Debatt

Domenico Fetti (ca. 1589–1623), «Lignelsen om flisen og bjelken» (ca. 1619), etter Matteus 7:3–5, olje på tre, 61,3 × 44,1 cm, Metropolitan Museum of Art, New York. Foto: Wikimedia (utsnitt).

Advokatforeningen har lidd et nederlag som dens leder har vanskelig for å svelge.

– Advokatforeningen skal ikke, etter en omfattende og god prosess internt da bestemmelsen ble vedtatt, gå i dialog med statens myndigheter om hvilke forpliktelser advokater skal påta seg selv. Det er ikke en forhandlingsposisjon, sier Advokatforeningens leder Jon Wessel-Aas til Advokatbladet.

Han legger til:

– For oss er dette ikke bare en ukontroversiell revidering av advokatenes etiske regler i vår tid, men helt i tråd med samfunnsutviklingen.

Så hva handler dette om? Advokatforeningen har innført en regel i Etiske regler for advokater, som er foreningens eget regelverk, som den også ville ha Justis- og beredskapsdepartementet til å innlemme i advokatforskriften, og dermed gjøre gjeldende også for advokater som ikke er medlem av Advokatforeningen. Dette har departementet avslått. Den omstridte formulering lyder slik:

«En advokat skal ikke gi råd som advokaten forstår eller må forstå vil innebære krenkelse av noens menneskerettigheter eller en betydelig risiko for dette. Med menneskerettigheter menes det samme som i FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter.»

Ja, menneskerettighetene og prinsipputsagn fra FN er det som kjent «helt i tråd med samfunnsutviklingen» å bejuble. Men departementet ser altså motforestillinger:

«Tungtveiende høringsinstanser har frarådet å stadfeste punkt 1.4 i RGA som en del av advokatforskriften kapittel 12. Justis- og beredskapsdepartementet er enig med Regjeringsadvokaten og Tilsynsrådet i at ordlyden i punkt 1.4 er svært vidtrekkende og til dels uklar, og at dette vil kunne medføre at bestemmelsen blir utfordrende å anvende i praksis, både for advokatene som skal rette seg etter den, og for disiplinærmyndighetene som skal vurdere om det foreligger brudd i det enkelte tilfelle», skriver departementet.

Advokatforeningen forsikrer at de gjennom sine «forarbeider» har signalisert at regelen slett ikke er ment å tas på ordet, men skal forstås med flere begrensninger, for eksempel at den kun gjelder i forhold til klienter som driver næringsvirksomhet. Dette begrepet synes riktignok også å omfatte også offentlige etater som advokaten bistår. Dessuten skal bestemmelsen bare ramme «de kvalifisert klanderverdige tilfellene».

Det er allerede interessant å notere at det faktisk er departementet, med støtte fra andre statlige organer, som her står vakt om et rettsprinsipp man skulle tro at advokatene var de nærmeste til å stå opp for, nemlig at regler, særlig de som medfører sanksjoner om de brytes, skal ha et rimelig klart avgrenset innhold, og at man ved å lese regelen skal være orientert om hvor grensen går mellom det lovlige og det ulovlige.

Vide og uklare regler er derimot kjennetegn ved autoritære og totalitære regimer, som med vage lover mot f eks «umoral» eller «undergraving av staten» under et legalt dekke, kan slå ned på de man til enhver tid finner brysomme. Denne type lover viser seg meget hendige for kinesiske myndigheter under protestene i Hong Kong for tiden. De «gode hensikter» bak lovgivningen er ikke noen garanti mot misbruk. Advokatforeningen mener selvfølgelig at de aldri ville misbruke regelen, men dette går glipp av poenget.

Det er selvsagt den underliggende forestilling om at man fremmer standpunkter som «alle» (dvs de ikke-onde) må være enige om, som gjør at foreningen fremstår så komplett uforstående til at de møter motbør i denne saken.

Dette ble utfordret i den offentlige debatten under høringen. Undertegnede fikk, sammen med kollegene Brynjar Østgård og Steinar Mageli – publisert et kritisk innlegg i Dagens Næringsliv i januar 2019:

«Det er ikke slik at FNs menneskerettigheter alltid er entydige eller innenfor rammen av det etisk selvfølgelige.»

Hva med advokater som får i oppdrag å bistå en arbeidsgiver i en sak som gjelder en typisk kulturkollisjon på arbeidsplassen? Skal advokaten på forhånd være avskåret fra f eks å råde sin klient til å starte en oppsigelsesprosess mot for eksempel en eiendomsmegler som nekter å håndhilse på kvinner, en servitør som nekter å servere alkohol og svinekjøtt, eller en kvinnelig barnehagelærer som plutselig ønsker å gå fullt tildekket på grunn av sin religiøse overbevisning?

Her fra vårt innlegg i Dagens Næringsliv:

«Det vil ofte være ulike private interesser som står mot hverandre, og i mange tilfeller kan menneskerettigheter påberopes på begge sider.

…Advokaters virksomhet er basert på at de rådgir og eventuelt prosederer ut fra klientens ståsted. Det er i siste instans domstolen som har ansvaret for å trekke opp de rettslige grensene. At advokatene skal forpliktes på et vagt menneskerettighetsbegrep, kan ikke tjene den frie og kontradiktoriske prosess som skal hjelpe retten til å finne den riktige løsning i den enkelte sak…

…Advokatforeningen forutsetter at advokaten skal bevare sin uavhengighet og at det i tvister «må være vide grenser for å forsvare klientens interesser». Likevel er essensen i forslaget at det kraftig innskrenker disse «vide grenser», uten at Advokatforeningen synes å se det problematiske i det.»

Det er grunn til å tro at den debatten som dette innlegget skapte har hatt betydning for sakens utfall, selv om departementet utad har vektlagt et noe annet poeng, et poeng som likevel henger sammen med argumentasjonen som er sitert fra DN-innlegget, og som her skal forfølges noe videre.

Hvilke menneskerettigheter som veier tyngst, når det er mulighet å hevde krenkelser på begge sider i en konflikt, er et meget politisert spørsmål. Eksempelvis står hensynet til (særlig en viss) religionsutøvelse, sterkt i politikk og forvaltning, akademia, media og organisasjons-floraen i landet. Så presset på en advokat som ikke vil nærme seg de etiske reglenes gråsone, vil dermed gjøre seg gjeldende.

Hvis advokaten avholder seg fra å rådgi på en måte som ikke støter an mot dette tunge hensyn, fordi dette vil være i strid med regler alle advokater er bundet av, vil det i prinsippet ikke være mulig å få engasjert andre advokater med en annen innfallsvinkel heller. Det vil da naturligvis være vanskelig for klienten å se noen mulighet til juridisk å forsvare sin posisjon. De mulige argumenter – som også kunne involvert bestemmelser av menneskerettslig karakter – blir da aldri ført frem for domstolene. En avveining som det skal ligge til domstolene å foreta, etter en åpen prosess basert på fri argumentasjon fra likeverdige parter, blir i realiteten avgjort på forhånd. Dette betyr å frata advokatstanden en vesentlig del av dens rolle.

Man kan tenke på uttrykket «djevelens advokat». Dette begrepet handler, uansett dets opprinnelse i den katolske kirkes kanoniseringsprosedyrer, om at det er et gode for et samfunn at det er institusjonalisert en adgang til at alle synspunkter – også de som måtte fortone seg uspiselige for den konvensjonelle visdom ved første vurdering – skal ha en stemme overfor et bestemmende organ. Det handler om pluralisme. Advokatstanden er en av garantistene for pluralisme i samfunnet, og det er temmelig underlig å være vitne til at det er standen selv – representert ved Advokatforeningen – som går i spissen for å svekke denne dimensjonen.

For å forstå hvorfor dette kan skje, vil det være nyttig å se en instans som Advokatforeningen og tankegangen om menneskerettighetene i et større perspektiv. Menneskerettighetene kan, i tråd med hva Terje Tvedt skriver i «Det internasjonale gjennombruddet», betegnes som en ny sekulær statsreligion.

Denne kan ikke som sådan stilles spørsmålstegn ved. Det er nærliggende for Advokatforeningens topper å se på seg selv som en del av det presteskapet som skal fortolke de motstridende og kompliserte tekster denne religionen, som andre religioner, er basert på. I den egenskap tilkommer man også en viktig plass innenfor den nye samfunnseliten, kretsen av de gode, eller «det humanitær-politiske kompleks», for igjen å trekke veksler på Terje Tvedts bidrag. Men dermed kommer man altså i skade for å undergrave prinsipper som advokatstandens virke er basert på, og som Advokatforeningen mer enn noen burde vokte over.

Advokatforeningen organiserer langt fra alle landets advokater, til tross for dens tradisjonelt sterke posisjon. Undertegnede så vel som document.no sin tidligere styreleder, advokat Trond Ellingsen, har for eksempel for lengst meldt oss ut, fordi vi ble lei av foreningens stadig klarere politiske bias. Denne siste saken styrker ikke sannsynligheten for at foreningens medlemsmasse øker.

Advokat Øivind Østberg

Les også:

 

Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!

Finn flere titler på forlagssiden!