For men­neske­ret­tig­hets­be­ve­gel­sen synes men­neske­ret­tig­he­te­nes kvan­ti­ta­tive utbre­delse å ha blitt et mål i seg selv. Føl­ge­lig blir men­neske­ret­tig­he­te­nes suk­sess i sta­dig økende grad målt i antal­let kon­ven­sjo­ner og reso­lu­sjo­ner, hel­ler enn hvor­vidt men­neske­ret­tig­he­te­nes grunn­leg­gende for­mål om å sikre men­nes­ke­lig fri­het og ver­dig­het fak­tisk blir frem­met. Sett i dette lyset er det der­for all­tid godt jo flere kon­ven­sjo­ner en stat rati­fi­se­rer, og jo flere avgjø­rel­ser som tref­fes av inter­na­sjo­nale dom­sto­ler og orga­ner hel­ler enn av nasjo­nale par­la­men­ter og dom­sto­ler, skri­ver sje­f­ju­rist i tenke­tan­ken Cepos, Jacob Mchan­gama.

Ser man på antal­let men­neske­ret­tig­hets­or­ga­ni­sa­sjo­ner, komi­teer, dom­sto­ler, reso­lu­sjo­ner, kon­ven­sjo­ner og inn­fly­telse på lov­gi­ving, retts­prak­sis og uni­ver­si­tets­kurs har men­neske­ret­tig­he­tene aldri stått ster­kere, men deres alle­steds­nær­væ­rende domi­nans dek­ker over en alvor­lig krise som truer med å gjøre men­neske­ret­tig­hets­be­gre­pet irre­le­vant. Denne kri­sen har sam­men­heng med at men­neske­ret­tig­he­tene er blitt ofre for egen suk­sess og det mar­kante skif­tet i den inter­na­sjo­nale makt­ba­lan­sen som den euro­pe­iske og ame­ri­kanske gjelds­kri­sen bru­talt utstil­ler.

Men når men­neske­ret­tig­hets­be­ve­gel­sen i så stor grad støt­ter sta­dig mer inter­na­sjo­na­li­se­ring av men­neske­ret­tig­he­tene, skyl­des dette bla at men­neske­ret­tig­hets­or­ga­ni­sa­sjo­ner har stor inn­fly­telse på de inter­na­sjo­nale stan­dar­der i mot­set­ning til hva de har på de nasjo­nale, fort­set­ter han:

ANNONSE

Sær­ligt ”soft law” instru­men­ter og for­tolk­nin­ger af kon­ven­tio­ner, som ofte anven­des af orga­ner i eksem­pel­vis FN. Den for­tolk­ning, man ikke kan over­be­vise en dansk eller bri­tisk dom­stol om at anlægge, kan man så få et FN organ til at støtte og på den vis søge at opnå den bre­dere aner­ken­delse. En anden med­vir­kende fak­tor til denne udvik­ling er, at men­neske­ret­tig­he­derne udgør et sær­de­les attrak­tivt sprog for sær­in­ter­es­ser. For­melt set fun­ge­rer men­neske­ret­tig­he­der som en slags trumf­kort, der sæt­ter græn­ser for, hvad en stat kan udsætte sine bor­gere for – og i moderne for­tolk­ning – i sti­gende grad også bestem­mer, hvilke til­tag en stat skal iværksætte. I det omfang en sær­lig poli­tisk agenda aner­ken­des som værende udtryk for men­neske­ret­tig­he­der, vil dens til­hæn­gere kunne iklæde denne agenda et ”apo­li­tisk” og afvæb­nende sprog og kræve, at deres men­neske­ret­tig­hed­s­aner­kendte inter­esse skal veje tun­gere end kon­kur­re­rende hen­syn. Et godt eksem­pel er, da udvik­lings­lande fik aner­kendt en ”ret til udvik­ling” (der dog ikke er juri­disk bin­dende), som i vir­ke­lig­he­den blot hand­ler om at mas­kere kra­vet på vest­lig udvik­lings­bi­stand. En sådan ”men­neske­ret­tig­hed” til­kom­mer sta­ter sna­rere end indi­vi­der, og hvis ind­hold både er uklart og svæ­vende.

Der fin­des også kon­ven­tio­ner for vand­rende arbejds­ta­gere, kvin­der og han­di­cap­pede. Og i FN dis­ku­te­rer man nu både en ”ret til fred”, et rent klima og en sær­lig men­neske­ret­tig­heds­kon­ven­tion, der skal beskytte de ældre. Kvin­der, vand­rende arbejds­ta­gere og han­di­cap­pede er alle­rede dæk­ket af de grund­læggende men­neske­ret­tig­he­der, og der­for bli­ver der her reelt tale om til­de­ling af sær­ret­tig­he­der. Det er såle­des alle­rede for­budt at dis­kri­mi­nere kvin­der, men kvinde­kon­ven­tio­nen påby­der posi­tiv sær­be­hand­ling. Ifølge den ansvar­lige FN-komité bør Dan­mark der­for også ind­føre køns­kvo­ter i for­bin­delse med folke­tings- og kom­mu­nal­valg for at leve op til kon­ven­tio­nen. Men når spec­i­fikke befolk­nings­grup­pers behov, hele sta­ter eller bestemte ydel­ser ophæves til men­neske­ret­tig­he­der, udvan­der man sam­ti­dig selve men­neske­ret­tig­heds­be­gre­bet og risi­ke­rer der­med, at de tra­ditio­nelle og vig­ti­gere fri­heds­ret­tig­he­der kom­mer til at stå i skyg­gen heraf. Det så vi bl.a. her­hjemme, da Insti­tut for Men­neske­ret­tig­he­der i for­bin­delse med offent­lig­gø­rel­sen af rege­rings­grund­la­get offent­lig­gjort i okto­ber 2011 var ude og rose rege­rin­gen for at ville ”gennem­føre en reform af kon­tant­hjæl­pen, som afskaf­fer de sær­ligt lave ydel­ser i kon­tant­hjælps­sys­te­met – kon­tant­hjælps­loft, time­reg­ler og start­hjælp”.

Illust­re­rende for denne tanke­gan­gen er også det norske Men­neske­retts­ut­val­get, som øns­ker å inn­skrive såkalte 2. gene­ra­sjons men­neske­ret­tig­he­ter (øko­no­miske, sosiale og kul­tu­relle ret­tig­he­ter) inn i Grunn­lo­ven og såle­des grunn­lovs­feste bla. rett til til­freds­stil­lende leve­stan­dard og helse og rett til et sunt miljø.

Mer alvor­lig enn utvan­nin­gen av men­neske­ret­tig­hets­be­gre­pet er for­skyv­nin­gen i den inter­na­sjo­nale makt­ba­lan­sen, som inne­bæ­rer en sterkt dalende inn­fly­telse til Ves­ten, og da sær­lig Europa, samt en sterkt sti­gende inn­fly­telse til BRIK-lan­dene, sær­lig Kina. Selv når man tar med Ves­tens kolo­niale for­tid, støtte til dika­tu­rer i Midt­østen og ofte hyk­lerske og dob­belt­mo­ralske uten­riks­po­li­tikk med i bereg­nin­gen, er det Ves­ten som har vært pådri­ver for grunn­leg­gende fri­hets­ret­tig­he­ter og demo­krati inter­na­sjo­nalt.

Det har afspej­let sig i de for­rige årti­ers ver­dens­or­den hvor mar­keds­øko­nomi, demo­krati og men­neske­ret­tig­he­der var den givne styre­form, som udvik­lings­lande og nye uaf­hæn­gige sta­ter søgte at imple­men­tere. De såkaldte demo­kra­ti­se­rings­bøl­ger i Sydeuropa, Latin-Ame­rika, Afrika og senest i Cen­tral- og Øst­europa viser, at Europa og Ves­ten var det natur­lige fiks­punkt, og at pro­ji­ce­rin­gen af vær­dier som demo­krati og men­neske­ret­tig­he­der havde en stærk afsmit­tende effekt. Men et for­gæl­det Europa på tig­ger­fød­der har slet ikke samme til­træk­nings­kraft eller påvirk­nings­evne som tid­li­gere.

Man ser det i Afrika, hvor flere og flere sta­ter ori­en­te­rer sig mod Kina, der i mod­sæt­ning til EU ikke kræver respekt for men­neske­ret­tig­he­der i retur for inves­te­rin­ger og bistand. Vi ser det også i Cen­tral­asien, hvor Rus­land og Kina kon­so­li­de­rer deres inter­esse­sfæ­rer på bekost­ning af Europa og USA og fri­hed og demo­krati. Den ame­ri­kanske NGO Free­dom House har fem år i træk kun­net rap­por­tere, at per­son­lig og poli­tisk fri­hed glo­balt set har lidt til­bage­skridt. Helt tyde­ligt bli­ver det i FN-regi. Tænke­tan­ken Euro­pean Coun­cil on For­eign rela­tions har i en række repor­ter siden 2008 doku­men­tet, hvor­dan EU grad­vist har mis­tet ind­fly­delse i FNs Gene­ral­for­sam­ling og Men­neske­ret­tig­heds­rå­det, hvor man ikke i samme omfang som før er i stand til at få lande fra andre dele af ver­den til at stemme med sig. Omvendt er Kina og Rus­lands ind­fly­delse ste­get.

En inter­na­tio­nal nyskab­ning, som mange men­neske­ret­tig­heds­ak­ti­vis­ter har sat lid til, er det såkaldte Uni­ver­sal Peri­odic Review (UPR), hvor alle FNs med­lems­sta­ter får gennem­gået deres men­neske­ret­tig­heds­ef­ter­le­velse. Men også her ses kløf­ten mel­lem Ves­ten og andre sta­ter – her­under BRIK-lan­dene – og rela­ti­vi­se­rin­gen af men­neske­ret­tig­he­derne.

Men mens vest­lige land ofte har benyt­tet UPR-pro­ses­sen til å legge vekt på bor­ger­lige og poli­tiske fri­hets­ret­tig­he­ter som ytrings­fri­het, for­bud mot tor­tur og ret­ten til per­son­lig fri­het, har ikke-vest­lige land hatt et helt annet fokus. En gjen­nom­gang av en rekke lands inter­ven­sjo­ner i for­bin­delse med UPR siden 2008 avslø­rer føl­ge­lig at BRIK-lan­dene i stor grad bru­ker øko­no­miske, sosiale og kul­tu­relle ret­tig­he­ter til å rose noen av ver­dens mest under­tryk­kende regi­mer, mens Kina og Russ­land hoved­sa­ke­lig bru­ker dem til å kri­ti­sere vest­lige land for å “mis­bruke ytrings­fri­he­ten”, fort­set­ter Mchan­gama, som mener at kom­bi­na­sjo­nen av men­neske­ret­tig­he­te­nes utvan­ning og for­skyv­nin­gen av den inter­na­sjo­nale makt­ba­lan­sen har skapt en gif­tig cock­tail:

Lande som Kina og Rus­land vil nem­lig kunne rejse fler­tal til at domi­nere dags­or­de­nen og ind­hol­det af de men­neske­ret­tig­he­der, som fyl­der sta­digt mere. Den ind­fly­delse vil man bruge til at trække tæn­derne ud på klas­siske fri­heds­ret­tig­he­der til for­del for vage ret­tig­heds­ty­per, som ikke kan bruges til at kri­ti­sere regi­mer for under­tryk­kelse af deres befolk­nin­ger.

I det omfang Kina og Rus­land bli­ver mere direkte ind­blan­det i at gen­rejse Europa øko­no­misk, vil poli­tisk og indi­vi­duel fri­hed i endnu højere grad blive sat under pres. I så fald skal man ikke blive for­und­ret, hvis euro­pæiske lande ikke blot afstår fra at kri­ti­sere Kina og Rus­land men også begyn­der at slå ned på kri­tik af Kina og Rus­land i deres egne befolk­nin­ger. Desu­den vil det blive døds­stø­det til Euro­pas ambitio­ner om at sprede demo­krati og men­neske­ret­tig­he­der via inter­na­tio­nale orga­ni­sa­tio­ner, da øko­no­misk hjælp fra lande fra BRIK lan­dene vil være gra­tis i poli­tisk for­stand.

Hvis Ves­ten der­for vil have kva­li­ta­tive sna­rere end kvan­ti­ta­tive for­bed­rin­ger af men­neske­ret­tig­he­derne, må man besinde sig og reori­en­tere fokus mod de ret­tig­he­der, som folk bli­ver anholdt eller dræbt for at udnytte lige nu i Syrien, Rus­land og Bah­rain. Ikke for ret­ten til et rent klima eller kon­tant­hjælp. I sidste ende afhæn­ger Ves­tens men­neske­ret­lige gennems­lags­kraft dog af, at man kom­mer på øko­no­misk fode igen. Og det uden at give køb på de mest grund­læggende prin­cip­per.

 

Men­neske­ret­tig­he­der i krise

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629


  • The­Re­li­gious­Cy­nic

    For det moderne, vel­ut­dan­nede men­neske er men­neske­ret­tig­he­tene guds siste til­holds­sted.
    Der­med blir ideen om alle men­nes­kers like­verd til kra­vet om alle men­nes­kers like­ret­ting.
    Den åpne til­lit til enkelt­men­nes­ket blir til en luk­ket sek­te­risme.

    • YTTE

      insti­tutt for m-ret­tig­he­ter” i Oslo,befolket av n buten­schoen og dess­like ‚er en heia-gjeng for hamas.kanskje iran hvis syn på Vest­lig tolk­ning av ret­tig­he­ter  byr  på det kon­tra­dik­tære

      • Var ikke Butens­høn en av “elite­sol­da­tene” i AKP (m-l ) ?
        De var jo ikke akku­rat freds-og MR- for­kjem­pere. Deres høy­este ønske og mål var som kjent “væpna rev­vo­lu­sjon” over hele klo­den.
        At disse “frel­ses­ka­me­ra­tene” nå sit­ter i godt betalte og vik­tige stil­lin­ger i sam­fun­net, og kan påvirke utvik­lin­gen og opi­nio­nen, er ikke sær­lig betryg­gende.

    • Caro­lus1

      På hvil­ken måte er “men­neske­ret­tig­he­tene guds siste til­holds­sted”? Hva betyr “men­nes­kers like­ret­ting”? Og hva mener du med at “Den åpne til­lit til enkelt­men­nes­ket blir til en luk­ket sek­te­risme”?

      Kan du begrunne påstan­dene dine? Du synes å avvise men­neske­ret­tig­he­tene. Er dette rik­tig – og iså­fall, hva er alter­na­ti­vet ditt?

      • K_MD

         Alter­na­ti­vet til Men­neske­ret­tig­he­ter er Bor­ger­ret­tig­he­ter.

        I dag spei­der poli­ti­kerne ut av lan­det, gjerne ut av Europa, for å finne “brudd på Men­neske­ret­tig­he­tene”, men lan­dets egne bor­gere knapt er dek­ket av de samme ret­tig­he­ter og der­ved er utsatt for brudd på Men­neske­ret­tig­he­tene av de poli­ti­kere som er opp­tatt med andre lands ret­tig­he­ter.

        Et vir­var av tøv, men med Bor­ger­ret­tig­he­ter har vi en mulig­het til å gjen­nom­føre de noble ideer – mens glo­bale Men­neske­ret­tig­he­ter ikke er gjen­nom­før­bart.

        • Caro­lus1

          Hvilke men­neske­ret­tig­hets­brudd mener du vi er utsatt for? Og vil du benekte at det fak­tisk skjer grove slike brudd i en rekke ikke-vest­lige land (ikke minst mus­limske)?

          Ide­elt sett bør MR ned­fel­les i Nor­ges lover etter bred offent­lig debatt og på grunn­lag av fol­kets vilje, slik at de får solid nasjo­nal for­ank­ring (og der­med også sta­tus som “bor­ger­ret­tig­he­ter”). Du benek­ter at MR lar seg utbre glo­balt. Det er helt åpen­bart at det er store poli­tiske og kul­tu­relle bar­rie­rer mot en slik utbre­delse av “vest­lige ver­dier”. Men i prin­sip­pet bør det la seg gjøre, og jeg synes vest­lige land og aktø­rer bør arbeide så mål­ret­tet som mulig for at også men­nesker i andre kul­tu­rer skal få nyte godt av MR.

  • Caro­lus1

    En vik­tig gjen­nom­gang av den inter­na­sjo­nale mennes­k­ret­tig­hets­si­tua­sjon av Mchan­gama.

    Jeg har inn­trykk av at klas­siske (sivile/politiske) MR i dag er under press fra to hold, både fra aktø­rer både “høyre”- og “venstre­si­den”. På “venstre­si­den” (inklu­dert våre evig “mode­rate”  sosial­de­mo­kra­ter) poli­ti­se­rer og der­med for­vren­ger – og til dels (kultur-)relativiserer – man MR. På “høyre­si­den” er det flere av sterkt kon­ser­va­tiv og nasjo­na­lis­tisk støp­ning som regel­rett avvi­ser MR; Dansk Folke­par­tis ledende ideo­log (skjønt selv­er­klært anti­ideo­log) Søren Krarup er et typisk eksem­pel på dette – og Krarups posi­sjon min­ner ikke så rent lite om MR-fiendt­lig­he­ten hos flere av Docu­ments debat­tan­ter (som den andre per­sonen som har skre­vet i denne trå­den).

    Hvor­for har MR i klas­sisk utgave – for­ut­set­nin­gen for både enkelt­men­nes­kets fri­het og selve demo­kra­tiet – så få ven­ner? Dette er svært bekym­rings­fullt, ikke minst med tanke på den store sam­funns­trus­se­len den pågå­ende isla­mi­se­rin­gen utgjør.

  • Stei­n­ad­ler

    Selve grunn­fore­stil­lin­gen om “uni­ver­selle men­neske­ret­tig­he­ter” har vært en avspo­ring like fra star­ten av. Uttrykk for en slags over­tro på egen makt og styrke. Nett­opp den samme over­tro som må ha lig­get til grunn for de talløse beslut­nin­ger som har endt med at den grønne gren vi satt på i rea­li­te­ten er saget over. 

    • Caro­lus1

      På hvil­ken måte har fore­stil­lin­gen om uni­ver­selle men­neske­ret­tig­he­ter vært en “avspo­ring like fra star­ten av”, og hvor­dan er den uttrykk for noen  “over­tro på egen makt og styrke”? Dette bør du sna­rest utdype.

      Du bør skille mel­lom nevnte grunn­fore­stil­ling og “de talløse beslut­nin­ger” du viser til; det er nem­lig ikke gitt at disse beslut­nin­gene er for­en­lige med genuine men­neske­ret­tig­he­ter.

      • Stei­n­ad­ler

        Natu­ral rights is sim­ple non­sense: natu­ral and impres­crip­tible rights, rhe­to­ri­cal non­sense — non­sense upon stilts- […] Right is the child of law: from real laws come real rights; but from
        ima­gi­nary laws, from laws of nature, fan­cied and invented by
        poets, rhe­to­ri­ci­ans, and dea­lers in moral and intel­lec­tual poi­sons,
        come ima­gi­nary rights, a bas­tard brood of mons­ters.” –Jeremy Bent­ham

        • Caro­lus1

          Ikke over­ras­kende site­rer du Bent­ham og hans berømte (eller beryk­tede) påstand om at natur­lige ret­tig­he­ter er “non­sense upon stilts”. Bent­hams uti­li­ta­risme er selv­sagt  respek­ta­bel som rent intel­lek­tu­ell posi­sjon, som nok deles av flere enn man kan­skje skulle tro (ikke minst i dette foru­met). Jeg er like­vel av en helt annen opp­fat­ning av den typen man fin­ner i eksem­pel­vis den ame­ri­kanske kon­sti­tu­sjon.

          Men­neske­ret­tig­he­tene byg­ger på all­menn­gyl­dige retts­prin­sip­per. Disse er ikke fan­tasi­fost­rer, som Bent­ham hev­det, men moralske prin­sip­per som er til­gjen­ge­lige for for­nuf­ten. Bent­hams per­spek­tiv sam­men­blan­der (poli­tisk) makt og (moralsk) rett og utgjør ikke noe bolverk mot rent fler­tall­s­ty­ranni. Et sam­funn basert på ren uti­li­ta­risme er pris­gitt skif­tende fler­talls­ver­dier og kan lett føre til omfat­tende under­tryk­kelse. Det er de “natur­lige ret­tig­he­ter” som bør for­sva­res av sivi­li­serte men­nesker – ret­tig­he­ter som i økende grad synes truet av men­neske­fiendt­lige kref­ter i dagens ver­den.

          • Guest

             Selvom jeg gene­relt ikke er spe­si­elt begeist­ret for Bent­ham (har mer sans for Mills kom­bi­na­sjon av “uti­li­tære” og men­neske­retts­lige hen­syn), synes jeg han bør hed­res som en av de første som våget å gå inn for avkri­mi­na­li­se­ring av homo­sek­su­ali­tet.
            dess­verre våget han ikke pub­li­sere det han skrev, men det er i alle fall bevart for etter­ti­den.
            dette er hans inn­le­dende kom­men­tar, som også inne­hol­der hans kon­klu­sjon:

            To what class of offen­ces shall we refer these
            irre­gu­la­ri­ties of the vene­real appe­tite which are sti­led unna­tu­ral?
            When hid­den from the pub­lic eye there could be no colour for placing
            them any where else: could they find a place any where it would
            be here. I have been tor­men­ting myself for years to find if pos­sible
            a suf­fi­ci­ent ground for trea­ting them with the severity with which
            they are treated at this time of day by all Euro­pean nations: but
            upon the prin­ciple uti­lity I can find none. ”

            Dette skrev han i 1785, her er essayet i sin hel­het:
            http://www.columbia.edu/cu/lweb/eresources/exhibitions/sw25/bentham/index.html

          • Caro­lus1

            Jeg er helt enig med deg ved­rø­rende både Mills posi­sjon og Bent­hams fri­sin­net­het.

          • Stei­n­ad­ler

            For­nuf­ten utar­bei­der prin­sip­per som følge av en gitt situa­sjon. Du sier at sivi­li­serte men­nesker bør for­svare de “natur­lige ret­tig­he­ter”. Men selve fore­stil­lin­gen om det ‘sivi­li­serte’ skri­ver seg fra livet i byen med dens civi­tatem – “bor­ge­rens stand og ret­tig­he­ter” – hvor man his­to­risk utar­bei­det andre og nye retts­prin­sip­per på grunn­lag av en kon­kret situa­sjon. Så er det ingen selv­følge at disse prin­sip­pene skif­ter med skif­tende fler­tall sålenge de kon­krete livs­for­hol­dene hel­ler ikke radi­kalt end­res av samme fler­tall. Men gjør man dette siste så må man også regne med at den almenne retts­opp­fat­ning også kan brytes ned med sam­men­brud­det i betin­gel­sene. Sivi­li­serte men­nesker er noe som dan­nes gjen­nom opp­dra­gelse og ved kul­ti­verte, sivi­li­serte omgi­vel­ser – kon­kret grense­set­ting på en lang rekke områ­der.. Det er dette man må foku­sere på for å bygge opp om fore­stil­lin­gen om et rett­skaf­fent  liv, ikke tro at prin­sip­pene nær­mest har et eget liv uav­hen­gig av alle de kon­krete omsten­dig­he­ter som må til for å holde selve retts­fore­stil­lin­gen i live.

            Og jeg har ikke sagt noe om at jeg støt­ter en ren uti­li­ta­risme, og gjør det hel­ler ikke. Min posi­sjon er mer i ret­ning mora­len som en i høy­den livs­frem­mende illu­sjon. Så kan man selv­sagt si at det lig­ger en fare i det å løfte frem et slikt syn da illu­sjo­nen let­tere kan brytes. Men jeg tror altså at det kan være bedre på lang sikt å inn­rømme for seg selv at den moral man base­rer seg på og gjerne ser satt gjen­nom som almenn norm  i svært stor grad er kul­tur­spe­si­fikk og i siste instans noe som utgår fra dan­nel­sen av det enkelte indi­vi­dets per­son­lig­het.

          • Caro­lus1

            Min bruk av “sivi­li­sert” her er egent­lig nokså sam­men­fal­lende med libe­ral og tole­rant. Jeg er nok litt mer bekym­ret enn deg for at en ny fler­talls­kon­stel­la­sjon også i et i utgangs­punk­tet sivi­li­sert sam­funn kan stake ut en illi­be­ral kurs (Norge er med­reg­net), ikke minst grun­net mange men­nes­kers til­syne­la­tende mot­ta­ge­lig­het for stat­lig og medial pro­pa­ganda, samt en nokså svakt utvik­let libe­ral verdi­be­visst­het hos mange av våre med­bor­gere (etter hva jeg kan se ut fra både sam­funns­de­batt og valg­re­sul­ta­ter). Når det gjel­der sist­nevnte punkt, peker du på et vik­tig for­hold: Beho­vet for opp­dra­gelse av men­nes­kene, det man kan kalle  en etisk “sosia­li­se­ring” av men­nes­kene fra barn­dom­men av. Faren er å skli over i ren indok­tri­ne­ring, men jeg ser abso­lutt ver­dien av å bygge en robust libe­ral kul­tur gjen­nom den rette opp­dra­gelse.

            Du er altså ikke ren uti­li­ta­rist, det gjør du klokt i. For­vø­rig er jeg ikke enig i at den all­menn­mo­ral som grunn­leg­gende indi­vid­ret­tig­he­ter er uttrykk for, dypest sett er kul­tur­spe­si­fikk. Den er sna­rere all­menn­gyl­dig.

          • Stei­n­ad­ler

             Over­tar en slik fler­talls­kon­stel­la­sjon så kan det altså like gjerne være uttrykk for at de betn­gel­sene som lig­ger til grunn for libe­ra­li­te­ten alle­rede er brutt ned. Jeg ikke bare fryk­ter det, jeg tror jo nett­opp at det er mye det som har skjedd gjen­nom de siste tiårene. Det libe­rale sys­te­met har i stor grad hvilt på pro­duk­tene av en adskil­lig mindre libe­ral for­his­to­rie, og når man ikke i til­strek­ke­lig grad erkjen­ner dette, ikke er vil­lig til å aner­kjenne og ved­li­ke­holde det fun­da­ment man står på så er det selv­sagt stor risiko for at hele bygg­ver­ket raser. 

            Jeg syns også det er rart at du ikke kla­rer å se at en “etisk sosia­li­se­ring” i barn­dom­men nett­opp utvik­ler det mest solide fun­da­ment når den ikke base­rer seg på rene påstan­der – som fore­stil­lin­gen om “men­neske­ret­tig­he­ter” som noe løs­re­vet fra alle betin­gel­ser er. Det hand­ler også om å lære å for­holde seg til etiske dilem­maer – og i ytter­ste fall at uret­ten er en del av livet selv når omsten­dig­he­tene bry­ter inn på sitt mest bru­tale. Der san­sen for hva som er rett­fer­dig utfordres som aller mest uten at det kan ret­tes opp – som når barn feks ram­mes av alvor­lige, døde­lige ska­der eller syk­dom­mer som ikke lar seg behandle – og for­står at de skal dø – nyt­ter det lite å vise til at alle har “rett til liv”. Så vil jeg påstå at det fin­nes reli­giøse sys­te­mer som er langt å fore­trekke frem­for slike “huma­ni­tære” abs­trak­sjo­ner som fore­stil­lin­gen om “men­neske­ret­tig­he­ter”. Selv begyn­ner jeg å tro at det kan være en til­sva­rende psy­ko­lo­gisk meka­nisme som lig­ger under hos vokse men­nesker som nek­ter å innse at “ret­tig­he­ter” ikke har noen eksis­tens utover det vi ved gjen­si­dige for­plik­tel­ser kla­rer å sette gjen­nom i prak­sis. En slik benek­telse etter­la­ter ihvert­fall hos meg et inn­trykk av at man har med en form fort trossys­tem å gjøre som på sitt vis søker å over­vinne døden. Så er igrunn enhver videre dis­ku­sjon umu­lig.

          • Caro­lus1

            Inter­es­sante betrakt­nin­ger fra din side. Jeg for­står til en viss grad hvor­for du ten­ker slik, men vi er nok av ulik opp­fat­ning om men­neske­ret­tig­he­tene som idé, noe du selv også gir uttrykk for.

            Den fler­talls­kon­stel­la­sjo­nen jeg fryk­ter, kan jeg ikke si er etab­lert fore­lø­pig. Selv om det er mye sterkt kri­tikk­ver­dig ved dagens regje­ring, har vi ikke utvik­let et regel­rett repres­sivt regime. Blas­femi­frem­stø­tet var rik­tig­nok for­kas­te­lig, et eksem­pel på mennes­k­ret­tig­hets­fiendt­lig poli­tikk (i mindre skala, rik­tig­nok), og det var bare flaks at ikke fikk en slik lov­end­ring da; betyr det at de libe­rale “grunn­be­tin­gel­sene” er brutt ned? Det synes jeg vir­ker litt vel dra­ma­tisk å hevde. Men, som sagt: Jeg er redd mange bor­ge­res libe­rale verdi­be­visst­het er rela­tivt svakt utvik­let, så her er det et bety­de­lig for­bed­rings­po­ten­siale.

            Jeg er altså uenig i at men­neske­ret­tig­he­tene repre­sen­te­rer “rene påstan­der”, det er nett­opp disse rasjo­nelt fun­derte ret­tig­he­tene (som uttryk­ker all­menn­gyl­dige prin­sip­per) som bør utgjøre fun­da­men­tet for sosia­li­se­rin­gen, den nød­ven­dige for­min­gen av selv­sten­dige sam­funns­bor­gere. Du peker på livets mange til­fel­ler av urett­fer­dig­het, som alvor­lig syk­dom og tid­lig død, og bru­ker dette til å pro­ble­ma­ti­sere ret­ten til liv. Her dreier det seg imid­ler­tid om det muli­ges kunst: Men­neske­ret­tig­he­tene, som gjel­der men­nes­ke­lig sam­hand­ling, må natur­lig­vis bygge på visse grunn­be­tin­gel­ser ved men­nes­ket og dets natur­lige omver­den. Men­nes­ket er en døde­lig og på mange måter sår­bar skap­ning som kan ram­mes av kref­ter som ope­re­rer uten­for men­nes­kets kon­troll. Dette kan vi ikke gjøre noe med, og jeg kan ikke se at dette er noen hold­bar inn­ven­ding mot ret­ten til liv. 

            Når det gjel­der grunn­leg­gende eksis­ten­si­elle behov, ikke minst knyt­tet til trøst i en på mange måter ufor­ståe­lig og trist ver­den, har du nok rett i at reli­gion kan til­freds­stille disse bedre enn en rent men­neske­ret­tig­hets­ba­sert huma­nisme er i stand til. Men det er da ingen kon­flikt her? Men­neske­ret­tig­he­tene sik­rer nett­opp enkelt­men­nes­kets rett, alene eller sam­men med andre, til å søke og finne trøst i et trossys­tem (eller irre­li­giøst livs­syn).

            Det er godt mulig at et prin­si­pi­elt for­svar for men­neske­ret­tig­he­ter dypest sett er beslek­tet med en reli­giøs over­be­vis­ning, en hang til å omfavne noe uskapt, større enn en selv, en slags “dog­ma­tiske” prin­sip­per. Uav­hen­gig av dette står min egen over­be­vis­ning fast: Men­nes­kets grunn­leg­gende ret­tig­he­ter er noe mer enn rent kul­tu­relle pro­duk­ter, gene­rert av en slags prag­ma­tisme, slik du synes å mene.