Kommentar

Forskningsrådet har bevilget 50 millioner kroner til Senter for ekstremismeforskning: Høyreekstremisme, hatkriminalitet og politisk vold (C-REX). Senteret skal ledes av Tore Bjørgo, professor ved Politihøgskolen. Sammen med seg får han Anders Ravik Jupskås, universitetslektor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Det er selvfølgelig helt på sin plass at akademia forsker på ulike fenomener i samfunnet, problemet er når man mer enn aner en politisk agenda bak prosjektet. For Vårt Lands rapport fra senterets offisielle åpning onsdag tyder ikke på at det er destruktive krefter senteret skal forske på, men samfunnskritiske bevegelser, bevegelser som ikke deler visjonen om det store Vi, og da er det ikke lenger vitenskapelig grunnforskning senteret skal bedrive, men politikk.

Ifølge Vårt Land er det i første omgang snakk om å forske på ekstreme holdninger i høyreekstreme, kristne miljøer – ikke handlinger. Tore Bjørgo innrømmer overfor Vårt Land at såkalte høyreekstreme kristne ikke utgjør en voldstrussel, men forskes på, skal de like fullt, fordi demokratiet åpenbart er en konstruksjon som ikke tåler særlig temperamentsfull debatt, og han sier:

Men jeg vet at en del politikere har vært utsatt for kraftige, hatefulle ytringer fra ekstreme, kristne kretser, på grunn av standpunkter når det gjelder abort og innvandring.

Det er flere utfordringer her, det gjelder både definering av høyreekstreme, men også formålet. Senteret definerer blant annet motstand mot islam som høyreekstremt, og da blir det lite fag, men mye ideologi i forskningen. For når professor i religionshistorie, Torkel Brekke, skal forske på misbruk av religion, blant annet undersøke mindre politiske partier, som partiet De kristne, forstår vi at det ideologiske utgangspunktet har et perspektiv som forutsetter at all religion har et positivt verdigrunnlag. Saklig religionskritikk blir med det ekstremt og kriminalisert. For ønsket om en kristen stat og et kristent samfunn er åpenbart utålelig.

cathrinethorleifsson

Sosialantropolog og forskerkollega Cathrine Thorleifsson, sier de kristne, høyreekstreme skiller seg fra høyreekstreme i Norge generelt:

De høyreekstreme, kristne spiller mer på bevaringen av kristendommen og redselen for islamifiseringen av Norge. Det er også typisk for de fleste høyreekstreme kretser i Øst-Europa.

Thorleifson misliker at religion blir brukt for å nøre opp om frykten for innvandrer, og viser med det så altfor tydelig senterets politiske mandat:

Religion blir brukt instrumentelt for å få nøre opp om frykten for innvandrere. Det blir en eksistensiell kamp for å bevare religionen. Det blir spilt på at dette er en religionskrig mellom de kristne i Vesten og muslimske i Østen.

Og sier videre:

De fleste høyreekstreme i Norge drives av et ønske om å beskytte nasjonal identitet og norsk kultur mot islamisering, ikke å beskytte kristendommen.

Thorleifsson sier ikke når det ble en del av høyreekstrem tenkning å beskytte norsk kultur mot islamisering. Hvordan forsvar for kvinners frihet, ytringsfrihet og demokratiet kan defineres som høyreekstremt, er ubegripelig, men problemet er at enhver som stiller slike spørsmål definerer seg selv som høyreekstrem, og dermed utålelig for dagens Norge.

Det er 22.juli som er utgangspunktet for senteret, og Tore Bjørgo sier til Vårt Land at vi trenger ny kunnskap og ny forskning på hva man kan gjøre for å forebygge og bekjempe ulovlige utslag av dett. For høyreekstremismen skal bekjempes:

Virkemidlene for å bekjempe høyreekstremisme som fungerte godt på 90-tallet, passer stort sett ikke overfor det fenomenet vi har i dag.

For ordens skyld: Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at det fenomenet Tore Bjørgo sikter til, og som han ønsker skal bekjempes, er blant annet undertegnede som har skrevet denne artikkelen, og ganske sikkert du som leser den.

 

 

 

Toppbilde: Lene Kristin Ellingsen i hovedrollen i stykket Martyrer som går på Nationaltheatret i Oslo. Stykket er av Marius von Mayenburg, er bearbeidet av Anders T. Andersen og har undertittelen: Når fienden kommer innenfra.

Teatret omtaler stykket slik:

Hva gjør vi når en av våre egne blir kristenfundamentalist?

En dag kommer ei jente hjem og sier hun ikke lenger vil delta i svømmeundervisningen på skolen fordi det strider mot den religiøse overbevisningen hennes. Gradvis går det opp for moren at datteren har begynt å praktisere en svært streng variant av kristendommen. Hun godtar ikke å bli undervist i seksuallære eller evolusjonslære, hun ser ned på det bildet av Gud som den kristne religionslæreren bekjenner seg til, og mener at kvinner står under mannen og ikke bør undervise. Etter hvert bestemmer hun seg for at Guds straff må ramme biologilæreren.

Bilder av fienden er som regel bilder av noen andre enn oss selv. Det er de andre som er ekstremister, ikke vi, selv om historien gang på gang har lært oss noe annet. Martyrer er en påminnelse om at også kristendommen kan fremstå som en hevngjerrig og voldsforherligende religion. Hovedpersonens glødende bibelsitater viser at en religion er det du gjør den til. Stykket tar også for seg hvordan vi reagerer når ungdom trekkes mot et ekstremt tankesett, som i siste instans kan drepe uskyldige.

Martyrer vil regissør Anders T. Andersen vende blikket mot oss selv. Hva gjør vi når noen i vårt eget samfunn avviser ideen om demokrati, likhet og ytringsfrihet? Kan vi bekjempe ekstremisme og samtidig ta vare på våre demokratiske verdier? I originalversjonen er hovedpersonen en gutt. Ved å gjøre henne til ei jente vil Andersen synliggjøre at kvinner kan være kvinnefrigjøringens verste fiende – og at ekstremisme kan oppstå der vi minst venter det.

Mest lest

Terrorens ansikt

Tydelige fotefar