Pierre Soulages, Maleri 16.10. 1983 (1983), Maleri, 22. mars, 59 (1959) og Maleri, 8. august, 58 (1958). Henie Onstad-samlingen. Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunst­senter.

I mangel på store mønstringer av verdens­kunst har Henie-Onstad Kunst­senter klekket ut et uvanlig utstillings­konsept. Fra egen samling har de hentet frem sju verker av den franske kunstneren Pierre Soulages som gjennom noen tiår i andre halvdel av 1900-tallet oppnådde en sentral posisjon i det modernistiske maleriet. Det var ikke noe farge­sprakende maleri, Soulages var en monoman svartmaler. Gjennom hele livet jobbet han bare med svart farge og ble kunstnerisk berømt for denne stedigheten.

Kunstsenterets utstillings­konsept har tatt utgangs­punkt i deres Soulages-bilder og kuratert dem sammen med en rekke verker av kunstnere fra egen samling. Det er ingen dum ide når man mangler inter­nasjonale mester­verker. Da tar man hva man har av kunstnere i samlingen, flest norske, men også noen kjente uten­landske navn som Hans Hartung, Pablo Picasso, Nicolas de Staël. Blant de norske kunstnerne er nok teppe­veveren Jan Groth den som har vært mest opptatt av den mono­krome svart­heten.

Jan Groth, Tegn (1972).

Før vi beveger oss inn i den metafysiske svartheten til Soulages, bør vi ta en kikk på utstillingens tittel «Fifty Shades of Black». Den er det noe kjent med, ja nesten identisk med en filmtittel fra 2015 «Fifty Shades of Grey». Med tanke på utstillingens innhold og filmens erotiske tematikk er det vanskelig å se noen sammenheng. Hvis da ikke kuratorene har betraktet svart­malingen til Soulages som uttrykk for sado­machochistisk seksualitet. Det hadde vært interessant, men neppe kunst­politisk stuerent.

Nå kommer man heller ikke så langt ved bare å betrakte den svarte fargen som et estetisk uttrykk. Hva kunstneren sier og mener av dyp­sindig­heter om sin sære koloritt, gir ingen faglig avklaring. At den svarte flaten i maleriet skulle være gåtefull og reflektere lyset på en mer raffinert måte enn andre farger, er bare en teoretisk påstand og intet empirisk bevis. De fleste kunstnere vil nok være dypt uenige i et så snevert fargesyn.

Pierre Soulages, Maleri, 20. desember, 58 (1958) og Maleri 14. juni, 63 (1963). Henie Onstad-samlingen. Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunst­senter.

At den svarte fargen gjennom historien har vært tillagt ulike, ofte motstridende betydninger, er interessant. For Soulages var det litt av et paradoks at den svarte fargen i seg selv kunne være bærer av noe positivt og lysfylt. Men egentlig var det ingen motsetning mellom lys og mørke, for bortenfor det svarte befinner det seg et rent og opprinnelig lys. Det var i den retningen han prøvde å jobbe og gjøre den svarte fargen lysbærende i maleriet.

Nå er det ikke så uvanlig at kunstnere har private og faglige oppheng. Jeg har møtt mange av dem som jakter på det uutsigelige i farge og strøk, men ingen som har søkt lyset i den svarte fargen. Bortsett fra maleren Pierre Soulages. Da jeg gikk på Kunst­akademiet for mange år siden, var det en medstudent som påsto at Soulages var fargeblind. Han så bare gråtoner og lette frenetisk etter lyset i den svarte fargen.

Pierre Soulages, Maleri, 22. mars, 59, 1959 Maleri, 8. august, 58, 1958 og Maleri, 1963. Henie Onstad-samlingen. Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunst­senter.

Dermed er vi tilbake til utstillingen tittel «Femti nyanser av svart» og filmens tittel «Femti nyanser av grått». Her er filmens tittel mer i samsvar med syns­erfaringene til en fargeblind kunstner. Da gir det god mening at Soulages i mangel på normalt syn bare ser gråtoner, men aner at bortenfor den svarte fargen befinner seg et livgivende lys.

Henie-Onstad Kunstsenter:
Pierre Soulages: «Fifty Shades of Black»
Varer fra 1. mars til 11. august 2024.

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp eboken her.