img_0989

Kunstkritikkene lever i beste velgående, hevder Tone Hansen, rådsleder i Kulturrådet, og Kristin Danielsen, direktør i Kulturrådet, men den diskuteres ikke lenger i avisspaltene, den foregår i andre rom. (Dagbladet 12/11) I en større artikkel om kunstkritikkens dårlige kår i dagsavisene, peker de på behovet for en nødvendig utvidelse og forsterking av dens kritiske potensiale i forhold til kultur og samfunnsliv. Ja, behovet er visstnok skrikende, særlig hos kunstnere og kritikere, som jamrer seg over inntektene og manglende spalteplass.

Men hva med publikum, den kunstinteresserte befolkningen, som kunstkritikken i utgangspunktet er skrevet for? Det er faktisk den gruppen avisene primært har tilgodesett ved å publisere kunstkritikk, men som ikke lenger gidder å lese tåkeprat om uforståelige kunstverk. Da kan man spørre, hvilken rolle spiller den for dem? Når de hverken leser den, eller knapt nok går på utstilling, bortsett fra de store parademønstringene i Nasjonalgalleriet og Munchmuseet, hvorfor skulle de lese kritikk av samtidskunsten?

Dagens kunstkritikk er da heller ikke noe for menigmann. Den er esoterisk og begrepstung, høyttravende og utilgjengelig for leg og lærd. Man aner faktisk ikke hva de skriver om, selv om man har sett omtalte utstilling. Prøv å lese Kjetil Røed i Aftenposten og Tommy Olsson i Klassekampen, som begge har skrevet kunstkritikk om den aktuelle utstillingen i Kunstnernes Hus. Nå er ikke de konseptuelle verkene i Huset så lette å forstå, men de to kritikerne har ikke akkurat gitt leserne veiledende holdepunkter. Dette er ren tåkeprat i tåkeheimen..

ANNONSE

Mye av samtidskunsten er av den sorten, det gjelder også kritikken av den samme kunsten. Det er vanskelig å skjønne at den type kunstkritikk skulle ha et dialogskapende potensiale, som Kulturrådet gjerne vil prioritere. Men det er mulig dialogen og debatten ikke er beregnet på det kunstinteresserte publikum, men forbeholt kunstnere og kritikere, samt andre kunstfaglige eksperter. For det er helt tydelig at det kunstinteresserte publikum ikke inngår i dette dialogiske kretsløpet. Det er et lukket selskap, et kunstteoretisk ekkokammer, der bare de innviede kan diskutere og bli beundret for sine uutgrunnelige tekster. Her lever kunstkritikken sikkert i «beste velgående», som en gjeng selvnytende onanister i beskyttet isolasjon.

Nå er jo lederen av Kulturrådet, Tone Hansen, selv kunstner og medlem av det lukkede selskap. Hun styrer også den statlige pengebingen, som er tiltenkt det norske kulturlivet. For tiden trenger visstnok kunstkritikken et økonomisk løft, men problemet er jo ikke mer penger, eller nye og flere publiseringskanaler. Da får vi bare flere uforståelige kritikere som forlanger å bli anerkjent som skapende kunstnere. Kritikkene er nemlig nå å forstå som selvstendige kunstverk, på lik linje med den vanlige kunsten.

Dermed blir heller ikke empirien, det vil si selve kunstverket, særlig interessant for kritikeren. Han føler seg naturligvis ufri i forhold til det å skape en selvstandig kunstnerisk tekst, når han må ta hensyn til uvesentlige objekter. For nå handler det om kunstkritikkens autonomi, at den må skrives i full frihet og på sjangerens egne premisser. Og de er 100 prosent konseptuelle. Om ikke lenge vil en eller annen kritikeridiot proklamere at det kun er kunstkritikken som representerer den sanne samtidskunstens fortropp.

De tradisjonelle konseptkunstnerne har nå utspilt sin historiske rolle. De hører ikke lenger til den progressive avantgarden, som behersker tidens tekstunivers og begrepsmessige kreativitet. I alle fall innenfor ekkokammerets rammer. Hvor ofte har vi ikke sett hvordan kunstnerne kryper for kuratorer og kritikere, og smisker uhemmet for å få skrevet et katalog- forord til en utstilling. Makten ligger her i den skrevne teksten, og disse skriftkloke utgjør dermed toppunktet i ekkokammerets hierarkiske struktur.

Klart de må få mer penger, og selvsagt en langt høyere prestisje. Men hva med publikum i dette innelukkende kretsløpet? De som kulturpolitisk legitimerer den omfattende pengestøtten til alskens kulturarbeidere? Er det ikke snart på tide at Kulturrådet også spør publikum om hvorfor kunstkritikken ikke interesserer eller appellerer. Etter min oppfatning bør Rådet snarest mulig ta initiativ til brede publikumsundersøkelser om forholdet til kunstkritikken, om dens form, funksjon og innhold. Det er tross alt publikum og den brede allmennhet som skal opplyses om kunstens verdier og kvaliteter. Ikke kollegene og spyttslikkerne i ekkokammeret.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629