Sakset/Fra hofta

Bibliotekene havner på historiens skraphaug med digitaliseringen av bøker, skriver kulturredaktør Kristian Meisingset i tidsskriftet Minerva — normalt oppfattet som et av det konservative Norges intellektuelle flaggskip. Det er angivelig fordi det er vanskelig for bibliotekene å finne en modell for utlån av digitale bøker som er god nok, uten samtidig å virke negativt inn på det private markedet for samme produkt.

Det kan være noe i dette. Når jeg likevel vil påstå at bibliotekene ikke ender på historiens skraphaug selv med bare en halvgod modell for digitale utlån, har det å gjøre med to forhold som en skulle tro også en konservativ kulturredaktør ville dra kjensel på. Hvem vet, kanskje det bare var en provokasjon fra hans side til å skjerpe sansene og gjenoppdage hvorfor vi vil ha biblioteker?

Det ene er kort fortalt bibliotekene som møtested for mennesker, det andre bevaring av den historiske kontinuiteten. Altså at bibliotekene ikke har som sin eneste funksjon å levere skriftlig informasjon til brukerne, og at disse funksjonene ikke enkelt kan erstattes av noe annet, slik f.eks. foreldre er noe mer enn en tilførselsslange for mat og penger. Det dreier seg altså om at både mennesker og institusjoner er noe mer komplekse systemer enn de kan se ut til ved første øyekast, som vekselvirker på måter man kanskje ikke tenker over — og if it ain’t broken, don’t fix it. Den som skjønner tegningen og vil fylle ut resten selv, kan slutte å lese her.

Biblioteker er altså som antydet også en arena hvor mennesker som liker å lese bøker, oppslagsverker, tidsskrifter og aviser — eller lytte til musikk, se film, lære språk, gjøre lekser etc. — kan treffe hverandre, og ikke bare i dette ærend. Det er også et sted hvor man kan be om kompetente menneskers hjelp til å lete etter litteratur og informasjon i sin alminnelighet, en evne som ikke er alle forunt, eller få anbefalt litteratur om et emne som interesserer en.

Det er helt klart ikke noe til hinder for at slike råd kan gis ved hjelp av nettsteder, blogger og telekommunikasjon, men det er nå engang noe eget ved muntlig kommunikasjon og det fysiske møtet mellom mennesker, og ikke bare i forplantningens tjeneste. Dette kunne kanskje finne sted i et serveringslokale eller et kjøpesenter, men den som ikke allerede omgås de personer man har tenkt å omgås med hvilke man kan utveksle ideer, vet jo ikke nødvendigvis hvor han skal gå — hvis han ikke frekventerer et lærested eller noe. Man skal vel ikke i voksen alder bare kunne introduseres til bøkenes og ideenes verden gjennom familie og klan? Og skal man nå være nødt til å betale for en helt annen vare for å dyrke denne interessen eller få sjansen til å vekke den?

Og så er det barna, da. De kan ikke medbringes på en litterær pub, eller hva? Kan bibliotekarens eventyrstund med en gruppe småtasser enkelt legges til et annet sted enn innenfor den gamle institusjonens vegger?

I likhet med kinoene, museene, konsertscenene og kirkene er bibliotekene altså en sosial arena hvor mennesker kan vokse, en konstant invitasjon til ikke å avslutte sin formative fase. De er noen slags ideenes templer, som ivaretar den mentale folkehelse — sinnets lysløyper.

Kinoene ble ikke stengt da man begynte å digitalisere filmer. De fungerer fortsatt som et møtested for folk som liker å se film på stor skjerm. Mange vil sågar hevde at det er en egen atmosfære ved et mørklagt kinolokale hvor alle tilstedeværende følger med på det samme. Noe oppdragende, nesten. Det samme gjelder vel konsertscenene. Det er rett nok at mesteparten av deres repertoar kan finnes på YouTube, men hvor skal man gå for å lære å kjenne de navnene man skal bruke som søkeord på nettet? Enn si oppdage ny musikk? Eller møte andre musikere kan kan spille med?

Ei heller ble museene stengt da digitaliserte bilder av kunst begynte å sirkulere på nettet, eller universitetene da MIT begynte å legge ut videoforelesninger på sine hjemmesider. (Man kunne sågar hevde at digitaliseringen økte interessen for å oppsøke museer.) Igjen fordi det er hyggelig for kunstneren å møte publikum idet en utstilling åpnes, slik det også er hyggelig for publikum å møte hverandre. For en kunststuderende, som altså skal lage morgendagens kunst, er det også bedre å beskue et fysisk bilde enn en digital reproduksjon på en skjerm.

Hvilket bringer meg over i bibliotekenes rolle også som museum, av den levende typen. Selv om alle nye bøker en dag kun vil foreligge i digital form — i seg selv tvilsomt, og ikke bare pga. de få sikkerhetskopiene på papirformat inne i en bunkers et sted — ville det stadig foreligge store samlinger av bøker som ikke alle blir digitalisert. Skal man sende dem rett til resirkulering? Låse dem ned i magasiner? Er det ikke hyggeligere om folk kan svinse rundt blant bøkene der de står oppstilt alfabetisk eller gruppert etter emne, og kanskje ta ut og titte i noen tilfeldige sådanne etter innfallsmetoden, og på den måten oppdage noe uventet, selv om de på sett og vis er mindre funksjonelle enn digitalisert informasjon? Er det ikke noe eget ved å se gulnet papir eller kjenne duften av en gammel bok?

Tilstedeværelsen av papirbøker minner oss altså om den historiske kontinuiteten, slik en gammel bygning gjør det. Mange steder lar man gamle bygninger stå for hukommelsens skyld, og folk kommer fra den andre siden av planeten for å se dem. Dessverre er det norske urbane landskapet ikke særlig rikt på arkitektoniske fortidsminner (dels av skjødesløshet og dels fordi tre har vært mye benyttet som bygningsmateriale), hvilket etter en måneds tid kan fremkalle et vanskelig identifiserbart ubehag hos personer fra middelhavskulturer som på sine hjemtrakter kan gjøre unna noen tusen års historie i løpet av en times sykkeltur — et slags omvendt Stendhal-syndrom. Gamle bøker fyller i likhet med andre store og små gamle gjenstander behovet for å puste historie, i alle fall hos den som ikke vil kaste selve historien på skraphaugen.

Bibliotekene vil altså ikke ende på nevnte haug, ganske enkelt fordi folk synes det er fint å bruke dem, og fordi bibliotekarene er flinke til å kombinere tradisjon og fornyelse og få mest mulig ut av sine ressurser til nytte for publikum, selv om det ikke foreligger perfekte digitaliseringsløsninger. Man hiver ikke det som ikke er perfekt, man vedlikeholder og forbedrer det. Det er like gyldig for biblioteker som f.eks. demokratiet (skulle tro det var et godt konservativt prinsipp også).

Og det skal vi være glade for. Hva skulle våre urbane rom ende opp som dersom det ikke lenger fantes folk der på vei til eller fra et museum, et bibliotek, en kirke etc? Som ikke-steder av junkspace — dominert av dagdrivere, narkomane, tiggere og tjuver? Foruten vektere til å passe på dem som enda handler i byen? Med det resultat at enda flere kommersielle virksomheter flytter utenfor våre bysentra?

Det å forhindre en slik utvikling er et politisk ansvar. Dermed blir det også et politisk ansvar å opprettholde de kultur- og sivilisasjonsbevarende institusjoner i byer og tettsteder. Det hersker trolig konsensus om at bibliotekene er en av dem.