Michel Onfray. Foto: Fronteiras do Pensamento / Wikimedia Commons.

Observatører av samtiden som prøver å trenge litt under overflaten på det som hender, fornemmer at den verdenen vi kjenner, er på vei over i historien. Noe annet ser ut til å være i ferd med å ta over. Men samtidens tenkere gir ikke særlig mye hjelp til å se inn i fremtiden.

Mange kjenner en snikende følelse av sorg og tap. Av hva? Av nasjonen og den kristne kulturen, lyder diagnosen fra en av de nålevende europeiske tenkerne som faktisk anstrenger seg, nemlig den franske filosofen Michel Onfray.

Denne uvanlig produktive forfatteren er nå aktuell med et nytt essay kalt L’Art d’être français, som på norsk betyr «kunsten å være fransk». Kan man tenke seg en norsk forfatter som ville driste seg til noe tilsvarende?

I forbindelse med utgivelsen er Onfray blitt intervjuet av Le Figaro, der han, en ateist, beklager tilbakegangen for den jødisk-kristne sivilisasjonen.

Boken tar form av en rekke brev med adresse til mennesker i tjueårene, og den franske avisen kaller verket et utsøkt stykke formidling. Vet unge mennesker hva det vil si å være fransk? (Eller norsk?)

Le Figaro: Hvordan definerer De Frankrike? Kulturelt, geografisk eller historisk?

Michel Onfray: Frankrike er alt dette på én gang. Hvis man definerer Frankrike historisk, glemmer man geografien. (…) Frankrike er en geografi som er rik på historie, og dette utkrystalliserer en sivilisatorisk jeg-vet-ikke-hva som identifiseres klart ved landets musikk, litteratur, språk, gastronomi, viner, filosofi, landskap, malerier. Det er en stil, en tone, en måte å være og gjøre ting på, en ånd som filosofer og sivilisatoriske tenkere har kommentert – Kant, Hegel, Toynbee, Élie Faure, Keyserling, Malraux…

Denne kulturen består av både franske landskaper, matretter og viner, av fransk arkitektur, franske tenkere, kunstnere og statsmenn, sier Onfray – og de har alle et særpreg man ikke finner andre steder. Han skildrer det bevegende vakkert.

Det kanskje mest overraskende er at forfatteren, som er ateist og antiklerikal, både fremhever kristendommen og beklager at den svekkes. Han forklarer det med at den gresk-romerske sivilisasjonen hadde gått sammen med den jødisk-kristne og gjort Frankrike til en arving av alt dette – på en særskilt fransk manér:

Slik blir Frankrike en sivilisatorisk gren som blander Platons idealisme med teologien, romernes praktiske sans med loven, den jødiske monoteismen med religionen og katolisismen med striden mellom pave og keiser.

Siden går det nedover:

Etter renessansen kommer en sivilisatorisk knekk der opplysningen med den franske revolusjon som væpnet ving utsletter det hellige.

Etter Onfrays oppfatning ruller dette toget bare videre:

I den neste sivilisasjonen, som sannsynligvis blir post-humanistisk, ser vi slutten på forbindelsen til det hellige. Det er ikke noe moralsk som kan forhindre denne utviklingen, den skjer med en rekke pågående grenseoverskridelser som ingen etikk eller moral kan stanse. Kunstig intelligens vil skape kimærer av mennesker og dyr, livet blir en vare. Naturen avvikles til fordel for det kunstige. Dette utgjør et barbari som en dag vil bli kalt sivilisasjon, for enhver ny sivilisasjon kalles barbarisk av dem som bevitner kollapsen av sin egen.

Woke-ideologien gjør at dette går fortere, mener Onfray. Derfor kjemper han for den jødisk-kristne sivilisasjonen. Han bemerker at franske litterære giganter som Montaigne, Descartes, Rabelais, Voltaire, Marivaux og Hugo alle trodde på Gud.

Mon tro om Onfray har tatt helt innover seg denne fellesnevneren ved disse som la grunnlaget for store ting som skulle komme senere? Deres bidrag var like mangeartede som viktige:

Montaigne finner opp den franske litterære og konkrete filosofien – realistisk og immanent, pragmatisk og folkelig, vil jeg si. Uten den ville ikke Descartes ha vært mulig, heller ikke Pascal eller Spinoza, og etter dem den europeiske opplysningen. Lenge før Cervantes fant Rabelais opp den europeiske romanen.

Voltaire finner opp ironien og lettheten til å gå i dybden på alle ting, en svært fransk markør.

Når det gjelder Hugo, Les Misérables’ Hugo, så er den boken et mesterverk. Den bringer de minst privilegertes lykke inn i politikkens horisont, og utenfor den politiske ideologien som inviterer til blodsutgytelse.

Hvor er de som skulle vært dagens Montaigne, Rabelais, Voltaire og Hugo? spør Onfray seg, og gir selv svaret: Det er ingen inspirerende åndelige skikkelser i dag som når fortidens til knærne.

Vår tid gir ikke lenger noen lov til å være som Rabelais, Descartes eller Voltaire, mener Onfray: En skikkelse som Rabelais representerte det levde livet med all sin manglende hyperhygiene. I dag skal kroppen være uten kjønn, fett, kolesterol, sukker og tobakk (kokain er dog i orden), og steget tas fra en naturlig kropp til monsterets.

Descartes stod for fornuftens rolle i jakten på sannheten, mens følelsene i dag skaper meninger som gjør skrikende krav på å være sanne, fastslår Onfray. Fornuftige mennesker trekker seg unna.

Heller ikke humoren er det noen plass til, for den krever en intelligens som vi har gjort alt for å ødelegge, slik at borgere er blitt erstattet med orwellske forbrukere. Humoren er erstattet av ideologisk forakt, nedlatenhet, fornærmelser og sarkasmer på bekostning av ens overmenn.

Endelig er kjønnsideologien helt uforenlig med en kultur som tillater seg å smile i nærvær av kvinneynde, konstaterer Onfray.

Med sin omsorg for vanlige folk ville Hugo blitt ansett som en suverenist, en populist, en demagog, og derfor en krigshissende nasjonalist

Ville Voltaire havnet på Bastillen igjen i vår tid?

I dag er Bastillen digital. Han ville blitt korsfestet i sosiale medier, og grunnen til det ligger i arbeidene hans. De ville i sin helhet ha blitt virtuelt brent, for de inneholder antisemittisme, kvinnefiendtlighet, fallokrati, homofobi, islamofobi. Dessuten ville han ikke ha funnet noen utgiver i dag, hvilket er den beste måten for å stoppe munnen på enhver som tenker utenfor den politiske korrekthetens klo – woke-ideologien og cancel-kulturen som stammer fra den franske teorien

Onfray har også sine historiske forbilder:

Spartakus, som beviser at selv et imperium, også når det er så stort som Romerriket, kan havne i vanskeligheter, til og med i fare, hvis folk deler tankene som siden skulle formuleres av La Boétie: «Vær fast bestemt på ikke å være tjener lenger, og du blir fri.» Tiberius Gracchus, plebeiernes tribun, som vil at vanlige folk skal ha en bit av Romerrikets kake. Marcus Aurelius, som prøver å administrere imperiets forretninger som en stoisk filosof.

Det siste eksemplet filosofen nevner, er de Gaulle, og det er symptomatisk. Onfray er radikal pessimist:

De slutter aldri å gjenta at vår sivilisasjon er fordømt. Så hvorfor skrive en bok som formidler kulturen til tjueåringer?

For på Titanic, da kapteinen kunngjorde at skipet kom til å synke, var det fremdeles nødvendig å erfare synkingen. Det nyttet ikke å syte… Det som gjenstår for oss i slike tilfeller, er å synke med eleganse. Båten synker, og før eller senere tar den alt med seg, men vi dør i det minste levende. Jeg vil dø levende idet båten begynner å forsvinne i bølgene.

Kanskje Onfray skulle tenke litt mer over at hans forbilder ikke var ateister som ham selv. Onfray gjør det nærmest til en fetisj å kjempe en kamp han anser som tapt. Siviliasjonen dør med samme ubønnhørlighet som et menneske.

Ateisten har kort sagt ikke noe annet å tilby enn en elegant død. Og dette er altså en av Europas fremste tenkere for tiden. Ved å utelukke enhver guddommelig inngripen i vår felles skjebne, gjør han sitt beste for å drepe håpet med det samme.

Dette er altså hva man har igjen for å avvikle forbindelsen til det hellige. Dette har også noe særskilt fransk ved seg, og andre burde virkelig ikke ha kopiert det.

 

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂