Kommentar

Debattmøtet om islamofobi under Litteraturfestivalen på Lillehammer fredag ga nok en indikasjon på hva ytterste venstre driver med: De maner frem fascist-spøkelset og ønsker seg en «brei front» for å slå det tilbake. Men fronten finnes ikke, og de gamle triksene virker ikke lenger. Det har vært ropt ulv for mange ganger.

At en person som Andreas Malm kan seile opp som gallionsfigur for en slik kamp, sier mye:

Venstreekstremistene har alltid utmerket seg ved å være fullstendig blottet for ydmykhet. Vanligvis kvier mennesker seg for å ta munnen for full: De er litt reserverte, snakker ikke på vegne av det store Vi. Venstreekstremister som Malm har ingen betenkeligheter med det. De snakker på vegne av hele universet. De er ikke i den minste tvil om at de ikke bare har rett, men at de også har retten på sin side, og også retten til å eksekvere den. I Malms verden vil det ikke være noen maktfordeling. Det trengs ikke når man har Rett. Slik sett er det mye som minner om islamistene/salafistene: De er begge totalitære.

Men de har vinden mot seg. Det erkjente Malm og hans kampfelle Marte Michelet. De snakket om store endringer den siste tiden, de så det på debatten. Alt det nå er lov å si. Grensene har flyttet seg. Man sier: «Men vi må ta debatten», refererte de. Men «man» forstår ikke hva «man» samtidig slipper løs, hvilke «krefter» som er i sving. (Malm og Michelet snakker mye om «krefter».)

Botemiddelet er formynderi og sensur. Flere har gitt uttrykk for det samme i Klassekampen den senere tid. Det er ikke alt som skal sies.

Dette minner om hva en ML-er sa en gang under en debatt i Studentersamfunnet i Oslo: KGB holdt god kontroll under Stalin, men selv de var ikke årvåkne nok. Partifolk og tjenestemenn på reise i utlandet hadde med seg porno hjem. Dette var nok, hevdet ML-eren. Det var ikke omfattende, men nok til å undergrave systemet.

Så lav er selvtilliten, så lite stoler man på menneskene, og det er disse holdningene som igjen viser seg hos ekstremvenstre. Man kan ikke stole på at folk tåler sannheten. Innerst inne vet de at det Jon Hustad sa om demografi og velferdsstaten er sant. Velferdsstaten er et resultat av solidaritet. Hvis noen snylter, vil de andre til slutt nekte å bidra. Noe av den samme mekanismen gjelder kriminalitet og særbehandling, i rettsvesenet som på skoler og ellers i samfunnet. Hvis noen får særrettigheter, vil de andre til slutt melde seg ut av fellesskapet og finne egne løsninger, de også. Dette er enkle sosiale lover, og ekstremvenstre nekter å innse det.

I stedet snakker man om fascisme. Andreas Malm er ekstrem. Jeg følte meg hensatt til SUFs glansdager, da man fråtset i ordet «fascisme».

Jon Hustad konfronterte Malm med at han skriver i sin bok om islamofobi at fascismen aldri har stått sterkere i Europa siden 1945. Han minnet om situasjonen i året da han ble født: Spania ble styrt av Franco, Portugal var autoritært, Hellas ble styrt av oberster. Situasjonen i dag skulle altså være verre?

Dette affiserte ikke Malm i det minste. Han er seminarist, kommissær og aktivist i en person: Fascismen går frem i Europa! Han viste til British National Party i Storbritannia, som ifølge ham er erklært fascistisk. Det har en vekst som aldri tidligere har vært sett i britisk politikk, og kan få inn en representant i Europaparlamentet.

Han plasserte Dansk Folkeparti samme bås, Front National i Frankrike selvsagt, Vlaams Belang i Belgia, Liga Nord i Italia, samt de to ytre høyrepartiene i Østerrike. Til slutt Sverigedemokratene, som «åpenbart har røtter i 30-årenes fascisme».

Ikke skjær alle over én kam, er referenget når man vil hindre uvelkommen kritikk av muslimer. Men når det gjelder kritikk av innfødte europeere, er det visst helt i orden. Da finnes det ingen sperrer for generalisering. Malms analyser var blottet for nyanser, forskjeller landene imellom og forskjeller mellom partier. Ofte har også partiene en broket bakgrunn. Et felles trekk er at man modererer seg og søker inn mot midten. Er det taktikk eller uttrykk for reell endring? Derom strides det. Men hos Malm er det ingen diskusjon. Han hamrer. Han er demagog og agitator. Han stiller diagnosen: fascismen er på fremmarsj, og nota bene: islamofobien gjør den stueren. Det at debattens grenser er flyttet, gjør det mulig for høyreekstreme å finne en aksept de ikke fant før. De påtar seg derfor et stort ansvar de som slipper debatten løs. Ånden må tilbake i flasken.

Men hvordan? Det ga hverken Malm eller Michelet noe svar på. Men det man fikk en følelse av ved å lytte til de to, var at de var villig til å ty til drastiske metoder for å stoppe munnen på motstandere. Michelet viser det i sine spalter. Hun er like ubehøvlet som person. Hun avbrøt konstant og brød seg ikke om regler for debatten. Hun skulle hele tiden ha Hustad til å si hva som egentlig er feil med muslimer, hva som er deres «defekt». Hustad er ikke indremedisiner. Han nøyde seg med å tolke visse data, over hvem som får trygd, og hvem som får arbeid, hvem som tilpasser seg og hvem som ikke gjør det. Men det var å implisere at det var noe feil med muslimer, mente Michelet og hun ville ha ham til å si hva det var. Uavlatelig. Men denne insisteringen sier noe om hvilke baner Michelet tenker i: de rasistiske.

Malm kjørte dette mye lenger. Han vil bannlyse diskusjon om demografi. Det var ikke mye rasisme og fascisme å spore i Jon Hustads og Sara Azmeh Rasmussens innlegg. Men se om ikke Malm kunne forvandle diskusjon om demografi til rasisme! Som en tryllekunstner trekker en kanin opp av hatten.

Det å diskutere demografi er implisitt å legge til grunn at det er forskjell på mennesker fra fødselen ifølge Malm. At hvis et barn er født av en bosnisk eller somalisk mor, betyr barnet problemer, men hvis det er født av en innfødt svensk mor, er det ønskverdig. Det er som om barnet er født med en basill, sa Malm. Han kalte dette for «rasifiseringen» av debatten.

Her viste den stalinistiske utleggeren seg i full bredde. For ingen har vel sagt at hvis man tar et barn fra en bosnisk mor og lar det vokse opp hos en innfødt svensk familie, så vil resultatet blir det samme. Når man snakker om demografi, snakker man om grupper, aldersgrupper, kjønn og kultur. Men stalinistenes force har alltid vært å gi blaffen i elementær anstendighet og faglige standarder. Her har stalinismen og nazismen noe til felles: Skal du lyve, så lyv stort.

Malm hisser seg opp og blir aggressiv og hissig. Han presterer å si at det snart er årsdagen for Srebrenica, hvor Bosnias muslimer ble massakrert fordi serberne var redd for å bli påtvunget «sløjan» og at det ble født for mange barn. Dette er en grov fortegning og manipulering av fakta.

Når jeg leser Kaj Skagens anmeldelse av Kjartan Fløgstads siste bok Grense Jakobselv, er det samme samme tematikk som Malms: nazismen og humanismen er innflettet i hverandre og inngår i en indre forbindelse.

Dette er å formulere en ny antihumanisme. I både Malms, Fløgstads og Jonathan Littells «De velvillige» høres lyden av en ny nihilisme. At den oppstår på europeisk grunn samtidig som Europa er truet av en importert nihilisme med religiøse røtter, er et fenomen det er all grunn til å merke seg.

Den senere tid er likheten mellom nazisme og kommunisme blitt tydeligere og mer akseptert. Kommunismen har hatt en mer idealistisk side, men når man vet hvordan denne ble omsatt i Sovjetunionen og Maos Kina, siger nye erkjennelser inn. Selv de venstreorienterte som ikke har villet ta dette inn over seg, er blitt preget av det. Man må se seg om etter nye jaktmarker, man har mistet alt tak på sin egen befolkning. Tilbake står alliansen med islamister og forsvar for Europas nye underklasse, muslimene. Men det som er kjernen er forsvaret for og identifiseringen med vold: Kjernen i leninismen/stalinismen/maoismen er vold, akkurat som det var det i nazismen. Men kommunismens var verre i den forstand at man følte man hadde mandat fra historien.

Kommisjoner har undersøkt og avdekket overvåking og registrering på politisk grunnlag. Men det finnes mye mindre interesse for den venstreekstreme volden. Da tenker jeg ikke bare på den fysiske, men på den filosofiske posisjonen: Vi har Retten på vår side, vi har Mandatet, vi har Nøkkelen. Denne overbevisningen må føre til vold. Vold som sjikane, mobbing og trusselkultur; alt det som mennesker fra lovløse samfunn bringer med seg til Europa. Samfunnet som nullsum-spill: det gjelder å ha klanen i ryggen, noe sivilsamfunn eksisterer ikke.

Det er ikke tilfeldig at ytringsfriheten blinkes ut som fiende.

Publikum på Lillehammer var en alderstegen forsamling. Temperaturen var lav. Malm fikk mest applaus, men det kan også være pga. settingen.

Når Klassekampen er medarrangør, blir resultatet deretter. Debattredaktør Hilde Reinertsen var ikke oppgaven moden. Hennes sympatier med Michelet/Malm gjorde at hun ikke greide å styre debatten eller stille noen vektige spørsmål. Da Malm i sin oppsummering begynte med å vise til det «rasistiske smøreriet» fra sidemannen, hadde ikke Jon Hustad noe annet valg enn å gå. Det kom visst helt bakpå arrangørene. For dem er fornærmelser og sjikane helt normalt.

Marte Michelet kalte Ole Jørgen Anfindsen for «en gærning», og det var betegnende for hennes nivå.

Hva har de å stille opp mot samspillet mellom «kreftene» og folkedypet? Michelet sa de så tegn til en allianse, for «de fleste av oss vil jo ikke ha denne utviklingen». Hun nevnte Høyres Per Kristian Foss, Oslo-biskop Ole Christian Kvarme og Venstre som tegn på en slik «brei» allianse. Vi har hørt den før. AKP (ML) ødela alt de kom i nærheten av. Det vil ekstremvenstre også gjøre denne gangen.

Men noe er forandret siden 70-årene. Denne gang har ekstremvenstre fri tilgang til mainstream media. Marte M. er debattredaktør i Dagbladet og ser ut til å kunne skrive akkurat hva hun vil. Andreas Malm har klippekort til Dagens Nyheter. Selv innenfor avisene målbæres disse meningene. Se for eksempel en serie som begynte i Expressen igår:

Häxbryggarna
Extremhögerns frammarsch i EU:s salonger är resultatet av politisk stiltje.
Daniel Poohl inleder en serie artiklar om en kontinent på gränsen till sammanbrott.

Ekstremismen befinner seg idag innenfor maktposisjonene i en helt annen grad enn før. Det betyr at deres makt til å snu ting på hodet og brennmerke motstandere er større. Med alt det det innebærer for ytringsfriheten.

Mye mer står på spill i dag enn på 70-tallet. De kan ta hele skuta med seg. Den båten vi alle sitter i.

Les også

-
-
-
-
-
-