«Tre menn i en båt»

Det var ingen overraskelse at et stort maleri av Odd Nerdrum ble refusert av Høstutstillingens jury anno 2021. Selv om han i årenes løp nå og da har blitt godtatt, har kunstmiljøet aldri akseptert ham som en begavet kunstner. Nerdrums klassisk figurative uttrykksform har ikke engang museumsstatus, hans maleri er definert ut av tiden og dens motestrømninger. Det kan man si seg enig i, for Nerdrums malerier har alltid forholdt seg til det tidløse, til den åndshistoriske virkelighet som kaster lys over hverdagens tomhet og trivialiteter.

Odd Nerdrums refuserte maleri «Tre menn i en båt» er i åndshistorisk forstand et verk av stor betydning, både malerisk og idemessig. NRKs kunstkritiker Mona Pahle Bjerke frakjenner det derimot all malerisk kvalitet og synes det er et dårlig arbeide, helt utypisk for Nerdrums tidligere verker som hun roser opp i skyene. Av den grunn forstår hun også hvorfor maleriet blir refusert. Nå har nok Pahle Bjerke og undertegnede høyst forskjellig kompetanse på dette vurderingsfeltet. Hun har ingen kunstfaglig bakgrunn og erfaring, bare en master i kunsthistorie, et fag som i minimal grad vektlegger malerpraksisens subtile nyanser og betydninger.

Nettopp denne dimensjonen ved Odd Nerdrums klassisk figurative uttrykksform har ikke Mona Pahle Bjerke noen innsikt i. Derfor skjønner hun heller ikke den spesielle fusjonen mellom motiv og malerisk følsomhet. Hun synes bare de overeksponerte gubbene skaper «et lysende hull i bildet». Hva motivet ellers handler om, har hun ingen kommentar til. Det handler vel bare om tre hvite gamle gubber i en båt. Det ville selvsagt ha styrket verkets kvaliteter i juryens og kritikerens øyne om kunstneren også hadde plassert inn en kvinne og en farget person. Mangfoldsnormen er jo klinkende klar på det punkt.

Da er det vel ikke noe å si om dette maleriet? I alle fall ikke om man skal la seg diktere av NRKs kunstkritiker, men la oss se nærmere på dette maleriet. Det som slår oss umiddelbart er motivet, som ikke bare viser oss tre gamle menn i en båt. For det første er de helt nakne og båtens åre og fremdriftsredskap ligger på land. Situasjonen virker fastlåst og uten fremtidsutsikter. Bakgrunnen, med sin tette og ugjennomtrengelige vegetasjon, forsterker denne statiske tilstanden til et eksistensielt nullpunkt.

Nå er ikke dette motivet helt nytt i Nerdrums maleriske produksjon. For 25 år siden malte han et nærmest identisk motiv, med de samme tre mennene i en lignende båt. Den gang hadde det tittelen «Three Men at Dawn», der fjellandskapet i bakgrunnen blir gradvis opplyst av en gyllen soloppgang. Her er landskapet og naturelementene i en normalsituasjon, mens de nakne, gamle mennene i båten virker som et fremmedelement. Malerisk sett er mennene her mer integrert i soloppgangens lys og koloritt, som om mennenes absurde situasjon ennå ikke er avklaret. Morgenlyset bærer i seg et håp.

Maleriet datert 2021 har ikke et snev av håp i seg. Her er det ingen demring, bare en dyster skumring der et nærmest kunstig lys har tatt bolig i de gamle gubbenes kropper. Ja, det er et merkelig lys, som både skaper en auratisk lyskrans omkring kroppene og samtidig setter sitt maleriske preg på utformingen av det naturgitte miljø. Billedrommet får dermed en fortynnet og kunstig atmosfære som ikke er til å leve i for mennesker og dyr. Dette er en dystopisk visjon, et malerisk undergangstema der den vestlige sivilisasjonen har nådd siste stadium. At den ene av gubbene denne gangen har tatt med seg en stappfull ryggsekk som reiseutrustning, er et artig, surrealistisk innslag.

Vi skjønner jo at disse tre gubbene ikke har tatt seg en fristund fra gamlehjemmet. Båten og landskapet er heller ikke tilpasset en forfriskende seilas i Guds frie natur. Det er også uklart om båtene i det hele tatt har vann under kjølen. Uansett er det Kharons båt gubbene sitter i, som i gresk mytologi fraktet de døde til dødsriket. Kharon selv er ikke med på ferden og det skal vi merke oss. De gamle mennene er heller ikke døde, ennå. De sitter i vent på undergangen, på at den menneskelige sivilisasjonen skal kollapse av mangel på frisk luft og åndelig næring.

Dette er betydningselementer som Odd Nerdrum har implementert i sitt maleri og dermed gitt verket en sivilisasjonshistorisk dimensjon, der de klassisk greske myter og vår egen tids blodfattige fornuft fusjoneres til en dypt tragisk billedfortelling. Sett i forhold til dagens navlebeskuende og hjernedøde kunst, det man kaller samtidskunst, stiller Odd Nerdrum i en helt annen klasse. Han viser ikke bare maleriets enestående potensial i å skildre vår egen tids kollektive traumer, men løfter dem også opp på et sivilisasjonshistorisk plan der det nå utspiller seg en kamp mellom sann innsikt og irrasjonell undergangstenkning.

Man må ha et minstemål av filosofisk innsikt for å forstå denne åndshistoriske nivåproblematikken, som den tyske kunsthistorikeren og filosofen Erwin Panofsky satte på begrep og gjorde metodisk tilgjengelig. I følge ham var ikke et verks mening tilgjengelig før det ble tolket ikonologisk, det vil si på et åndshistorisk nivå. Det er på et slikt plan Odd Nerdrums kunst blir interessant og viktig. Derfor er maleriet heller ingen frilufts-problematikk på aldershjemmet, men en komprimert sivilisasjonskrise. Det er endetiden for en sivilisasjon som ikke engang kan krise-håndtere sin egen undergang.

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂