Ønsker du å eie kunst uten å investere millioner kan du nå kjøpe en eierandel av et kunstverk for en billig penge. Det nyopprettede selskapet «Open Art Market» (OAM) tilbyr nå kunstinteresserte med liten kapital deleierskap til et profesjonelt kunstverk av en kjent kunstner. Vi skal merke oss at det er en eierandel man kjøper og ikke selve kunstgjenstanden, slik at man kan henge den på veggen eller deponere den i et sikret hvelv.

«Open Art Market» ble forleden presentert i Subjekt med intervjuer av initiativtagerne. En av dem er kunstneren Morten Viskum, som i årevis har drevet salg- og kunstformidling i Vestfossen Kunstlaboratorium. «Jeg har alltid vært opptatt av at kunst skal være for alle», sier han til Subjekt. Enkelte av hans egne verker vil nok ikke bli lagt ut for salg, som hans oppsiktsvekkende syltetøyglass med rottefostre. Behovet for deleierskap i den slags verker vil neppe bli særlig etterspurt.

Nå er det nok en helt annen type kunstverk driverne av «Open Art Market» vil selge til kunsthungrige fattigfolk. Det skal være kvalitetskunst kuratert av kyndige eksperter med blikk for varierte uttrykksformer. Kort sagt, kunst for enhver smak og slunken pengepung. Poenget her er at man ikke kjøper et kunstverk, bare en definert del, en aksje, av et oppsplittet eierskap. Du investerer altså i et objekt du aldri kan henge på veggen, et faktum som ikke akkurat stimulerer kunstinteressen.

Det «Open Art Market» stimulerer er selve eierinteressen, ikke gleden av å ha et kunstverk å se på i egen bolig. I så henseende er det en ganske avstumpet kunstinteresse og avgjort ikke en impuls som utvider forståelsen av det kunstneriske. Å bli deleier av et norskprodusert kunstverk på middels nivå, er bortkastede penger. Gå heller i et museum, der kan du se kvalitetskunst, som du gjennom statens finansiering har en eierandel i. Disse verkene blir da heller ikke solgt til en pengesterk samler som ikke henger dem på veggen, men oppbevarer dem i sikre hvelv.

Jeg hadde en gammel venninne, hun er død nå, som var meget interessert i kunst og gikk på kunstutstillinger og i museer så ofte hun kunne. Jobben hennes ga ikke så store muligheter for å kjøpe kunst, men hun gjorde nå og da en avtale med et kunstgalleri om å handle et verk på avbetaling. Det var helt i orden. Hver måned betalte hun et beløp til hele kjøpesummen var i boks. Da fikk hun med seg kunstverket og hengte det opp i stuen. Før den tid kunne hun jevnlig gå i galleriet og glede seg over at nettopp dette kunstverket snart ble hennes.

Slik «Open Art Marked» fungerer er den kunstneriske dimensjonen for en deleier dekonstruert. Verkets estetikk og visuelle kvaliteter er ikke synlige for deleieren. Selve eiendelen er bare et fragmentert uttrykk for noe helt annet enn det kunstneriske, nemlig pengeverdien. Det kunden egentlig kjøper er en antatt økonomisk verdi på sin egen andel, som i prinsippet bare er en vulgarisering av den kunstneriske helheten som utgjør verkets mening og identitet.

Denne aksjebaserte kommersialiseringen av kunstens egenart er en nykomling i det norske kunstfeltet, men ikke enestående hva angår å slå mynt på det kunstneriske. Mange kunstinstitusjoner tenker i dag kommersielt når de markedsfører sine kunstverk og kuraterte prosjekter. Ambisjonene er faglig høye, men også antatt innbringende. Man profilerer sin egenart og selger sitt kunstneriske engasjement. «Open Art Market» er i den sammenheng en billigkjede for kjøpere som lar seg lure til å tro at de blir kunstnerisk beriket ved å samle på biter av et usynlig kunstverk.

Kjøp Paul Grøtvedts bok!