Moderaterna i Sverige ser omsider ut til å forstå at begrepet «islamofobi» har vært brukt av islamister for å kneble nyttige idioter.

Men Moderaterna vil erstatte begrepet med nye begreper som ikke ser ut til å endre så mye.

I en interpellasjon rettet mot Moderaternas utenriksminister Maria Malmer Stenergard, som ble fremmet i mars, stilte Richard Jomshof fra Sverigedemokraterna (SD) spørsmål ved bruken av begrepet, skriver Samnytt.

Moderaterna (MD) har tidligere, som de fleste svenske partier, vært ivrige brukere av begrepet islamofobi. Uttrykket antyder en irrasjonell frykt for islam. Men historien viser oss at det i over 1400 år har vært reelle grunner til å frykte islam, som i mange tilfeller fremstår som en ren voldsideologi mer enn som en religion.

Over hele Europa har islamistene styrket sin posisjon som resultat av en åpen innvandringspolitikk, og Sverige har stått i fremste rekke sammen med Frankrike, senere Tyskland og nå Storbritannia.

Andre europeiske land, som Nederland og Belgia, har fulgt opp. Spanias statsminister Pedro Sánchez later til å synes at islamifiseringen går for sakte.

Situasjonen i Norge er ikke særlig mye bedre, noe kriminalstatistikken og statsbudsjettet demonstrerer.

Islamofobi er et begrep som ble skapt av Det muslimske brorskap, en salafistisk sammenslutning som er forbudt i Egypt, Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater og Jordan.

Målet til islamistene er selvsagt å overta makten i stort sett hele den vestlige verden. Brorskapet arbeider målbevisst for å undergrave våre demokratier, noe de har lykkes med i en skremmende stor grad.

I Europa gis de i stor grad fritt spillerom, men en relativt fersk undersøkelse fra Frankrike viser at et forbud mot organisasjoner tilknyttet Det muslimske brorskap får støtte fra 53 prosent av franskmennene.

Begrepet «islamofobi» er et verktøy som dessverre har vist seg effektivt: Ved å stemple folk som «islamofober», prøver disse antidemokratene å kneble legitim kritikk av islam og den pågående islamiseringen.

Liberale muslimer som for eksempel kjemper for kvinners rettigheter og søker demokratiske reformer, angripes konsekvent. Det innebærer både verbale og rent voldelige angrep.

Men europeiske politikere, partier, journalister og hele kultureliten har omfavnet islam, som de kaller «fredens religion», selv om islam egentlig betyr underkastelse.

Fred i land som har underkastet seg islam er ikke akkurat det mest vanlige, og demokrati er så å si ikke-eksisterende i de 57 landene som styres i henhold til islamske regler.

Så sent som 15. mars i år skrev svensk UD på sosiale medier at Sverige arbeider aktivt for å «bekjempe ulike former for rasisme, inkludert islamofobi».

Koblingen mellom islamofobi og rasisme virker nokså merkelig, siden islam ikke er en rase, men en kvinnefiendtlig, jødehatende og undertrykkende ideologi som ser på alle ikke-muslimer som undermennesker.

Da Jomshof stilte spørsmål om hvorvidt regjeringen tenkte å fortsette med bruken av dette kritiserte og problematiske begrepet, svarte utenriksminister Stenergard at hun delte vurderingen om at begrepet islamofobi er problematisk.

Ifølge Stenergard foretrakk regjeringen i sin handlingsplan som ble vedtatt i desember 2024 å erstatte begrepet islamofobi med begrepet «antimuslimsk rasisme». Men da står man faktisk på stedet hvil, siden islam fortsatt ikke er en rase.

Dessuten så ikke Stenergard noe problem i å bruke begrepet islamofobi i internasjonal sammenheng. Men dette er semantikk, islam blir ikke en rase selv om man inkluderer hele (eller alle) eksisterende universer.

Begrepet islamofobi har blant annet blitt kritisert fordi ordet fobi leder tankene til enkeltpersoners irrasjonelle frykt snarere enn til diskriminering, ekskludering og rasisme.

Begrepet har også blitt kritisert for å gi inntrykk av at det utelukkende handler om synet på islam som religion, og ikke om synet på muslimer.

Når begrepet antimuslimsk rasisme brukes i denne handlingsplanen, refererer det ikke til religionskritikk, men til fiendtlighet rettet mot mennesker fordi de er eller antas å være muslimer.

Det er innlysende at det å avsky islamsk ideologi burde være like legitimt som å føle avsky overfor andre ideologier, som nazismen eller stalinismen. Det betyr selvsagt ikke at man hater alle som ufrivillig er født i islamske land.

Man kan heller ikke bebreide alle tyskere som levde på 1930- og -40-tallet for nazismen som Hitler skapte, og som brakte store deler av verden ut i en blodig verdenskrig, grufullt preget med Holocaust. Det samme kan man si om russere som vokste opp under Stalins tid.

Jomshof har fått til noen millimeter fremskritt. Sveriges regjering skal nå arbeide for å fjerne begrepet islamofobi også i internasjonale sammenhenger, noe man mener best gjøres ved å samle EU bak en endret terminologi.

Derfor arbeider man nå også for å erstatte begrepet islamofobi med det som på engelsk kalles «anti-muslim racism» eller «anti-muslim hatred».

Det må vel kunne beskrives som et fremskritt på mikronivå.

Filosofen og vitenskapsteoretikeren Karl Popper advarte mot «ubegrenset toleranse». Et åpent samfunn som tolererer krefter som vil avskaffe åpenheten, risikerer å gå under.

Med andre ord: Hat mot folk på grunn av landet de er født i, bør bekjempes. Men islamismen, og den ideologien islamister står for, bør aldri skjermes for kritikk. Særlig ikke i vestlige land som tillater massiv kritikk mot sin egen sivilisasjon.