Kultur

Konseptkunstneren Marianne Heske er fortørnet for tiden. Nasjonalmuseet vil nemlig ikke huse hennes mest berømte konseptkunstverk «Gjerdeløa». For tiden ligger løa flatpakket på et lager i indre Østfold. For noen år tilbake fikk hun den gamle løa i Tafjord utpekt til kunstverk, deretter fraktet til det berømte Pompidou-senteret i Paris for utstilling. Etter endt utstilling ble den fraktet tilbake til Tafjord. Noe senere ble den utstilt på Henie Onstad kunstsenter, slik at norske kunstelskere kunne beskue konseptkunstverket fra Tafjord.

Men nå jamrer altså kunstneren seg over at Nasjonalmuseet ikke vil ha den reisevante løa. For alt jeg vet kan all denne frakten ha tappet verket for kunstnerisk kraft, den er jo utgammel, hele 250 år, så alle konseptene kan ha lekket ut på de lange turene. Da den i 1980 tok sin første reise til Centre Pompidou i Paris ble prosjektet Gjerdeløa omtalt som noe av det største i norsk kunst etter Edvard Munch.

Det ga tydeligvis mersmak, for noen år senere fikk Heske flyttet en 17 tonn tung stein fra Tafjord til lidoen ved Venezia. At det ikke ble så mye oppstuss av denne utflukten, kan skyldes at kunstneren valgte feil objekt. Steinen var både tung og gammel nok, men den var bare et stykke natur og ikke et menneskeskapt kulturprodukt som løa. Denne bommerten gjorde ikke kunstneren om igjen, hun hadde nå lært at konseptene ikke sitter i stokk og stein, men i noe andre mennesker har laget. Skal man først snylte på noe, må man ha et rutinert næringsvett.

Derfor gikk det langt bedre i 2015 da hun fikk flyttet et falleferdig hus fra Hobøl og plassert det rett foran stortingsbygningen i Oslo. Heske kalte denne rødmalte stua for «House of Commons», en snedig tittel, som ikke bare sugde konseptuell mening ut av stortingsbyggets ærverdige historikk, men også snyltet på den falleferdige stuas folkelige armod. Den kunstneriske egeninnsatsen var minimal, men slik er det jo med konseptkunsten. Er man konseptkunster så trenger man hverken kropp eller hender for å skape, all kunsterisk aktivitet foregår i hjernen.

På den annen side må jo kunstneren Marianne Heske velge et objekt med konseptuelt potensiale, men hvordan blir det til kunst? I følge kunstsosiologen Dag Solhjell er det ganske enkelt, man bare peker på gjenstanden og sier at det er kunst. Og hokuspokus så er det et kunstverk. Det kalles peketeorien i estetikken, og den er meget populær i dagens kunstliv. Når peketeorien er blitt så toneangivende, hvorfor har da Nasjonalmuseet nå fått kalde føtter? Er kanskje ikke «Gjerdeløa» et kunstverk lenger hos de høye herrer og damer i museet? Det kan da ikke være mulig, for Nasjonalmuseet har jo allerede kjøpt inn så mye utpekt søppel etter den samme hokuspokusmetoden. Heske bør omgående klage til kulturminister Trine Skei Grande, som er en politisk kløpper med konseptene.

 

Støtt oss

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.