Sakset/Fra hofta

Civitas Torkel Brekke tar til orde for at forskere må kunne kontrollere overskrifter, ingresser og bilder i pressen dersom det blir publisert innlegg av eller intervjuer med dem. Bakgrunnen for kontrollbehovet er Brekkes egne dårlige erfaringer med å bli tillagt oppfatninger han ikke har.

Eksempelet han viser til er et oppslag i avisen Vårt Land, også publisert på nett. Artikkelen skal i følge Brekke ha etterlatt inntrykket av at han mener at partiet De Kristne er høyreekstreme. I en kronikk i Aftenposten 17.12.2016 fremstiller han saken slik:

For min del startet det da Universitetet i Oslos Senter for forskning om ekstremisme C-REX (hvor jeg har en 20 prosent stilling) åpnet i april. Vårt Land skrev en sak med den pirrende overskriften «Skal granske høyreekstreme kristne». Ifølge avisen mente jeg at Partiet De Kristne (PDK) var høyreekstreme. Problemet var at avisen aldri hadde snakket med meg.

Brekke hevder han ikke var forutinntatt. Han ønsker bare å forstå:

Selvfølgelig er ikke PDK høyreekstreme. Det er et kristent parti med en blanding av verdikonservative og økonomisk liberale holdninger. Det stemte at jeg hadde satt i gang et lite forskningsprosjekt for å forstå deres politiske ideologi og aktivitet. Når en slik overskrift først er snappet opp i sosiale medier, er skaden gjort. Lederne i PDK gikk forståelig nok i vranglås, og det tok uker før tilliten var tilbake og gjorde det mulig å få mer informasjon.

Det er selvsagt uheldig når det spinnes videre på noe som i utgangspunktet er en usannhet om en selv. Men Brekkes angrep på pressen fremstår som underlig når man tar i betraktning hvordan toneangivende aktører profilerer senteret og forskningen sin. Det virker som man trenger en del høyreekstremisme for å rettferdiggjøre etableringsstøtten på om lag 50 millioner kronene fra regjeringen. I artikkelen Brekke er misfornøyd med snakker for eksempel både Brekkes forskningssjef, Tore Bjørgo, og hans forskerkollega, Cathrine Thorleifsson, om «kristne, høyreekstreme». Begge er dessuten referert på at C-REX også skal forske på kristne grupper, og det fremgår videre av artikkelen at dette er noe som Brekke skal drive med.

Hvis Brekke er misfornøyd med å bli sammenliknet med det inntrykket som kollegaene hans etterlater, bør han kanskje ta det opp med dem før han angriper pressen?

En høyreekstremistforsker banker på
Poenget er at det kanskje ikke fremstår som spesielt urimelig å tenke seg følgende: Når en høyreekstremisme-forsker fra et senter med uttalt formål å se nærmere på bestemte kristne bevegelser banker på døren til et bestemt kristent parti; ja, så kan man anta at forskeren også arbeider ut fra en antakelse om at den kristne bevegelsen han oppsøker befinner seg innenfor det som er senterets forskningsfelt, altså det høyreekstreme.

Brekke skriver som om han ikke har noe med C-REX og Bjørgo å gjøre i det hele tatt:

Bullshit asymmetri-prinsippet (også kjent som Brandolinis lov) sier at energien som skal til for å tilbakevise bullshit er ti ganger så stor som energien man bruker for å produsere den. Det er et problem. En feilaktig, men saftig, overskrift snappes opp og spres videre på sosiale medier på noen minutter. Få har interesse av å sjekke fakta – eller lese en artikkel skikkelig – hvis en overskrift eller en ingress bekrefter en fordom og et verdensbilde.

Man kunne selvsagt tilføye at Brandolinis lov også gjør seg gjeldende andre veien. Det Brekke ikke forstår, er at det kan være belastende i seg selv å bli forsket på av Senter for ekstremismeforskning. Tydeligst blir det når Brekke analyserer konsekvensene av det han mener er feilslutninger som følge av misvisende pressedekning. For ham blir det store, demokratiske problemet at forskere som han selv kan velge å trekke seg tilbake. Fordi det er belastende å uttale seg til mediene:

Mediekarusellen spinner som en propell, og den som vil hoppe på, risikerer å få hele greia i hodet før man finner fotfeste. Magefølelsen forteller meg at slike dynamikker gjør det stadig mer skremmende å bidra i offentlig debatt hvis man forsker om brennbare temaer, som for eksempel migrasjon, islam eller høyreekstremisme.

Men hva med et lovlig politisk parti som brennmerkes fordi det plutselig omfattes av «forskningen» til C-REX? Er ikke det et demokratisk problem? Selvsagt er det det. Men for Brekke synes ikke denne siden av saken å være viktig. Brekke virker å være mer opptatt av presseetikk enn sine egne forskningsetiske retningslinjer.

Ideen om den uavhengige vitenskapsmann
Torkel Brekke står neppe alene i denne saken. Forskere og andre såkalte eksperter er etter hvert blitt gode til å overbevise seg selv om at de er politisk nøytrale i sin tilnærming til det de undersøker. Innlegget hans er dessuten en god illustrasjon på forventningen om at det kun er bestemte samfunnsgrupper som skal få legge premissene for den offentlige debatt.

Brekke skriver i den forbindelse om behovet for motforestillinger. Samtidig virker det nesten som om han beklager at det finnes alternative medier:

Men jo mer skråsikker og polarisert verden blir, jo viktigere er det med korrigering. Som borgere av et land trenger vi å dele et felles rammeverk av kunnskap for ikke bare å snakke forbi hverandre når politiske løsninger skal formes. Før var statskanaler og riksdekkende aviser en garantist for en felles plattform, men selv om en del tradisjonelle nyheter fortsatt står sterkt i Norge, er det store endringer på gang.

Problemet er når det «felles rammeverk av kunnskap», som Brekke ønsker seg, får en politisk slagside. C-REX er beviset på at det kan skje. Av senterets egen informasjonsside på nettet fremgår det at forskningen deres har et bestemt politisk formål:

C-REX tar for seg både høyreekstrem ideologi og høyreekstrem voldsutøvelse. Dette er nødvendig for å oppnå mer kunnskap om høyreekstremismens årsaker og konsekvenser, samt økt forståelse for hvordan liberale demokratier kan forsvare seg på en effektiv og akseptabel måte mot voldelige eller antidemokratiske krefter

Avsnittet over hadde ikke vært noe problem dersom det var full enighet om innholdet. Men det er det ikke. I dag finnes det for eksempel ingen enighet om hva som er det liberale demokratiets beste forsvar. Det er heller ikke noen enighet om hvem, eller hvilke bevegelser, som representerer antidemokratiske krefter. To motpoler som EU og høyrepopulisme utgjør, blir begge beskyldt for å være nettopp det.

Forskeraktivisme som problem
Så lenge C-REX har som uttalt formål å motarbeide sine forskningsobjekter, kan heller ikke Brekke forlange at hans oppsøkende virksomhet blir tolket i en bestemt mening. At en profilert forsker som Cas Mudde, som også er tilknyttet C-REX, velger å behandle det norske Fremskrittspartiet og det greske Gyllent Dagry under samme politiske paraply, bidrar heller ikke til å gjøre Brekkes egen nøytralitet spesielt troverdig. Det kan man selvsagt beklage, men sånn er det.

Brekke overser denne aktivistiske komponenten i sin analyse. I stedet krever han å få kontroll med pressens fremstilling av hans synspunkter. Det er i så fall et privilegium som C-REX sine forskningsobjekter ikke kan regne med å få. De er prisgitt forskerens synsing om dem. Ikke sjelden ender den, uavhengig kvalitet, opp som referanse i andre forskerpublikasjoner, eller på Wikipedia.

Derfor er det ikke bare overskrifter og ingresser som er problemet. Problemet er også forskere som i mangel av relevant forskningsmateriale bidrar til å sause sammen ekstremister og demokrater – og som på toppen av det hele innbiller seg at de stadig har et slags monopol på offentlige sannheter.