Sakset/Fra hofta

Siri Aurdals utstilling nå i Kunstnernes Hus synes å være skåret over samme historiske og tematiske lest som den pågående mønstringen i Museet for Samtidskunst. Det handler om bruddet med tradisjonen og etableringen av et nytt og mer fremtidsrettet formspråk. Aurdal er billedhugger, eller skulptør, som det heter i dagens sjargong, og var aktivt på 60- og 70-tallet, ikke bare kunstnerisk, men også politisk. Hun hørte til den venstreradikale kunstnergruppen GRAS, hvis medlemmer politiserte kunsten og hyllet de fleste kommunistdiktaturer som fantes.

Nå var ikke Siri Aurdal utpreget politisk i sin kunst, hun var mer en ideologisk støttespiller for GRAS-gruppa og dens infiltrering av det norske kunstlivet på 70-tallet. Det var ikke noe fruktbart tiår for norsk kunst. Miljøet var stappfullt av Røde hunder som glefset etter og mobbet annerledes tenkende og skapende kunstnere. Aurdal hørte egentlig ikke hjemme i denne gjengen, hun jobbet primært med kunstneriske problemstillinger og eksperimenterte med nye materialer som kunne egne seg for store installasjoner utendørs.

Utstillingen i Kunstnernes Hus viser da også et utvalg av hennes installasjoner. Men utstillingen kretser ikke bare om Aurdals verker, den er egentlig et samarbeidsprosjekt mellom fotokunstneren Eline Mugaas og Siri Aurdal. Førstnevnte har årevis samlet fotografier og annet materiale om Aurdals virke som kunstner. Det har resultert i en bokutgivelse, samt denne mønstringen i Kunstnernes Hus, der Mugaas også bidrar med utvalgte deler av sitt graveprosjekt.

Det som slår en umiddelbart med denne utstillingen er at prosjektet synes dødfødt. De utstilte rørformene til Aurdal er helt uten nerve og kunstnerisk egenart. Store rør i glassfiberarmert polyester, som er delt langsetter, skrått-skåret og montert oppå hverandre i høyden, vitner ikke akkurat om noen kreativ fantasi. Disse tilskårne rørformene var visstnok planlagt som lekeskulpturer i barnehager og på offentlige steder. På disse kunne barn klatre og ellers tegne og male fritt.

Som lekeskulpturer var disse tilskårne rørformene naturligvis helt misforståtte. De var stygge, ser nærmest ut som avfall på en industriplass, og ellers lite egnet for lek. De ble da heller ikke noe festlig innslag i landets mange barnehager. Fra en kunstnerisk synsvinkel er det greit at Aurdal er fascinert av nye materialer og opphengt i en minimalistisk formoppfatning, men det kommer jo ikke noe kreativt og fantasifullt ut av det, hverken som lekeskulptur eller kunstnerisk form.

Det er vanskelig å se at denne minimalistiske formoppfatningen har noe fremtidsrettet i seg. Historisk har den da også utspilt sin rolle, skjønt fortsatt er det noen som gnager på restene av denne teorien. Så kommer spørsmålet: Har det da noen hensikt å hente frem noe så kunstnerisk misforstått som Siri Aurdals traurige lekeskupturer fra 60-tallet? En institusjon som Kunstnernes Hus burde jo skjønne at alt i fortiden ikke har like stor kunstnerisk verdi. For dette er noe av det mest ubegavede jeg har sett på mange år. Faktisk ikke siden jeg så den på 60-tallet.

aurdal.mugaas

 

Kunstnernes Hus: Siri Aurdal/Eline Mugaas
Installasjoner, tegninger, foto.
Varer fra 4. mars – 8. mai 2016

Mest lest