Tavle

«Et minnesmerke skal bryte med omverdenen», fastslår filmskaper Elsa Kvamme i Klassekampen (29/7). Det dreier seg om en ny vri på et krampaktig forsvar av den svenske kunstneren Jonas Dahlbergs Utøya-monument, der odden på Sørbråten skulle kuttes i to. Filmskaperen har funnet ut at et slikt kutt i naturen på Sørbråten ikke er noe verre enn alle de sprengte skjæringer og tuneller som veibyggingen i Norge har ført med seg, men de aksepterer vi uten å blunke, fordi vi kommer fortere frem.
Hensikten med Dahlbergs brutale kutt i odden, får vi vite, er ikke å komme fort frem, men stoppe opp og minnes de døde og reflektere over terroren. Nå er det vel ingen ting som hindrer oss i å stoppe opp og reflektere over veibyggingens brutale inngrep. Det har sikkert mange naturvernere gjort, inklusiv undertegnede, men dagens veibygging er noe helt annet enn den var for noen år tilbake.

I dag finnes det faktisk lovverk som krever nennsomhet i veibyggingen, både under bygging og ved etterbehandling. Men ikke bare for veibygging. Ethvert byggeprosjekt, stort eller lite, er også underlagt lovparagrafer. I så henseende setter Plan- og bygningsloven klare krav til at søkte byggeprosjekter må tilpasse seg omgivelsene og ikke skape brudd med landskap og natur. Så hvorfor skal et minnesmerke bryte med omverdenen? Er det bare fordi en kunstner har laget det?

Andre grunner er det vanskelig å finne. Nå er det også stor forskjell på minnesmerker. Historisk sett er det svært få av dem som er skapt med brudd for øye og sinn, snarere tvert imot. De har alltid prøvd å tilpasse seg stedet og omgivelsene, slik at ikke minnene kommer i konflikt med innbyggerne og oppdragsgiverne. At filmskaper Elsa Kvamme vil ha et minnemonument som skaper brudd, ja som skal bryte med omverdenen, er et rent kunstpolitisk krav og ingen kunstnerisk begrunnelse.

Det er sjelden å se at kulturfolk av Kvammes type går så åpent ut og politiserer minnemonumenter, og det med et bastant krav om brudd. For slik skal det være, ifølge hennes radikale avantgardeposisjon av utgammelt og forslitt merke. De fleste venstreradikale kunstnere i dag mosjonere sjelden sin dogmatisme så åpenlyst og politisk kompromitterende. På 70-tallet var det flust av dem, men de fleste gikk under jorden på 80-tallet, eller begynte å lage pyntelig kunst for borgerskapet. De måtte jo ha noe å leve av.

Elsa Kvamme derimot holder fanen høyt og eksponerer sin politiske dogmatisme for åpen scene. Det er neppe noen god taktikk for å få Dahlbergs minnemonument til å bli mer appetittvekkende og spiselig igjen. Snarere tvert imot. Ved dette politisk dogmatiske kravet om brudd, skjønner jo enhver at dette minnemonumentet på Sørbråten ikke handler om kunst, men om renspikka, venstreradikal politikk.