Antirasistisk Senter (ARS) «ruster opp til medie­krig» med en ny nett­portal hvor organisa­sjonens leder Rune Berglund Steen er redaktør, kan avisen Klasse­kampen fortelle lørdag. Ifølge Berglund Steen blir den nye medie­virke­lig­heten mer «skytter­gravs­orientert», og med en annen våpen-analogi forkynner en billed­tekst at han «kvesser kniven».

Det handler riktignok om verbale våpen. Man skal for eksempel skape et «mot­narrativ» til Hege Storhaugs frem­stilling av Malmö-bydelen Rosen­gård. Det fore­ligger ingen apokalypse der, sier ARS-lederen (hvorvidt svenskene nå strømmer tilbake, får vi ikke vite noe om). Portalen skal formidle tekster som han mener «en ganske stor gruppe mennesker» vil sette pris på fordi de ikke liker utviklingen i samfunns­debatten, men han forventer ikke at den vil «nå opp til HRS og Documents nivå».

Mon tro om ikke de aller fleste medlemmene av gruppen Berglund Steen sikter til, allerede er å finne på venne­listen hans på Facebook? Her er nemlig et uvanlig rikt galleri av personlig­heter i NGO-er, offentlige etater, medier og akademiske sirkler som utgjør den bitte lille sosiologiske klassen som – til forskjell fra befolknings­fler­tallet – gjerne ser Norge omgjort til det ugjen­kjennelige, og som inn­biller seg at de andre er ytterlig­gående.

Det mest bemerkelses­verdige ved saken i Klassekampen er imidlertid ikke teksten, men bildet som illustrerer den: Berglund Steen står i forgrunnen, og fyller nesten en tredjedel av billed­flaten. I bakgrunnen, ett skritt bak ham, skrått til hver sin side, står hans med­arbeidere Sahar Hassani og Namra Saleem. ARS-lederen rager over dem, og de fyller en mye mindre del av bildet.

Selve oppstillingen der ute i den urbane jungelen gir umiddel­bart en assosiasjon til hierarki: Mannen i forgrunnen er viktigere enn kvinnene i bakgrunnen.

Det hele etterlater et litt merkelig inntrykk. Vår tid kjenne­tegnes for eksempel av at suksess­rike organisasjoner ikke er så opptatte av hvem som er over­ordnede eller under­ordnede. Man spiller på samme lag, jobber mot samme mål, er viktige i hver sin rolle, og ønsker ikke å fremheve seg selv.

Det er vanskelig å tenke seg at Documents redaktør ville være komfortabel med å la seg avbilde på en til­svarende måte, la oss si med Hanne Tolg og yours truly ett skritt bak ham. Mon tro hva Rune Berglund Steen selv synes om den nokså kuriøse opp­stillingen? Og hva tenkte fotografen på?

Tatt i betraktning samtidens like­stilling mellom kjønnene virker det også litt rart å bruke estetiske virke­midler til å fortelle at én mann er viktigere enn to kvinner. Og i lys av selve den fler­kulturelle, anti­rasistiske idé er det enda pussigere at én mann av europeisk opphav portretteres som viktigere enn to kvinner med røtter annet­steds. Man ser for seg at de litt forurettede minene de to kvinnene setter opp, presumptivt en reaksjon på omgivelsenes strukturelle rasisme, godt kunne ha vært rettet mot sjefen deres.

Er kanskje ARS-lederen bekymret for å bli beskyldt for de lavere forventningers rasisme hvis han står på samme linje som de to med­arbeiderne? Er det et poeng for ham å kommunisere at det fortsatt er helt greit for en hvit mann å ta kontroll og være i ledelsen?

Berglund Steen fremstår med skjegg, litt rufsete hår og en skjorte med rute­mønster. Han har hverken jakke eller slips. Det er ikke noen frøken­aktig fyr som står der, men en tøffing. Det er som om han inntar en beskytter­rolle overfor sine noe mer formelt frem­tonende kolleger. Med sin kropp, sine prinsipper og sitt faste blikk utgjør den blonde kjempen et vern.

Denne estetikken vil være kjent for mange lesere av Øvre Richter Frichs gamle røver­romaner om Jonas Fjeld. Forside­illustrasjonen av Helge Erichens Forlags utgivelse av «Donna Francesca» viser for eksempel hvordan den norske super­mannen kaster seg inn i kampen for å forsvare den vevre argentinske kvinnen. Han befinner seg ett skritt foran henne, han rager over henne, og skjorten hans er blodig.

Selv om romanserien fortsatt er stor under­holdning, og forfatterens blomstrende språk har et formidabelt driv, oppfattes selve dr. Fjelds skikkelse som latterlig karikert i våre dager – og de stereo­type frem­stillingene av alle andre folke­grupper enn skandinaver og briter som håpløst diskriminerende og utdaterte.

Det spørs nok ikke om også anti­rasismens helter vil fremstå i et noe annet lys når det er gått en stund, men man tar seg i å lure: Er bildet egentlig alvorlig ment? Er det en parodi?