Sakset/Fra hofta

På bakgrunn av de enorme utgiftene Norge har pådratt seg i forbindelse med den historisk høye innvandringen og kravene den har medført om fremtidige statlige utbetalinger, er det grunn til å rette oppmerksomheten mot det pågående arbeidet for å innskrive såkalte velferdsrettigheter – økonomiske-, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) – i Grunnloven til jubileet i 2014.

Stor­tin­gets pre­si­dent­skap beslut­tet i 2009 å ned­sette et utvalg for å utar­beide en revi­sjon av Grunn­lo­ven i den hen­sikt å styrke «sen­trale men­neske­ret­tig­he­ter»s stil­ling i vår for­fat­ning. I norsk rett står Grunn­lo­ven over annen lov­gi­ving, hvil­ket betyr at dom­sto­len i ytterste kon­se­kvens kan sette loven til side der­som den kom­mer i strid med Grunnloven. Men­neske­retts­ut­val­get, ledet av nå avdøde Inge Løn­ning, har avgitt inn­stil­ling om å skrive ØSK inn i Grunn­lo­ven. Dette er pro­ble­ma­tisk på flere måter.

Men­neske­ret­tig­hets­er­klæ­rin­gens første 21 artik­ler uttryk­ker de klas­siske vest­lige ver­dier som fri­het, lik­het for loven, eien­doms­rett og reli­gions­fri­het etc. Disse ret­tig­he­tene kan den enkelte ha uten at det kre­ver at andre skal avgi noe, de er vel­av­gren­sede og kan med god rett kal­les uni­ver­si­elle. De kre­ver ingen sær­lig poli­tisk defi­ni­sjon, da de utgjør indi­vi­dets pri­vat­sfære som sta­ten eller andre ikke skal gripe inn i. Dette kal­les fri­hets­ret­tig­he­ter eller nega­tive ret­tig­he­ter, fordi det hand­ler hva man ikke skal gjøre over­for andre.

Imid­ler­tid slut­ter ikke erklæ­rin­gen der. Artik­lene 22–27 omhand­ler alt det som men­nes­ker angi­ve­lig tren­ger for å leve et godt liv. FN lis­ter opp ret­ten til sosial trygg­het, en leve­stan­dard som inklu­de­rer mat, klær, bolig, god helse, gra­tis under­vis­ning, rett til arbeid, begren­set arbeids­tid, betalt ferie, rett til å nyte kunst, adgang til viten­ska­pe­lige frem­skritt, trygg­het ved arbeids­le­dig­het, syk­dom og alderdom.

Det lyder unek­te­lig bra, men disse ret­tig­he­tene har reelt sett en helt annen funk­sjon enn de klas­siske fri­hets­ret­tig­he­tene defi­nert i de 21 første artik­lene. Totalt sett lig­ner artik­lene 22–27 en ønske­liste over ting poli­ti­kere kunne tenke seg å gjen­nom­føre – og ikke minst: De kan bare etter­le­ves hvis noen først defi­ne­rer dem og der­etter frem­skaf­fer dem. Etter­som den slags ret­tig­he­ter leg­ger en direkte for­plik­telse på andre, kal­les de posi­tive ret­tig­he­ter eller vel­ferds­ret­tig­he­ter. Det avhen­ger i prak­sis all­tid av vel­stands­nivå­et, og nett­opp der­for er de aktu­elle artik­lene i FNs uni­ver­si­elle MR-erklæring ikke uni­ver­si­elle i det hele tatt. FNs erklæring sier da heller ikke noe om hvor eller hvem midlene som trengs skal komme fra.

Men der­som Lønning-utvalgets inn­stil­ling tas til følge, vil vår egen grunn­lov defi­ni­tivt si noe om hvem som plik­ter å frem­skaffe mid­lene: Det er den norske stat og der­med norske skatte­be­ta­lere. Man­gel på slike mid­ler vil der­med utgjøre et grunnlovsbrudd.

Utvalgets innstilling har fått stor støtte i det politiske Norge, og Lønning selv avfeide enhver kritikk om at innskrivingen av velferdsrettigheter vil føre til en økt rettsliggjøring av samfunnet og innskrenke det politiske handlingsrommet.

I et intervju med Minerva uttalte Lønning følgende:

– Ret­ten til arbeid og ret­ten til et sunt livs­miljø fin­nes alle­rede i dagens § 110, men bestem­mel­sene er utfor­met som pålegg til sta­tens myn­dig­he­ter mer enn som en ret­tig­het for den enkelte. Fryk­ten for retts­lig­gjø­ring, at dom­sto­lene skal begynne å over­prøve stats­bud­sjet­tet, er ube­grun­net. Gjen­nom men­neske­retts­lo­ven er de økono­miske og sosiale ret­tig­he­tene for lengst del av norsk rett. Hadde det vært aktu­elt å pro­se­dere på bestem­mel­sene, hadde advo­ka­ter gjort det for lenge siden.

Men hva skulle hindre advo­ka­ter i å gjøre det hvis/når økono­miske, sosiale og kul­tu­relle ret­tig­he­ter først er skre­vet inn i Grunn­loven? I Dan­mark er det alle­rede til­felle, i for­bin­delse med inn­stram­nin­ger av lan­dets sosial­bud­sjett: En uten­landsk stats­bor­ger som mente han mot­tok for lave vel­ferds­ytel­ser, sak­søkte Egedal kom­mune for brudd på inter­na­sjo­nale kon­ven­sjo­ner og den danske grunnloven.

Dertil kommer at Grunn­lo­ven er vans­ke­lig å endre; det tar len­gre tid, og enhver end­ring kre­ver et større stor­tings­fler­tall enn van­lige lov­end­rin­ger. Dette er for å sikre at grunn­leg­gende ver­dier som ytrings­fri­het og eien­doms­rett ikke kan fjer­nes av et poli­tisk fler­tall i en kort­va­rig periode med makt. Det må være stor­tings­valg mel­lom et frem­lagt end­rings­for­slag og selve avstem­nin­gen om hvor­vidt end­rin­gen skal implementeres.

Menneskerettsutvalget går inn for grunn­lovs­fes­ting av en rekke ret­tig­he­ter, blant dem ret­ten til å søke asyl, ret­ten til utdan­ning og ret­ten til en til­freds­stil­lende levestandard.

Disse ret­tig­he­tene er alle­rede ned­felt i inter­na­sjo­nale kon­ven­sjo­ner Norge har for­plik­tet seg til å følge, og har såle­des for­rang foran norsk lov i til­fel­ler der lov­ver­kene kol­li­de­rer, men ved å inn­føre dem i Grunn­lo­ven, vil de stå enda ster­kere. Det vil si at der­som f.eks. hele eller deler av Den euro­pe­iske men­neske­retts­kon­ven­sjo­nen (EMK) blir imple­men­tert i Grunn­lo­ven, vil en senere poli­tisk fler­talls­be­stem­melse om å si opp EMK og/eller trekke seg fra Den euro­pe­iske men­neske­retts­dom­sto­lens (EMD) juris­dik­sjon, få liten eller ingen prak­tisk betyd­ning. Når først hele eller deler av en inter­na­sjo­nal kon­ven­sjon som EMK er imple­men­tert i vår grunn­lov, vil den stå over enhver annen lov som måtte ved­tas av et demo­kra­tisk fler­tall i lang tid fremover.

I dag vet vi at staten – det vil si alle borgerne i Norge – allerede har pådratt seg svimlende økonomiske forpliktelser. Bare de siste syv årenes innvandring har kostet 70 milliarder, samtidig som de 246.000 inn­vand­rerne som har kom­met etter 2005 fått rett til offent­lige vel­ferds­go­der som vil koste hele 376 mil­li­ar­der kro­ner mer enn de vil bidra med i skat­ter og avgifter. Fortsetter særlig den ikke-vestlige innvandringen som nå, vil bud­sjett­be­last­nin­gen utgjøre nes­ten 2.900 mil­li­ar­der kro­ner for perio­den 2015–2100.

For­ut­set­nin­gen for dette belø­pet er at inn­vand­rer­nes barn blir 100 % inte­grert i økono­misk for­stand, hvil­ket er en for­ut­set­ning SSB mener er høyst dis­ku­ta­bel. Fort­set­ter deri­mot 2. gene­ra­sjon som for­eld­rene, vil kost­na­den øke til nær­mere 6.000 mil­li­ar­der kroner. Legger vi sammen kost­na­dene for dem som alle­rede er kom­met og for dem som vil komme hvis dagens inn­vand­rings­takt fort­set­ter, finner man at ikke-vestlig inn­vand­ring på dagens nivå kan komme til å koste over 4.000 mil­li­ar­der kroner. Det til­sva­rer hele olje­fon­det pluss ver­dien av sta­tens aksjer i Stat­oil.

Og skrives ØSK inn i Grunnloven, kan den til enhver tid sittende regjering som forsøker å stramme inn på velferdsytelsene, anklages – og med rette – for grunnlovsbrudd. Det er litt mer komplisert å avfeie enn et grettent telegram fra FN eller en uviktig meningsytring fra assorterte EU-byråkrater.

Så har vi egentlig råd til å skrive pådrivere som Thorbjørn Jaglands politiske agenda og dens kostnader inn i Grunnloven?

Velgerne bør kreve et klart svar fra samtlige politiske partier på hvor de står når det gjelder den påtenkte revisjonen av Grunnloven i forbindelse med høstens valg. Vi har sannsynligvis ikke råd til å la være.