Nytt

Obamas tale på Kairo-universitetet var historisk. Det kunne man registrere da den ble holdt; i kraften han talte med, og i responsen blant publikum. De likte hva de hørte. De liker Obama. Han er mer populær enn USA, ble det fremhevet, selv om han er landets president. Det sier litt om mannen.

Obama hadde satt seg mål å om ikke hele, så redusere avstanden mellom Vesten og den muslimske verden. Han gjorde det ved å understreke islams tolerante side: Han viste til Andalusia og Cordoba-kulturen, han viste til sitater i Koranen om verdien av å redde ett menneske, eller motsatt: drepe det.

Obama greier å trekke frem de positive sidene, uten å bli feig eller hyklersk. Han tror på det han sier: han fremhevet de positive sidene ved islam, samtidig som han sa at mange muslimer tror de er mer troende hvis de avviser andres religion. Han la stor vekt på religionsfrihet: i dagens verden må mennesker respektere hverandres religion. Han nevnte to eksempler som ingen misforsto: maronittene i Libanon og kopterne i Egypt. Det er denne bestemtheten som gjør at de fine ordene blir til noe mer enn fraser.

Obama balanserer

Det var gjennomgående i hele talen. På punkt etter punkt registrerte han hva som er rådende oppfatning, og hva som taler for den. Men hver gang ender han med å understreke de universelle verdiene: åpenhet, individets ukrenkelighet, og myndigheter valgt av folket.

Det var stor spenning knyttet til hva han ville si om Israel. Obama åpnet med å snakke om forfølgelsen av jøder gjennom århundredene. Han sa han skulle til Buchenwald fredag: Han beskrev hva som hadde foregått der, og tok et oppgjør med dagens antisemittisme og benektelse av Holocaust, med klar adresse til Iran. Han slo fast at Israel er grunnlagt på og har sine røtter i disse historiske fakta. Båndet mellom USA og Israel er ubrytelig, slo han fast. Han sa israelerne innerst inne vet at de må komme til forståelse med palestinerne. En av de tingene de må slutte med er utvidelse av bosetttingene. På høyresiden har det vært frykt for at Obama vil bli en sell-out, men ingenting i hva han sa tyder på det. Han var klar over at oppgaven med å skape fred er en langdryg affære, men lovte å bruke tid og krefter.

Han anerkjente palestinernes lidelser, deres tilværelse som flyktninger, og okkupasjonen av Vestbredden. Samtidig sa han at den voldelige kampen ikke fører noe sted hen.

Kritikere har sagt at Obama legger mindre vekt på demokrati og frihetsverdier enn Bush. Demokrati var åpenbart det som utløste størst begeistring blant publikum. USA har ikke noe ønske om å påtvinge andre sine verdier, det må være deres eget valg. Men land som velger demokrati er de mest fremgangsrike og velstående, sa Obama. Det utløser folks skapertrang. Det samme gjaldt kvinners muligheter. Han sa de som mener at tildekking av kvinners hår er en nedvurdering av henne, tar feil. Men de som ikke vil gi kvinner samme rettigheter til utdannelse, diskriminerer, sa Obama til stor begeistring.

Obama brukte ikke ordet terror én gang, men snakket om ekstremisme. Han appellerte til muslimer flest: hvem har dere mest til felles med? andre vanlige mennesker eller ekstremistene?

Det samme prinsippet brukte han om Irans atomprogram: hvis Iran skaffer seg atomvåpen vil det utløse et atomkappløp i regionen som kan få enorme konsekvenser. Ingen er tjent med det.

Obama sa muslimske kvinner har rett til å gå kledt som de vil. Han sa det var å misforstå liberale verdier å nekte dem det. Her var han åpenbart på kollisjonskurs med andre liberalere og konservative som mener vestlig frihet er truet. Her finnes tegn til en prinsippfasthet som ikke fortoner seg like lett i den praktiske hverdagen. På disse punkt vil han sikkert bli utfordret.

Noen vil se Obamas tale som bekreftelse på at han er «soft» on islam. Men det er å ta feil av hans tilnærming. Obama forsvarte amerikanske soldaters krig i Afghanistan, fordi de var påtvunget Amerika. LIksom han sa at irakerne tross alt har fått det bedre enn under Saddam. Obama er tøff når han må.

Han store styrke er evnen til å nå ut til alle mennesker. Han snakket ikke til lederne i den arabiske eller muslimske verden. Han var først og fremst henvendt til menneskene, og sa: Se her, vi er alle mennesker. Vi må leve sammen på jorda, og hvordan gjør vi det?
Ved å finne noen prinsipper som er felles, og mange av de prinsippene som har vist seg å fungere best bygger på demokrati og respekten for individet.