Kommentar

Astrid Lindgren skrev i alt tre bøker om Pippi. Den første, «Pippi Långstrump», kom i 1945, deretter «Pippi Långstrump går ombord» (1946) og «Pippi Långstrump i Söderhavet» (1948). «Boken om Pippi Långstrump» (1952) er en (noe bearbeidet) samlet utgave av de tre bøkene. Illustratør var Ingrid Vang Nyman (1916–1959). Dette er noen av omslagene til førsteutgavene.

 

Samtiden har lagt noen gamle utopiske ideologier bak seg, men etterstreber selv noen nye. En av dem er utryddelsen av politisk urene tanker hos det moderne mennesket.

Tegn til slike ambisjoner finnes snart hvor enn man snur seg. Karl Ove Knausgård har tidligere gått i rette med den mentalt antiseptiske innstillingen til romankunsten, som Bjørn Stærk har gitt oss en fersk manifestasjon av med sin omtale av Jean Raspails fremtidsvisjon «De helliges leir» (1973). En statue av Cecil Rhodes forlanges fjernet fra Oxford-universitetet. Eksemplene er mange.

Expressen gav sist tirsdag et nytt: Det kommunale biblioteket i Botkyrka utenfor Stockholm har destruert gamle utgaver av Astrid Lindgrens barnebok «Pippi i Söderhavet», hvor det ifølge kommunens egen formulering forekommer «foreldede uttrykk som kan oppfattes som rasistiske». Den svenske journalisten Janne Josefsson reagerer på vandalismen:

– När man bränner böcker av ideologiska skäl så finns det i mig något som säger «vänta lite nu, ska vi verkligen låta dessa försvinna. Ska inte de få finnas så att jag kan berätta för mitt barn att så här sa man på den tiden», säger Josefsson.

Biblioteket har riktignok erstattet de destruerte eksemplarene med nye sådanne, hvor «de foreldede uttrykkene er blitt byttet ut med mer samtidige», og kanskje er ikke bøkene i virkeligheten blitt brent. Men ikke noe av dette svekker essensen i Josefssons kritikk: Du skal fortelle dine barn om historien – forøvrig en befaling fra Moseloven som har overlevd den kritiske tradisjonen, og forhåpentligvis vil tåle tidens tann.

Avviket mellom kommunens og journalistens blikk på disse bøkene er symptomatisk for noen særdeles dype forskjeller i synet på hva kultur er – og dermed hva mennesket er.

Det kommunale synet bunner i en nidkjær form for ideologisk hygiene: Vi må for all del ikke så rasistiske tanker i hodet på smårollingene ved å la dem bli utsatt for farlige foreldede uttrykk fra en avholdt barnebokforfatter. Samtidens bilde av Astrid Lindgren må derfor leve opp til et slags renhetsideal.

Barnet skal altså skånes. Men innvendingen melder seg raskt: Kan barnet skånes? Litteraturen representerer bare et delproblem i så måte, og det begrenser seg ikke til Astrid Lindgren. Står Jules Verne for tur i neste runde?

For selv om man fjerner all litteratur, står virkeligheten igjen: I våre moderne, vesteuropeiske samfunn er ikke barn blitt særlig gamle innen de støter på høyst reell rasisme, hva enten det kommer fra innfødte (sjeldent) eller innvandrere (mye oftere). Rasisme er da heller ikke det eneste opprivende de utsettes for. Selv småtasser får i dag vite om massakrer og terror. Den teknologiske og sosiale utviklingen har sørget for det. Her finnes ingen safe zone.

Når de opprinnelige Pippi-utgavene viker plass for retusjerte erstatninger, berøves barna for mer enn den litt magiske gleden ved synet og duften av gulnet papir, eller tanken på at foreldrene kan ha holdt i den samme utgaven da de var barn. Det er en totalopplevelse å lese gamle bøker; de gir et gløtt inn i en annen tid – en tid som har gitt opphav til oss selv, og som hverken bør glorifiseres eller demoniseres.

Som John Milton poengterer i «Areopagitica» (1644), må mennesket kjenne det onde for med ekte overbevisning å velge det gode. Den innsikten kom ved osmose til de av oss som er gamle nok til å ha tegnet oss gjennom 1. og 2. Mosebok i faget som en gang het Kristendomskunnskap i løpet av de aller første skoleårene, om enn vi ikke var i stand til å artikulere den. Skulle vi ha blitt skånet for Kains broderdrap eller storebrødrenes tanker om å drepe lille Josef?

Sensur av Astrid Lindgrens gamle barnebøker tjener altså ikke til stort annet enn å forhindre at barn får innsikt i mennesker. Så står de litt mer rådville når de oppdager hva mennesker kan finne på.

Det burde være fullstendig opplagt at vi kan lære av all erfaring, at intet menneskelig bør være oss fremmed, for å låne Terents’ formulering. Mennesket er i sin natur skjevt og feilbarlig, noe vi får bekreftet gjennom en rekke historiske referanser. Også en barnebok kan fungere som en puslebit i hukommelsen over menneskelig imperfeksjon.

Kanskje er det selve problemet for dem som drømmer om det ideologisk syndefrie nåtidsmennesket.

For hvis barna lærer at bøkene foreldrene leste som barn, ikke var plettfrie, trenger ikke veien være så lang til å tenke at deres egen tid heller ikke er perfekt. Neste skritt kan da bli å innse at det er selve prosessen med å granske gamle ideer kritisk og foreslå nye som er sivilisasjonen. Den prosessen tar aldri slutt. Noen ganger betyr det å forkaste gamle ting, andre ganger å bringe dem til heder og verdighet igjen.

Men det dagens utopister drømmer om, er nettopp slutten på historien: en verden hvor det ikke skjer konflikt fordi alle er snille med hverandre. Det kristne bildet av et syndig menneske erstattes av et moralpolitisk påtvungent overjeg.

Dette er en del av forsøket på design av det perfekte mennesket. Målet er ikke lenger barn med perfekt fysisk arvestoff, men perfekt mentalt arvestoff. Det er nødt til å gå galt.