Den italienske kunstneren Antonio Menegon (Gaetano B) har laget et provoserende verk til dialog-biennalen i den norditalienske byen Pagazzano. Det dreier seg om et minnemonument over de døde ofrene og de drepte terroristene fra terroraksjonen i Barcelona og Cabrils for et par måneder siden. Monumentet består av to obelisklignende former med baser, der kunstneren ikke bare har risset inn navnene til de drepte ofrene men også de døde terroristene. (Se Christian Skaug: Kunstnerisk provokasjon, Document.no den 13. oktober.)

Man steiler over dette absurde markeringsbehovet hos kunstneren, som tydeligvis mener at terroristene bør hedres på lik linje med sine ofre. At de er like i døden kan så være, for det sies jo at likheten ligger i gravene, men i levende live har ofrene og deres drapsmenn en høyst forskjellig status. Og den går ikke på det kunstneriske, men det etiske. Det er den dimensjonen som provoserer, ikke Antonio Menegons to minnemonumenter, som i estetisk forstand er like banale som trafikkskilt.

Det som provoserer befinner seg altså ikke på et kunstnerisk nivå, men i Menegons moralisme på vegner av terroristene. Det er en type moralisme som i sitt vesen negerer den etiske dimensjonen i retning av ren ondskap. Kunstneren serverer oss en påstand om at også det onde er moralsk godt. Vi må bare tenke på at de drepte terroristene også har barn, ektefeller og foreldre som sørger og har behov for et minnemonument. Derfor må vi også hedre terroristene, ifølge Menegon.

Konklusjonen er selvsagt tilslørende og villedende og heroiserer drapsmennene, som om ondskapen har en positiv egenverdi vi må minnes. Når kunstneren slik sidestiller ofre og terrorister så anlegger han en moralsk målestokk med ondskapen som norm. Det er denne ondskapens moralisme med krav om universell aksept som provoserer. At den er pakket inn i kunstneriske gevanter er ikke noe annet enn en immuniseringsstrategi som skal beskytte opphavsmannen mot kritikk og politianmeldelse.

En slik ondskapens strategi er uvanlig i kunstnerkretser. Selv om etiske problemstillinger kan bli belyst og debattert, slik som Christian Krogh og «Albertine», men aldri kyniske utspill om ondskapens moralske høyverdighet. Det nærmeste man kan komme er Karlheinz Stockhausens replikk da tvillingtårnene i New York ble rammet av terrorangrep: «Dette er verdens største kunstverk». Komponisten måtte modifisere seg like etterpå.

Siden Opplysningstiden har moralske tematiseringer blitt sett på som et fremmedelement i kunsten. For vi har lært at vitenskapen, kunsten og moralen ikke skal blande seg inn i hverandres gyldighetsområder. Vitenskapen skal ikke blande seg inn i moralen, og omvendt. Det samme gjelder kunsten og moralen. De forskjellige gyldighetsområdene skal utvise en gjensidig respekt for hverandres autonomi og egenart. Men den har kunstnerne aldri respektert. De har følt seg høyt hevet over sannhet og moral, som om de har fått et unikt mandat fra høyere makter.

Derfor ser vi også at dagens kunstnere moraliserer og politiserer alt og alle. For dem finnes ingen grenser å respektere, hverken av estetisk eller etisk art. Selv sodomi og nekrofili er i dag legitime kunstuttrykk og innenfor ytringsfrihetens grenser. Så hvorfor skulle ikke Antonio Menegon kunne snu på flisa og forherlige terroristene med et minnemonument. Det måtte jo være toppen av kunstnerisk og moralsk provokasjon om en norsk kunstner laget et minnemonument over Anders Behring Breivik. Man kunne jo bruke dødshuset til Bjarne Melgaard.