Mye Fretex-kunst på årets Høstutstilling

«Expat», Helene Duckert
Foto: Vegard Kleven / NBK

Åpningen av årets Høstutstilling mistet mye av futten da mediene flokket seg om det faktum at et stort maleri av Odd Nerdrum var blitt refusert. Det var ikke første gang han ble avvist, sikkert heller ikke den siste, men han har også flere ganger kommet gjennom juryens trange nåløye. Kunstnerens monumentale maleri havnet allikevel ikke i de refusertes anonyme skyggeverden. Få dager etterpå ble verket avduket i Galleri Fine Art på Aker brygge der det kokte av publikummere og journalister.

Ved denne snedige mediebegivenheten fikk Odd Nerdrum tatt innersvingen på både jury og mektige kunstnerorganisasjoner. Kampen mot den fagorganiserte forflatingen av de spesifikt kunstneriske kvaliteter kan notere en stor mediegevinst, og den fortsetter. Neste år skal Odd Nerdrum vise en stor mønstring av arbeider i Galleri Fine Art, et utstillingssted med en omfattende portefølje av kjente norske og internasjonale kunstnere.

I det perspektivet blir årets Høstutstilling en nokså flat mønstring. Det finnes enkelte gode verker og mange dårlige sådanne, men for det meste rariteter som hverken provoserer eller vekker oppsikt. Med tanke på at det var over 2500 søknader og bare 118 antatte verk, så må juryen ha hatt litt av en jobb. Nå viser det seg at årets jury ikke har vært fysisk samlet for å betrakte de innsendte verkene med egne øyne. Jurymedlemmene har vært spredd rundt omkring i landet og vurdert arbeidene digitalt på skjerm.

Det er oppsiktsvekkende og vitner om en kunstfaglig kompetanse i juryen som fullstendig neglisjerer håndverkets og materialbehandlingens betydning i tilvirkningen av et kunstnerisk uttrykk. Egentlig er det helt i tråd med dagens herskende kunstsyn, nemlig at kunstverket er en teoretisk og konseptuell greie, et hjernekonstruert objekt der håndverket og den estetiske følsomheten er helt uvesentlig. Utfra en slik kunstforståelse og digital juryering er jo også Høstutstillingens verkpresentasjon overflødig. Alle de utstilte arbeidene kunne like gjerne vært vist på storskjerm, og på en annen skjerm alle de refuserte.

Den digitaliserte juryeringen går selvsagt glipp av det sentrale i et kunstverk, nemlig dets auratiske karakter, noe som rammer både de antatte og refuserte arbeidene. Ordningen er ikke bare kunstfiendtlig, den relativiserer også det kunstfaglige skjønnet. Det får man et godt inntrykk av i det utstilte materialet. Etter mitt skjønn burde nærmere hundre av de antatte blitt refusert, på den annen side glir de glatt inn i en mønstring av smålåten estetikk og normativ forsiktighet.

Det hviler en Fretex-lignende atmosfære over utstillingsobjektene, som om de har vært brukt og blitt slitt i kantene. Kvaliteten er der etter, både hva angår materialbruk og ideer. Vi har sett den slags modernistisk kunst de siste 50 årene. I begynnelsen var de provoserende, nå er de ikke bare gått av moten, de har havnet i gjenbruksestetikkens årlige høstsalg på Kunstnernes Hus. Det er ikke mye her som har nyhetens interesse eller er ferskvare. Jakten på det nye, som var den moderne kunstens kamprop, er tydeligvis ikke lenger noen kreativ drivkraft.

Allikevel finner vi noen visuelle godbiter å dvele ved, de være seg vakre, humoristiske eller totalt idefattige. Særlig nyskapende kan man vel ikke kalle Irene Kaltenborns tekstplakat «This is my home». Fuglen teksten viser til har tydeligvis tatt seg en tur, det har ganske opplagt kunstnerens inspirasjon også gjort. Juryen derimot må ha sett mye mer på sine skjermer og trolig tenkt at fuglen har tatt seg en tur til et annet verk på utstillingen, nemlig til installasjonen «Aks i øyenhøyde» av Sidsel Bonde. Her er det fuglemat i store mengder.

Billedvev og skulptur skårer ikke særlig høyt på denne bruktmønstringen av Fretex-kunst, bortsett fra hestegruppen «Triumf» i tynn, svart plast av Einar Grinde. I sin oppblåste positur ruver den i lokalet og ved berøring merker man en letthet som kontrasterer hestenes massive formuttrykk. En artig ide og ditto materialbruk, men det er langt igjen til å kunne skape et monumentalt skulpturverk.

På maleriets område er det mye amatørvirksomhet. Det eneste lyspunktet er Ida Lorentzens interiørmotiv «Looking into the Light». I likhet med den danske billedkunstneren Vilhelm Hammershøi (1864 – 1916) har hun i en årrekke malt interiørmotiver, der samspillet mellom lys/skygge og rommets formstruktur blir detaljert beskrevet. Det dreier seg ikke bare om presis observasjon, men en poetisk skildring av rommets og interiørets sanselig/estetiske utstråling.