Kommentar

Thomas Knarvik: Lars Gule og Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen har det til felles med den franske forfatter Jean Raspail at de begge evner å skrive ubehagelige tekster. En forskjell er at Raspail skriver fiksjon, mens Berglund Steen beskriver virkeligheten, slik han ser den.

Det hviler likevel noe roman-aktig inkvisitorisk over Berglund Steens deltakelse i den offentlige debatt. Som i Umberto Ecos «Rosens navn» er utgangspunktet ofte at en person står tiltalt for noe meget alvorlig – noe rasistisk, nasjonalistisk eller etnosentrisk – hvilket selvsagt påkaller den årvåkne antirasistens interesse. Og som kjetterjegeren Bernard Gui tilbyr også Berglund Steen sin ekspertise når det gjelder undersøkelse, tiltale og eventuell dom. Sjelden ender det med frifinnelse.

Med Asle Toje om bord seiler Nobelkomiteen i et ubehagelig farvann, skriver Rune Berglund Steen i Dagbladet. Etter å ha lest innlegget forstår vi at det er vanskelig å sitte som medlem av komiteen med mindre man er positiv til masseinnvandringen. Det er i det hele tatt tvilsomt om man kan bidra til å oppfylle testators vilje dersom man definerer seg som utenrikspolitisk realist, og i hvert fall ikke om man skulle mene at atomvåpen kan fungere avskrekkende (og dermed indirekte fredsbevarende).

Selve kronbeviset for Tojes åpenbare uegnethet ligger imidlertid et annet sted. Det består i at han en gang anmeldte Raspails roman «De helliges leir» uten å være fordømmende nok. Toje fulgte ikke Berglund Steens og enkelte andre anmelderes anti-litterære eksempel i sin omtale av boken. De leste en dystopisk satire som om den var et politisk manifest, og fordømte den deretter.

Toje tok en annen innfallsvinkel. Han påpeker selv at han har interessert seg for 1) hvorfor denne romanen har solgt i to millioner av eksemplarer, og 2) hvorfor den fortsatt fungerer som et referansepunkt i en opphetet migrasjonsdebatt til tross for sin alder. Hva om ikke disse ubestridelige fakta også er egnet til å vekke litt undring?

Det ubehagelige med Berglund Steens personangrep er at han forsøker å redusere sin meningsmotstander til en samfunnsavviker. Han vil ha oss til å tro at det er noe feil med personligheten som gjør Toje uskikket i rent objektiv forstand. Han skriver at mangfold er bra, men legger til at mangfoldet aldri bør bli så omfattende at det inkluderer en med Tojes meninger.

Problemet med nidkjære antirasister er at det ikke spiller noen rolle hva du faktisk mener. Ubehagelig det også. Som de durkdrevne sinnelagsetikere de er, vet antirasistene ofte mye bedre enn du selv hva du står for, hvem du egentlig er, innerst inne. Asle Toje fungerer som eksempel. Han har beviselig tatt en rekke forbehold når det gjelder handlingen i «De helliges leir», som han på ingen måte stiller seg bak eller sympatiserer med. Derfor er det uredelig av Berglund Steen å legge det ut som om han er en nesegrus beundrer av Raspail. På godt norsk kalles det å slenge dritt om folk.

Rune Berglund Steen er ingen tolerant mann. Etter hans syn er det åpenbart kun de rene til sinns som kan besitte viktige posisjoner i samfunnet. Han går inn for en form for Berufsverbot – historisk sett en foranstaltning iverksatt av nazistene som skulle sikre at bare rettsindige mennesker fikk anledning til å tjene til livets opphold. Poenget er at hvis Toje legges ned, er det svært mange andre som står for tur. Derfor er det viktig å ta til motmæle mot denne formen for antirasistisk aktivisme, og ikke tro at den går over av seg selv. Den ødelegger offentlig debatt og skader demokratiet.

Hvorfor skattebetalerne må finansiere en mann som har gjort det til en hovedoppgave å gå til personangrep på sine meningsmotstandere, år etter år, forblir en gåte. Men så er det også et kjennetegn ved demokratiet at det aldri gjør det lett for seg selv.

 

Kjøp Jean Raspails «De helliges leir» fra Document Forlag her.