22/7

Nå er omsider striden om minnemonumentet for 22.juli og den tragiske massakren på Utøya endelig avklaret. Ikke i favør av lokalbefolkning og etterlattes protester mot det kunstneriske prosjektet, men derimot med full støtte til den svenske kunstneren Jonas Dahlbergs forskrudde planer om å skjære et dypt og bredt kutt i den vakre odden på Sørbråten i Hole kommune. Det er regjeringens beslutning, og kommunalminister Jan Tore Sanner bekjentgjorde nyheten sist uke.

Nå har ikke lokalbefolkning og etterlatte vært motstandere av et minnemonument. Tvert i mot, men de vil ha det plassert et annet sted enn på Sørbråten. Vi må ikke glemme at mange av beboerne var de første til å sette i gang en hjelpeaksjon som reddet livet til flere av de ungdommene som flyktet fra Utøya. De opplevde på nært hold det traumatiske og tragiske ved terroren. Det lokalbefolkningen har protestert mot, er at de ikke ønsker Dahlbergs minnemonumentet i sitt nærmiljø.

Grunnene er her flere, men det viktigste er at det planlagte monumentet påtvinger lokalmiljøet et grotesk naturinngrep, som i form av sin kunstneriske tematisering av drapene på Utøya, for all fremtid vil bety redusert sjelefred og livskvalitet for de som bor i området. Dahlbergs prosjekterte minnemonument representerer ikke bare et fiffig kunstnerisk grep. Det er primært et grovt og brutalt naturinngrep, som permanent vil skape et åpent, ulegelig sår i odden. Med sin kalde, tekniske og distanserte uttrykksform, nærmest som et kirurgisk snitt i et levende legeme, blir beboernes konstant påminnet om at livsmiljøet er påført et banesår.
Det slår meg at dette kunstprosjektet er gjennomgripende ufølsomt og spekulativt. Kunstneren har tydeligvis ikke skjønt rekkevidden av hva han planlegger, eller at han har tenkt på en måte som bare anskueliggjør det Anders Behring Breivik faktisk gjorde på Utøya, nemlig å skjære et dødelig kutt i en uskyldig ungdomsorganisasjon. Dahlberg har laget en dristig metafor, som ikke entydig går i positiv retning. Det ligner mer på en terrormetafor, som bare repeterer strukturen i Behring Breiviks handlinger på Utøya, til evig tid.

no_22juli_minnested_dahlberg
Denne metaforen rommer da heller ingen omtanke for de døde og etterlatte, eller for naturmiljø og lokalbefolkning på Utstranda. En ting er kunstnerens planlagte rasering av den idylliske odden, det er et overgrep i seg selv, men langt verre og skremmende kynisk, er departementets tvangsmessige gjennomføring av kunstprosjektet. Kunsten er tydeligvis mer viktig enn menneskene. At man nå skal påføre lokalbefolkningen og miljøet enda mer angst og smerte, spiller egentlig ingen rolle for politikerne, bare kunstmonumentet blir realisert.

Det er en kjent sak at kunstmiljøet her hjemme i stor grad blir styrt av en liten lukket krets med gode kontakter til finans og politikere på høyt nivå. Innkjøp og oppdrag går da heller ikke til hvem om helst, men til håndplukkede kunstnere med riktig legning og politisk korrekte meninger, uansett om de befinner seg på høyre- eller venstresiden. Det er en moderne form for nepotisme, som i enhver sammenheng promoterer kunstens autonomi, nemlig den forestilling at ingen makt i samfunnet kan rokke ved, eller overprøve, det kunstneriske uttrykk.

Hadde Jan Tore Sanner hatt politiske baller, burde han promte ha avvist Dahlbergs forslag og bedt ham lage et nytt utkast til monument, eller foreslått at det utlyses til en ny, og åpen, konkurranse. Men noe slikt har ministeren tydeligvis ikke våget. Når de kunstsakkyndige først har bestemt at Dahlbergs forslag er best, kan ingen overprøve dette votum, selv om de etterlatte og lokalbefolkningen, som sliter med sine psykiske traumer og senskader, ikke ønsker monumentet. Da er det bare den politiske tvangen som gjenstår.

Det er tydelig at politikerne er livredde for å opponere mot et kunstnerisk vedtak. Er noe vurdert som kunst, må saken kjøres to the bitter end, som om kunsten overtrumfer alle andre interesser. I dette tilfelle ved å tvinge lokalbefolkningen i kne. Med dette unnfallende og smiskete knefall for kunsten, er politikerne troendes til hva som helst. Det ville ikke forundre meg om Sanner og regjeringen, etter den nå bebudede rettssak, går enda mer radikalt til verks og deporterer hele befolkningen fra Utstranda.