomme» er at Norge har distansert seg fra USA for lenge siden, uansett hvem som styrer. Det er bare graden av avstand som varierer.

Uttalelsen fra Bøe-Hansen, der drapene på ambassadør Christopher Stevens og tre medarbeidere kalles en lærepenge, er bare den logiske konklusjon på denne avstandtaken. Vi befinner oss på to helt forskjellige spor.

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-