Kommentar

Man får følelsen av at forfatterne av Politihøgskolens rapport om høyreekstremisme ignorerer de store forandringene vest-europeiske land har gjennomgått på korte tyve år. Kun derved er det mulig å fastholde en forestilling om at det er de innfødte som radikaliseres av uforklarlige grunner. Sted: Grønland i Oslo. Foto: JB.

Mandag morgen la Politihøgskolen frem en merkverdig rapport kalt «Høyreekstremisme – utviklingstrekk, konspirasjonsteorier og forebyggingsstrategier». Rapporten ble presentert av Professor Tore Bjørgo, og tar ikke bare for seg voldelig høyreekstremisme. Professoren som er senterleder ved Senter for Ekstremismeforskning ved Universitetet i Oslo, er totalt blind for det ekstremistiske ved rapporten han selv legger frem. Så la meg opplyse ham og publikum, for dette gikk aldeles galt. Som vanlig.

Professor Tore Bjørgo er opptatt av å fremstå som akademisk kjølig, nøktern og objektiv, og hevder at rapporten ikke generaliserer, og ikke putter alt i en smørje. Men det er nettopp det den gjør. Rapporten er en forferdelig smørje – men den er nyttig smørje for visse politiske kretser:

«Vi gjør ganske tydelig skille mellom ulike sider av det ytre høyre, og skiller på de som arbeider innenfor demokratiets ramme, som vi kan kalle høyreradikale, og de som går ut over demokratiets ramme og legitimerer vold som vi kaller høyreekstreme».

Problemet at dette oppkonstruerte skillet, som vanlige folk hverken bruker eller forstår, er puttet i en og samme rapport under betegnelsen «høyreekstremisme», og det er det folk flest vil huske. Det er neppe tilfeldig. Professoren innrømmer også i et intervju med Resett.no at dette ikke er noe tydelig og skarpt skille, så begrunnelsen blir altså selvmotsigende.

Rapporten gjenspeiler noe mer enn subjektiv bestillingsforskning: En samfunnsomveltning

For bare 30 år siden var gudetro, prestemakt og religion «på utsiden» av norske maktstrukturer, i et av verdens mest sekulære land. Selv om det fantes kristne politikere og et Kristent Folkeparti, så var den norske samfunnsstrukturen avvisende til religion, og anså denslags som litt gammeldags, kleint og høyst privat. Skjønner? Troen var «på utsiden», og det sekulære var «på innsiden». Kristne var utafor, mens de kritiske var innafor. Religion var ubeskyttet, mens det sekulære & ateistene var beskyttet – ikke minst gjennom fungerende ytringsfrihet. Religionkritikk var bra, sunt og riktig, og presteskap, hellige bøker, kirker og troende var fritt vil for kritikk, latter, karakteristikker og hån. Det var ikke «hatprat», men gøyalt. Alle lo!

Rapporten viser tydelig at nå er det helt omvendt:

Det religiøse er på innsiden, og religionskritikerne er satt på utsiden som noe suspekt. Samfunnet er ikke lenger kritisk, kjølig avvisende eller uinteressert i religion, men flokker seg rundt religion for å beskytte den, og fremstiller den som spennende, eksotisk, moderne og et uttrykk for frihet og det moderne, inkluderende samfunnet. Religion er nå beskyttet av menneskerettighetene, mens kritikerne og ateister som bruker ytringsfriheten karakteriseres som «høyreekstreme» – i en rapport fra Politihøgskolen, intet mindre. I 2018 er religion, presteskap, hellige bøker, moskeer og troende plutselig beskyttet av staten, mens kritikere, latteren, karikaturer og hån blir regnet som rasisme. Det er en voldsom samfunnsomveltning.

Men her har vi altså en professor i ekstremisme, som hverken klarer å se eller forstå dette ekstreme samfunnsdreiende D-momentet: Det sekulære samfunnet avvikler seg selv, for å ikke tirre fremmede religiøse følelser. Moderne tiders største politiske paradigmeskifte, for et av verdens mest sekulære land går ham hus forbi, og det er i sannhet ekstremt, men det er også systematisk:

Det er ikke vår lokale kristendom som skal beskyttes.

Det er ikke vår egen kulturskapende kristendom som er tatt inn i den beskytende norske maktstrukturen gjennom omveltningen. Tvert om er det den fremmede, antidemokratiske overtroen «underkastelse» (eller «Islam» på morsmålet) som er tatt inn i varmen. Ikke med et eneste ord nevner denne rapporten på 300 sider HVORFOR islam kritiseres av stadig større grupper av tenkende, opplyste, sekulære mennesker – som med all mulig grunn er bekymret over utviklingen i Norge, Sverige og Europa.

I rapporten kalles kritikken mot islams selvproklamerte ønske om å ta over Vesten for «konspirasjonsteorier» – uten at man ser på lett dokumenterbare fakta. Det er så surrealistisk at man knapt kan tro det. Men det er nyttig på en måte: Det avslører hvor dypt islamofile, antisekulære og antidemokratiske holdninger stikker i norsk maktstruktur.

Forskere som unnviker det innlysende, har en agenda

Politihøyskolen går altså god for at enhver beskrivelse eller sitat av islams egenerklærte, hellige mål, for å spre seg til alle områder og til slutt erobre verden, i virkeligheten er noe vi ateister har «funnet på» – selv om det finnes hundrevis av videoer på YouTube som viser islamister, imamer, presteskap og muslimske aktivister som sier nettopp det, og endatil siterer fra Koranen. Islamske misjonærer driver systematisk «hatprat» mot vestlig frihet, demokrati og sekulære samfunn, men likevel har altså ikke forskerne fått det med seg? Så dumme er de ikke. Dette er ingen glipp. Det er politikk.

At islam har som mål å ta over Norge og verden, innføre sharialov, og gjøre Norge til en islamsk stat, styrt av sharia-lov er altså ikke en «konspirasjon» slik denne rapporten indikerer. Det er beinharde, dokumenterbare, ubestridelige fakta. Det er faktisk selve poenget med overtroen islam – som rapportskriverne med vilje velger å se bort fra. Dette er fascinerende i seg selv, for det bare understreker det spektakulære paradigmeskiftet samfunnet vårt er inne i: Fra en sekulær, opplyst stat med ytringsfrihet…til en islamvennlig, flerkulturell stat hvor ytringsfrihet (og ateisme) er et problem, og sensur har blitt stuerent. Og dette går altså politihøyskolen i bresjen for. Hvilket signal sender det til nordmenn og til oss ateister? Bør jeg forlate landet nå?

En rapport med svar som bestilt.

Fiendskap mot jøder og antisemittisme omtales i rapporten, men det er særlig islam og «islamofobiske» holdninger som vies oppmerksomhet – som forventet. Det hevdes at innvandringsmotstanden i løpet av de siste 15 årene har blitt stadig mer fokusert på motstand mot islam, men her er kjernen ved problemet: Rapporten stiller ingen spørsmål om hvorfor, eller hvor begrunnet, viktig og nødvendig denne motstanden faktisk er i et sekulært demokrati, som hurtig islamiseres i lett utakt med resten av Europa.

Politihøgskolen skiller heller ikke mellom hat og fordommer mot individuelle muslimer som mennesker (noe som er relativt uvanlig i Norge) kontra kritikk og motvilje mot islam som ideologi, idésett og samfunnssystem. I rapporten står det:

Det er prisverdig at regjeringen har iverksatt en handlingsplan mot antisemittisme, men det er enda større behov for forebyggende innsats mot muslimfiendtlighet.

Hvilken muslimfientlighet? Islamkritikk er ikke muslimsfiendtlighet. Det er en komplett kortslutning. Islamkritikk er idékritikk, og siden den politisk/religiøse ideologien «underkastelse» er tidenes aller verste ide noensinne, er kritikken mot den helt legitim. Sunn og bra. Vi trenger MYE mer! Poltihøgskolen bør heller forske på hvordan idékritikk plutselig er omdefinert til «hatprat», som kan koste både jobb, naboer, karriere og vennskap. Eksemplene er mange. Kreftene som ønsker å skape et samfunn hvor idekritikk og ateisme er uøsnket, er  heller ikke noen «konspirasjon» når selveste Politihøgskolen beviser at dette er tilfelle. Og Politihøgskolen er ikke alene:

Arbeiderpartiet jobber ikke i det skjulte for å bli venner med muslimer og islam

Ap har aldri vist noen bekymring for islamiseringen som har pågått under deres regjeringer de siste 30-40 årene. Tvert om: De omfavner islam helt åpent, helt til topps i partiets maktelite, og de er kjempestolte av det. Så stolte at de til og med trykker valgbrosjyrer for å tiltrekke seg muslimske velgere. Heller ikke det bruker forskerne en side på. Det de bruker sider på, er å hevde at dette er «konspiratorisk» å påpeke. Forskerne bruker også mange sider på begrepet «kultur-rasisme»:Kritikk av kulturell og religiøs praksis, samt innvandringsskepsis, er nemlig den nye rasismen – sier selveste Politihøyskolen. I rapporten står det sitat:

«Legitimeringen av en hierarkisering av ulike etniske grupper er nå i stor grad flyttet fra «rase» i biologisk forstand til kultur og religion. Våre eksempler viser i hvilken grad nettopp kultur, religion og verdier inngår som elementer i konspirasjonssnakket. Dette danner et grunnlag for denne kultur-rasismen ved å postulere muslimers skadelige, ondskapsfulle og konspirative mentalitet, religion og kultur, uten å koble dette til i et biologistisk rasebegrep.»

Men det er hel feil. Vi ateister postulerer ikke muslimers skadelige, ondskapsfulle og konspirative mentalitet. Tvert om: Vi postulerer ISLAMS skadelige, ondskapsfulle og konspirative mentalitet, og anser muslimer som offer for denne. Som for eksempel folkene i Iran. Denne premissfeilen har forskerne adoptert helt ukritisk av aktivister som det Muslimske Brorskapet. De ønsker å sementere feilslutningen at kritikk av religion og sharia-politikk, også er kritikk av muslimer. Det finnes nemlig ikke noe skille mellom tro og person i islam. Ballen og mannen er det samme. Slike logiske kortslutninger fra oldtiden har imidlertid ingenting i et demokrati å gjøre, men forskerne ofrer det ikke en setning, og gjør seg dermed til nyttige idioter for islamister. Wow…godt jobba.

Rase er man født med. Ukultur kan man velge bort

Ekte rasisme er svært alvorlig og uakseptabelt: Den ikke bare anerkjenner forskjeller, men innebærer at disse forskjellene innebærer over og undermennesker. (Et fenomen som hjemsøker nesten alle folkeslag og kulturer, og ikke minst islam som gjør muslimer til herrefolk og vantro til undermennesker). Å utvanne rasisme-begrepet er svært farlig – for hvis alt er rasisme, så ender vi med at begrepet ender som et komplement til slutt. Likevel er det nettopp det Politihøyskolen gjør: Den omfavner begrepet «nyrasisme» helt ukritisk, og sørger for å forvirre publikum i stedet for å opplyse. Det finnes ikke noe som heter kultur-rasisme. Det er tøv. (Eller «religiøs rasisme», et begrep som Erna Solberg brukte, og bør forklare.) Det er et oppkonstruert begrep for å gjøre det flerkulturelle samfunnseksperimentet uangripelig og hevet over kritikk. Og det er her Politihøyskolens bestillingsverk bryter sammen for alvor:

Masseinnvandring og innføring av islamsk overtro og kultur er beviselig en trussel mot andre kulturer og folk. En høyst reell politisk trussel mot alle frie samfunn, kvinner, vantro og selve friheten, og det er ikke bare godt dokumentert i vår samtid fra en rekke europeiske land. Det finnes hele 1400 år med empiri, som rapporten fullstendig overser. Og når Politihøgskolen gjør en sånn feil, da er det ikke lenger en tabbe. Da er det alvor.

Faremomentene ved Islam er altså ikke en «konspirasjon»

Kritikk av kultur og religion er ikke rasisme. Det er nødvendig, riktig og kjempesunt for hele samfunnet og alle i samfunnet. At noen ikke liker det, er helt likegyldig. At noen mennesker føler seg «krenket» av det, har heller ingen betydning: Ord kan ikke drepe folk. Ord lager ikke engang blåmerker. Skillet mellom ateist og terrorist går ved legitimering av voldsbruk. Punktum. Ved voldsbruk går den røde linjen – som Poltihøgskolen forsøker å viske ut til glede for lettkrenkede islamistiske aktivister og Antifa.

Kultur og religion er imidlertid ikke noe man er født med. Det er hverken en hudfarge, rase, etnisitet eller folkeslag. Overtro og macho-ukultur er en vane som man velger, eller kan velge vekk når man flytter til et fritt, vestlig land – derfor er det meningsløst å koble rasisme-begrepet til det, eller hevde at religionskritikere og ateister er høyreekstreme. Påstanden er vanvidd.

Rapporten fra Politihøyskolen er altså ikke bare «fake news», feilaktig, dårlig eller et farlig politisk bestillingsverk. Å beskylde titusenvis av norske (politisk uavhengige) ateister for «høyreradikalisme», i en rapport om høyreekstremisme fra selveste Politihøyskolen, er ikke forskning, slik Leder av HL-senteret, Guri Hjeltnes, hjelpeløst påpekte. Det er hatprat.

Det eneste denne rapporten avslører, er de som skrev den.

 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!