Stortinget ba om at barna måtte vernes. Støre-regjeringen droppet det. Så ga den 22 millioner til at samme miljøer som barna skulle vernes mot, skal undervise dem.

Jeg flyktet fra Iran som barn. Jeg vet hvordan et samfunn ser ut rett før det bryter sammen – ikke med et brak, men med tusen små eftergivelser. Et forbud som aldri kommer. En granskning som aldri skjer. En debatt som stilnes – ikke fordi argumentene tapte, men fordi noen ble redd for å bli kalt noe stygt.

Jeg ser tegnene i Norge. Og jeg vil ikke tie.

Vi kom for frihet. Andre kom med krav

Vi flyktet ikke fra diktatur for å bygge et nytt. Vi visste hva vi rømte fra. Vi lærte språket, fulgte loven, betalte skatt. Ikke av servilitet, men fordi det er kontrakten: Du får frihet og respekterer landet som ga deg den.

Så hvorfor finnes den andre gruppen – innvandrere som fikk den samme friheten, den samme trygden, den samme skolegangen, og som likevel nekter å legge igjen det de påstår å ha flyktet fra. De tar med seg systemet – sosial kontroll, æresvold, lukkede miljøer – og bygger det opp igjen her istedenfor å ta det oppgjøret vi tok. Hva er poenget med å flykte for å bygge det samme fengselet på nytt, bare med norsk postnummer?

SSB viser store og vedvarende forskjeller etter landbakgrunn. «Innvandrere» er ikke én sekk. Tilpasning følger kultur og vilje, ikke hudfarge.

Det er ikke flukt. Det er eksport – kvartal for kvartal – av de samme systemene som ødela landet de kom fra. Og sier noen det høyt kommer stemplene: Rasisme, islamofobi, hat. De som peker på mønsteret skal knebles. De som bærer mønsteret, skal beskyttes.

Et fritt land er ikke et hotell der gjesten selv skriver husreglene.

Dette handler ikke om religion. Det handler om islamisme som politisk prosjekt. Den krever lov, makt og underkastelse. Den gjemmer seg bak bønn og «dialog» mens den eter seg inn i systemene. I Iran heter den mullahstyre. I Gaza Hamas. I Europa heter den inkludering – inntil den er sterk nok til å kalle seg noe annet.

Klasserommet er blitt lobbyens rom

Muslimsk Dialognettverk fikk 2,9 millioner kroner av staten for 2026. Samme organisasjon sitter i statens forum mot muslimfiendtlighet og leverer høringsinnspill som er ment å påvirke politikken. Slik fikk de den nasjonale muslimske veiviserordningen av Bufdir.

Bufdir tildelte i desember 2025 Muslimsk Dialognettverk oppgaven å etablere og drive en ny nasjonal veiledningsordning for og om muslimer for å «motvirke fordommer og fremme dialog» blant unge som en del av regjeringens handlingsplan mot muslimfiendtlighet (2025–2030) – anslått til 22 millioner kroner ut 2030.

Sekretariatet ligger hos Det islamske forbundet Rabita. Målgruppen er skoleelever. «Veiviserne» skal inn i klasserommene og hente med seg skoleelever til moskeer etterat de selv er sertifisert ved Universitetet i Oslo på et emne som krever refleksjon over «egen identitet og ståsted som muslim».

Det er en lukket kjede: Miljøet gir innspill, staten vedtar tiltaket, samme miljø får oppdraget, universitetet stempler det, skolene blir arena.

Ingen har svart på det som betyr noe for foreldrene. Hvem ga dette nettverket mandat til å tale på vegne av «norske muslimer»? Hvorfor får samme aktør både gi statlige råd og levere skoleoppdraget?

Hvis dette bare handler om kunnskap – hvorfor må veiviseren da først gjennomgå en øvelse i egen religiøs identitet? Hva skjer med eleven som spør om sharia, kvinners rett eller homofili? Blir det time – eller muslimfiendtlighet?

Dette er ikke trosfrihet. Dette er et politisk islamistisk prosjekt som bruker «religionsfrihet» som skjold for å kjøpe seg inn i skolen – og det norske folk skal selv betale det med sine skattepenger.

Barna må betale for politisk feighet

En 19 år gammel jente rømte som 15-åring fra Det islamske kultursenter. I fire år har hun levd i skjul. Hun forteller at hun sov i moskeen fem–seks dager i uken under full religiøs kontroll.

I 2020 vedtok Stortinget enstemmig at regjeringen skulle lage forbud mot faste overnattingstilbud i menigheter – for å stanse segregering og sosial kontroll av barn. Ap-regjeringen droppet det. Barne- og familieminister Lene Vågslid begrunnet det med menneskerettigheter. Styrelederen for senteret jenta rømte fra, Arif Erkök, sitter i Drammen bystyre – for Arbeiderpartiet.

Jenta spør: Hva med mine rettigheter?

Jonas Gahr Støre leder partiet som sa nei til å verne barnet og ja til å sende islamske veivisere inn i klasserommet. Det er ikke et uhell. Det er prioritering. Islamistiske nettverk får dialog, forum og millioner. Norske barn får «kontekst». Støre snakker om å sette folk først. Her satte han anstendigheten foran jenta som rømte, og venstresidens merkelapper foran Norges folk.

SV og Rødt gjør det samme i gatene: mobilisering mot Israel, dempet stemme mot mullahstyre og Brorskap. LO låner sitt apparat til tog, bare ikke til dem som advarer. Venstresiden beskytter prosjektet fordi prosjektet har lært å snakke som dem. De tror de forsvarer de svake, men de forsvarer dem som vil eie loven, det vil i siste instans si sharia.

Mediene lager ikke nyheter, de lager plot

NRK, VG, Aftenposten og Dagbladet er ikke nøytrale vaktbikkjer. De er venstrevridde, narrativdrevne redaksjoner. De vet hvilken rolle Israel skal ha, hvilken rolle innvandringskritikeren skal ha – og hvilken rolle islamismen ikke skal ha. Derfor legger de lokk på det som ødelegger fortellingen – og flombelyser det som bekrefter den.

Æresvold, parallellsamfunn, sosial kontroll, overrepresentasjon i visse kriminalitetsgrupper, islamistisk lobby i dialogens klær: det tones ned, utsettes, forklares bort. Gaza er hovedoverskrift i månedsvis. Januar i Iran – minst 42.000 drept, over 900 henrettet siden – blir en parentes. Ikke fordi tallene mangler. Fordi de ikke passer til narrativet.

Dette er ingen glipp. Det er regi. En journalist som frykter merkelappen mer enn løgnen, har allerede valgt side.

Derfor trenger vi dem som ikke velger den siden

Samtidig som institusjonene bygges, skal rommene der de beskrives, stenges. AUFs leder Gaute Børstad Skjervø har krevd at redaktørstyrte medier legger ned kommentarfeltene. Han har gått etter Documents plass i Norsk Redaktørforening og kalt pressestøtten en skandale. En Ap-statssekretær åpnet for å se på hatytringsloven. MDG vil vri støtten slik at Document faller utenfor.

Det er ikke omsorg for debatten. Det er panikk. Når makten tar offerrollen, stempler kritikerne som hatere og går etter kassen til de få som graver annerledes, er det ikke et selvsikkert demokrati. Det er et demokrati som merker at fortellingen lekker.

Alternative medier er ikke pynt. De er nødvendige. Document tar sakene hovedstrømmen bevisst unnlater: æresvold, parallell, islamistiske nettverk, dobbeltmoralen i bistand og dialog. Uten dem får folket én versjon – NRKs. Vi trenger dem mer enn noen gang, nettopp fordi de andre har sluttet å grave der det gjør vondt for venstresiden.

Makten skal ikke kriminalisere det den misliker

Kommentarfeltene er støyende. Noe er kloakk. Grunnlovens § 100 er likevel skrevet for at makten ikke skal kriminalisere det den synes er ufint. Stenger du feltet, vinner hetserne. Alle andre blir tause. Pressestøtten tildeles etter objektive kriterier. Begge avisene kan klages inn til PFU. Det som angripes, er innholdet.

I ufrie land heter det aldri «vi innfører sensur». Det heter «vi rydder i debatten». Så er kildene borte.

Støre sto på Utøya og var «forbannet over netthets» etter trusler mot Skjervø. Drapstrusler er alvor. Ingen skal tåle dem. Men den samme forbannelsen brukes til å stemple høylytt kritikk – fra eksiliranere, fra folk som kalles rasister fordi de nekter å late som islamismen er en følelse – som hets. Når AUF rammes, er det «nok nå». Når islamismen graves i, er det hat. 22. juli forplikter oss til å bekjempe ideologien som drepte på øya. Den gir ikke Støre og Skjervø monopol på å definere hvem som får snakke.

Skjervø jakter felt og kasse. Støre jakter stempelet. Begge verner fortellingen. Ingen av dem verner jenta som sov i moskeen.

Masken faller når styrkeforholdet snur

Mosab Hassan Yousef, sønn av en Hamas-grunnlegger, har sagt det: Toleransen islamistiske bevegelser viser i mindretall, er strategi. Den varer til demografi og innflytelse har snudd. Da faller masken.

Islamismen ber ikke om å bli forstått. Den ber om å styre. I Teheran styrer den allerede. I Europa ber den om tålmodighet, midler og definisjonsmakt over hva som får kalles hat. Støre og venstresiden gir den det – dialog, veivisere, handlingsplan mot kritikken, millioner – mens de stempler advarselen som mørk.

Demokrati betyr at all makt kan granskes. Alle pengestrømmer. Alle ideologier. Også islamismen. Toleranse for intoleranse er ikke toleranse. Det er kapitulasjon med et vennlig ansikt.

Hva slags Norge vil vi ha?

Jeg bærer to land i hjertet. Jeg er patriot for et fritt Iran. Og jeg er patriot for Norge – landet som ga meg friheten mullahene fratok meg.

Nettopp derfor: et Norge hvor loven gjelder likt, hvor kvinnen eier kroppen, hvor barnet eier natten og skoledagen, og hvor religion er privat – ikke et statlig oppdrag i klasserommet. Dét Norge er det verd å forsvare. Høylytt. Ubekvemt. Uten unnskyldning.

Spørsmålet er ikke om vi tør å være hard. Spørsmålet er hvem som skal eie verdiene: folket i et åpent demokrati – eller et prosjekt som sniker til seg makt mens Støre kaller det dialog og NRK kaller advarselen hat.

Jeg vet hvilket Norge jeg velger. Spørsmålet er om du gjør det samme – før historien tvinger deg til det.

Les også Kian Keshmiris artikkel om nyttige idioter og det norske tunnelsynet:

Nyttige idioter og det norske tunnelsynet