Kommentar

Den som hørte Barack Obamas tale til nasjonen søndag, den første siden 2010, må undre seg på hvem han forsøker å beskytte: Den amerikanske nasjon eller den muslimske? Obama fremstiller det som om det å iverksette spesielle tiltak mot muslimer vil være å bryte med amerikanske verdier. Slik at amerikanerne vil svikte «hvem de er».

Men da må man godta Obamas premisser, om at islam er en fredens religion, og at IS ikke snakker på vegne av islam, eller har noe som helst å gjøre med religionen, men er en gruppe «bøller og drapsmenn».

Det spørs om amerikanerne er enig med ham i det.

Drapene i California var de verste siden 9/11. Selv liberale aviser som Washington Post var ikke imponert over Obamas tale. Han lover å knuse IS, men sier det vil ta tid. Hva med mellomtiden. Vil Obama klare å beskytte USA? spør avisen. San Bernardino viser det motsatte. Hvor mange slike angrep kan Obama tåle? Er han en del av problemet? Det spørsmålet stiller stadig flere i USA, også medier som har vært hans støttespillere.

Ben Carson var nådeløs:

“President Obama’s declaration tonight that his policies are working was strange,” said retired neurosurgeon Ben Carson, another GOP presidential contender. “Strange that it took four days from the attack to respond and even more strange that somehow the attack on our soil is proof his policies are working. One must wonder who has contained who.”

Obamas problem er at befolkningen stirrer fakta i øynene: Kaldblodige mordere som dreper i et religiøst «korstog». Det er ett ord Obama ikke får seg til å uttale, og det er jihad. Han kan gjerne snakke om korstogene, men ikke det islamske, som er pålagt av profeten. Selv hans egne har fått med seg at de dreper i Allahs navn. Men den amerikanske presidenten har påtatt seg rollen som beskytter av islam og muslimer. Han har et svakt punkt når det kommer til islam, som har med hans egen familiehistorie å gjøre. Faren var muslim, og Obama føler en lojalitet som er vanskelig å forklare rasjonelt. Den er privat. Men den slår gjennom i hans embetsutførelse. Det er ikke i muslimske amerikaneres interesse at han unntar dem for kritikk.

Obama later til å tro at ord vil gjøre tricket. At hvis han formulerer de rette premisser vil analysen bli riktig. Men hva hvis premissene er feil?

– Is snakker ikke for islam. De er en gjeng bøller og mordere. De utgjør en dødskult, sa Obama.

Han glemmer et viktig prinsipp: Man skal respektere fienden. Obama fortsetter den nedvurdering og undervurdering av IS som han har gjort seg skyld i helt siden han kalte dem et B-lag i et intervju i januar 2014.

– IS vil at vi skal tro at islam er i krig med Vesten. Vi må ikke gi dem rett, sa Obama.

Men hva hvis tilstrekkelig mange mener at islam er i krig med Vesten og vitterlig fører krig. Vil ikke en leder som insisterer på det motsatte risikere å svekke Vestens forsvar? Det er den tvilen som stadig flere nærer.

Obama frykter at befolkningen skal vende seg mot muslimer, og den advarselen er betimelig. Men han  blander sammen begrepene, og viser at han ikke forstår hva det handler om. Obama går inn i rollen som religionstolker. Han påstår at islam betyr fred når folk med egne øyne kan se at det ikke stemmer. Da får han et troverdighetsproblem.

Han nevnte at muslimer har en jobb å gjøre når det gjelder å bekjempe ekstrem ideologi, særlig ledere. Men  hovedvekten lå på krav til amerikanerne om  ikke å la seg rive med at hat og mistenksomhet. Obama glemte helt fundamentale regler: På et eller annet tidspunkt vil det være en adekvat reaksjon. EU advarer nå mot at IS kan ha smuglet masseødeleggelsesvåpen, enten kjemiske, biologiske eller radioaktive våpen inn i Europa. De vil ikke nøle med å bruke dem hvis de kan. Tror Obama at politikerne kan stanse folks reaksjoner uansett hva som skjer?

Obama sier: Friheten er sterkere enn frykten. Det er beviselig feil. På et eller annet punkt vinner frykten og frykt utløser sinne.

Det som manglet hos Obama var et historisk overblikk. Han innledet sin presidentperiode med talen i Kairo i juni 2009, der han fridde til den muslimske verden, og tilbød samarbeid og appellerte til dens gode side.

Obama satt på gjerdet under den grønne revolusjonen i Iran, den turde han ikke respondere på. Da den arabiske våren inntraff var det som hans drømmer gikk i oppfyllelse. Men så kom vinteren og Obama har ikke klart å ta dens budskap inn over seg. Han vil ikke erkjenne at IS ikke er en avart, et freak-fenomen, men en direkte fortsettelse av wahabismen i Saudi-Arabia. At problemet er salafistisk islam, og at denne varianten har stor appell blant unge, også velutdannede. Hvis han skulle gjøre det måtte han ta inn over seg at problemet er de islamske kildene. Det er disse som må reformeres, for de gir dekning for den terror IS utfører.

Obama laget uttrykket «leading from behind» under Libya-krigen. Amerikanerne skulle ikke selv delta aktivt, kun i støttefunksjoner. Begrepet er blitt noe mer, en karakteristikk av Obamas lederegenskaper, særlig i forhold til Midtøsten og det geopolitiske spill.

Vladimir Putin, mannen som sønderrev sikkerhetsordningen i Europa, har inntatt rollen som den som tør gå til kamp mot jihadistene.

IS har senket den moralske terskelen. Når samfunn føler seg tilstrekkelig truet vil de se gjennom fingrene med overgrep. De vil tillate og tåle mer. Selv en så elementær lærdom synes Obama å mangle. Putin kan innkassere poengene. Han har ingen slike hensyn å ta.

Siden islam er den største sikkerhetstrussel i dagens verden, blir Obamas blindhet på dette punkt en stor svakhet ved hans lederskap. Han dreper med droner, men forstår ikke problemet. Dermed gjør han det bare verre.

Når Obama sier at muslimske ledere må konfrontere tolkninger av islam som er uforenlig med bestemte verdier, så nevner han ikke demokratiske verdier som ytringsfrihet, han bruker vage begrep som «gjensidig respekt», «religiøs toleranse» og «menneskelig verdighet», ord som kan tolkes på mange måter. En tradisjonell muslim legger noe helt annet i dem enn en vestlig borger.

Obama får det til å høres ut som om det er vestlige borgere som har et problem. Det er deres ansvar at ikke terroren skaper sosiale spenninger.

Han sa det var deres ansvar å avvise diskriminering. Å innføre religiøse kriterier for hvem som slipper inn i USA ville være et brudd på alt USA står for. – Vi må forkaste og avvise at muslimer behandles annerledes, sa Obama.

Dermed plasserer han et enormt ansvar på mennesker som må korrigere hans fortegnede fremstilling av virkeligheten. Obama bruker diskrimineringskortet på en måte som fornekter at det er et spesielt problem med muslimer. Det er ikke ikke-muslimer som inndeler verden i dem og oss, det er følgere av islam som krever det som i praksis er privilegier i et sekulært samfunn. Verdikonflikten er stor og økende. Obama kunne valgt å påpeke at Muhammed finnes i to versjoner: Mekka og Medina. Den første var fredelig, den andre var krigersk. Det ville være å bevise at han er et moderne, rasjonelt menneske som tør å stå ved religionskritikk og vitenskap.

I stedet gir Obama seg til å moralisere over amerikanerne og andre vestlige som hører på.

Det er et stort feilgrep.

– When we travel down that road we lose, sa Obama. Det vil være en splittelsens politikk, det vil være å forråde våre verdier, sa presidenten.

Men det har begynt å gå opp for folk at de forholder seg stikk motsatt: At det er presidenten av USA som forråder amerikanske verdier, fordi han nekter å innse realitetene.

Det er en krise i Vesten som ikke lar seg undervurdere, og vi lever allerede med følgene.

 

obama.motgang

Washington Post