Kommentar

Det jamres over forskjells-Norge, samtidig som de samme politikerne slipper til rike kunstsamlere som vil ha fordeler av det offentlige rom og offentlige penger. Denne trenden representerer noe helt nytt og uhørt i norsk kunstmiljø, og stikkordet er at private penger trumfer alt.

Ikke før er samarbeidsavtalen mellom Nasjonalmuseet og Fredriksen-døtrene i boks, så kommer meldingen om at Silomuseet i Kristiansand har finansieringen klar for å bygge et museum som skal huse kunstsamlingen til milliardæren Nicolai Tangen. Silomuseet er prosjektert til å koste 650 millioner, iberegnet lån og noen hundre millioner i støtte fra offentlige pengebinger, mens de årlige driftsutgiftene blir dekket av de to Agderfylkene, til den nette pris på 7,4 millioner.

Bakgrunnen for denne million-satsningen skyldes det forhold at milliardær Nicolai Tangen ville donere sin kunstsamling på 2000 verker til Kristiansand, om byen bygget et eget kunstmuseum til den. Verdien på samlingen er beregnet til 200 millioner, noe kunstsakyndige betviler på det sterkeste. Etter hvert ble det klart samlingen aldeles ikke var en gave, bare en disposisjonsrett til permanent visning og oppbevaring i det nye museet. Byen fikk altså ikke en gave fra Tangen på 200 millioner, bare en forpliktende avtale om å bygge et museum til 650 millioner, som skal huse Tangen-samlingen og Sørlandets Kunstmuseum.

Ved å skryte sin kunstsamling og det nye Silomuseet opp i skyene, fikk han støtte fra politikere i by og fylker. Kunstmuseet ville bli en stor attraksjon i hele regionen og trekke folk fra inn- og utland. Visjonen var forlokkende, men ingen tenkte på å kvalitetssikre Tangens kunstsamling. Milliardæren hadde satset på nordisk moderne kunst, og vurdert innkjøpene etter eget skjønn, hvilket langt fra er godt nok når stat, fylke og kommune skal bevilge mange millioner av skattebetalernes penger til en amatørsamlers museumsdrømmer.

Hadde politikerne hatt vett i skolten burde de ha bedt om en kvalitetssikring av samlingen. Det hele står jo og faller med den kunstneriske kvaliteten på Tangens tinnkjøp. Men selv om de skulle holde mål, så er avtalen om et eget museum for Tangens samling et så urimelig og frekt krav fra milliardærens side, som på alle måter har sikret seg og samlingen mot økonomiske tap. Hvis driften av Silomuseet går på trynet, så sitter politikerne igjen med svarteper og null og niks investeringskapital.

I samarbeidsavtalen mellom Nasjonalmuseet og Fredriksen-døtrene krever de ikke et nytt museumsbygg, de er mindre kravstore og fornøyde med en minnesal for sin avdøde mor som ett av vilkårene. At vårt statlig finansierte Nasjonalmuseum går med på en slik ordning, er helt absurd. Det som er ennå mer forskrudd er at museets ledelse med åpne øyne aksepterer en ordning der Fredriksen-døtrene får kvalitetssikret sine kunstinnkjøp av fagekspertisen i Nasjonalmuseet. Det vil si av fageksperter som er lønnet av Staten for kun å kvalitetssikre egne ervervelser med nasjonal relevans.

Den kunstsamlingen Fredriksen-døtrene er interessert i å bygge opp, er vel å merke et privat investeringsprosjekt, som i sitt snedige opplegg betaler Nasjonalmuseet noen millioner for å få innkjøpene kvalitetssikret. Døtrene vil selvsagt ikke forestå sine kunstkjøp på egen hånd, men vil bli veiledet og informert i lag med kompetente fagfolk fra museet. Det er selvsagt betryggende for Fredriksen-døtrene, men for Nasjonalmuseet et radikalt brudd med egne fagtradisjoner og nasjonale forpliktelser. Det er en dårlig start for vårt nye Nasjonalmuseum når ledelsen like før åpningen bekjentgjør at institusjonens fagekspertise er tilgjengelig for milliardærer som ønsker å bygge opp en kvalitetssikret privatsamling på høyt nivå.

Samarbeidsavtalen til de to kunstinteressentene, Nicolai Tangen og Fredriksen-døtrene, går ut på å øke sine investeringer gjennom misbruk av offentlige midler, det er Tangen-varianten i et nøtteskall, mens Fredriksen-døtrenes metode er langt mer snedig. De prøver å melke Nasjonalmuseets fagekspertise for kvalitetssikring til privat bruk, slik at verdien på egne innkjøp og samlingen i sin helhet vil stige på det internasjonale kunstmarkedet. At kunstukyndige politikere i Kristiansand og Agderfylkene lar seg lure, er forståelig, men at ledelsen i Nasjonalmuseet er villig til å misbruke den nasjonale kunstkompetansen for å tekkes to smarte milliardærarvinger, er helt uforståelig.
Direktør Karin Hindsbo må jo skjønne at museets nasjonale kulturarv ikke bare omfatter samlingen av kunstgjenstander, men også den opparbeidede kunstkompetansen og dømmekraften som gjør at vårt Nasjonalmuseum representer landets høyeste nivå av kvalitetsvurdering. Den er ikke under noen omstendighet til salg.