jonas dahlberg_cut_2

«Hvem eier 22. juli?», spør Anki Gerhardsen i Aftenposten. Egentlig er det vel ingen som vil eie denne terroraksjonen, med mindre de har en eller annen agenda, som kan brukes mot politiske og kunstpolitiske motstandere. Gerhardsens artikkel beveger seg målbevisst i den retningen, i et forsøk på å nøytralisere og utmanøvrere Den nasjonale støttegruppen for etterlatte og pårørende som «høringsinstans». Heri inkludert Utstranda Vel.

Anki Gerhardsen mener at støttegruppen har fått alt for stor innflytelse over brennbare temaer knyttet til 22. juli-terroren. Den har tydeligvis tilegnet seg en slags eiendomsrett, som ifølge Gerhardsen har skapt en fryktkultur i medier og opinion. Ja, så omfattende at den nærmest tvinger kunstnere og andre debattanter til å holde munn. Særlig gjelder det diskusjonen om minnemonumentet på Sørbråten, som etter Anki Gerhardsens oppfatning er et vakkert og sterkt minnesmerke «som både viser sår og åpning mot en vei videre».

Her kommer katta endelig ut av sekken. Etter mye om og menn, påstander om fryktkultur og kunstnerisk taushet på grunn av støttegruppens og beboernes nei til minnemonument på Sørbråten, ender hun bare opp i en platt synsing om den svenske kunstneren Jonas Dahlbergs vinnerutkast. Anki Gerhardsen overser glatt ødeleggelsen av den vakre odden og berører heller ikke de menneskelige traumene som hefter ved monumentets plassering. Hele hennes artikkel har bare en hensikt, nemlig å kompromittere støttegruppen og beboerne på Sørbråten, slik at de i denne saken ikke lenger er meningsberettiget.

ANNONSE

Tidspunktet for Anki Gerhardsens utspill er neppe tilfeldig. Utstranda Vel har nettopp anmeldt saken til politimyndighet, i et forsøk på å gå rettens vei for å stoppe Dahlbergs makabre naturødeleggelse og miljømessige overgrep. Da har det vært viktig for Gerhardsen å svekke beboere og støttespillere mest mulig, særlig deres dømmekraft og menneskelige engasjement. På det punkt er kronikken intet annet enn et usmakelig og kynisk utfall mot alle de ved Utøya som viste mot, besluttsomhet og omsorg da ungdommene kjempet for livet. Bare for at Anki Gerhardsen kan få gjennomført et minnemonument som både i form og ide er mer i slekt med Behring Breiviks terror, enn de drepte ungdommene.

Men hva gjør man ikke for kunstens totale frihet. Anki Gerhardsen er teaterkritiker, og har sikkert god greie på enkle og komplekse skuespill, men Utøya-tragedien var ikke et teaterstykke. Den var dødelig realitet for ofrene og andre impliserte. Og den virkeligheten er hun villig til å repetere med et naturødeleggende dødsmonument på Sørbråten og slik sette beboerne i en permanent terrortilstand. Det er helt i orden for teaterkritikeren. Det handler jo om kunstens frihet, og den må ikke knebles. Derimot kan man godt kneble de beboerne og støttespillerne som ikke vil ha dette dødssymbolet. I kunstens navn.

 

jonas dahlberg_cut_2

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629