Kunstsilomuseet i Kristiansand sjangler stadig videre i nye faglige og finansielle kriser. De gamle kornsiloene har vært under ombygging og forvandling til et unikt kunstmuseum siden 2019, med en forventet åpning i 2024. Økonomisk sett er museumsprosjektet en blanding av offentlig støtte og private investeringer. Kostnadene for ferdigstilling var beregnet til 600 millioner, men har underveis ført til overskridelser og større pengebehov. Ombyggingen av de gamle kornsiloene til et moderne og profesjonelt kunstmuseum, som det ikke fantes maken til i Norge og verden forøvrig, har vist seg så langt å være mer fantasi enn realitet.

Kunstsilomuseet har påtatt seg mange funksjoner og komplekse oppgaver både underveis og til det står ferdig. For det første skal museet drifte Sørlandets Kunstmuseum (SKMU) med dertil hørende faglige og pedagogiske gjøremål. For det andre skal kunstsamlingen til oljefondsjef Nicolai Tangen integreres og markedsføres internasjonalt som «verdens største samling av nordisk modernisme fra 1930 til 1970». Formuleringen «verdens største samling av nordisk modernisme» virker nokså hjemmestrikket. Hvem andre i verden ville gidde å samle på nordisk modernismekunst av heller diskutabel kvalitet?

Hele museumsopplegget oser av amatørisme, skyhøye ambisjoner og internasjonal markedsføringstenkning. Nå skal kunstsilomuseet erobre verden. Det var vel også derfor styret i SKMU fikk tauet inn sjefen for Dyreparken, Reidar Fuglestad, som administrerende direktør for Kunstsilomuseet. Han var jo en mester i markedsføring, i alle fall når det gjaldt å gjøre Dyreparken til et populært trekkplaster. Men markedsføringen av kunst og et kunstmuseum i silo-innpakning gir helt andre utfordringer. Det er grenser for hvor mye man kan skryte på seg av arkitektoniske fasiliteter og kunstneriske kvaliteter i en hjemmeavlet privatsamling.

For å høyne kvaliteten på Nicolai Tangens kunstsamling er det utpekt tre doktorgradsstipendiater som skal forske på Tangen-samlingen. Da samlingen i sin tid ble donert til Kristiansand by/SKMU i 2016, besto samlingen av 2000 verker, i dag hevdes det at den omfattes av 5000 verker. Den er tydeligvis i stadig vekst, men det endrer ikke på det faktum at samlingen aldri ble gitt som gave. Kunstsilomuseet har bare fått en begrenset disposisjonsrett på visse vilkår. Det viktigste her er at Tangen-samlingen får et permanent og moderne utstillingssted der mange av kunstverkene kan vises og markedsføres.

Det siste er selvsagt helt sentralt, at Tangen-samlingen kan kvalitetssikres og markedsføres av et helt nytt og profesjonelt kunstmuseum. Den tidligere direktøren ved Munchmuseet, Stein Olav Henrichsen, er dessuten håndplukket for å lansere Tangen-samlingen internasjonalt. Siden 2018 har han for øvrig vært styreleder ved Sørlandets Kunstmuseum/Kunstsilo, så han trekker i alle kunstfaglige tråder som løper ut fra Nicolai Tangens investeringsunivers. Her passer det vel å nevne at Stein Olav Henrichsen var med på den sagnomsuste og suspekte smøreturen til USA som Tangen organiserte og finansierte.

I det hele tatt handler dette Kunstsiloprosjektet om å tromme sammen de rette folka, enten det er politikere, kunsthistorikere, museumsfolk, markedsførere, administratorer og andre gode nettverkskontakter. Mye av dette nettverket er synlig, men ikke desto mindre dubiøst og faglig undergravende. Det dreier seg selvsagt om penger og makt, for ikke å si kunstmakt, det vil si å styre den kunstneriske kvalitetsvurderingen og formidlingen ut fra markedsverdi. I så henseende er Kunstsilomuseet et så økonomisk og faglig uryddig prosjekt med indre motsetninger at det er i fare for å ende som fiasko og ruin.

Det mest problematiske ved dette ambisiøse kunstprosjektet er permanent å ha en investor og pågående kunstsamler som bakgrunnsfigur. Helt fra starten av, da Nicolai Tangen «donerte» sin kunstsamling til Kristiansand by, lå det i kortene at den generøse gaven ville utløse en like raus gjenytelse. Siden både byen, SKMU og Tangen trengte et propert visningssted spratt ideen om et Kunstsilomuseum opp som et troll av eske. Nicolai Tangen har fotfulgt byggeprosjektet og utviklingen av museets faglige profil. Han har bidratt med finansiell støtte og tett kontakt med fagmiljøet. Det skal han ha godord for, mens de nepotiske manøvreringene bak kulissene svekker både kunstsamlingen og museets renomme.

 

 

Kjøp Paul Grøtvedts bok her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.