Universitetet i Oslo arrangerte torsdag heldagsseminar om venstreekstremisme på Litteraturhuset. AKP (m-) sto i sentrum og flere av innlederne hadde bakgrunn fra partiet eller tilhører venstresiden. Kun en skikkelse skilte seg ut som «kontrær»: Alexandra Irene Larsen.

Larsen har bemerket seg i offentligheten som en som stiller seg kritisk til det som kalles den rådende oppfatning: som troen på at det er uproblematisk å forene tolerante og intolerante kulturer. Det er nok til å at det går opp et rødt flagg: hun er en potensiell motstander.

For en uke siden hadde hun en kronikk i VG der hun tok for seg Midtøsten-forskere som ikke har kunnet forutsi eller forklare den retning den arabiske våren har tatt, og som fortsetter å skjønnmale islamismen.

Larsen skulle snakke om Venstreradikale og den norske Midtøstenforskningen.

Midtøsten er blitt sentral i norsk virkelighetsforståelse. Der kvinner på Vestlandet før strikket selbuvotter til inntekt for misjonen, har først venstresiden og så sosialdemokratiet gjort Palestina til sin store sak. Medier og akademia har bakket opp om en slik forståelse. Den som pirker ved denne konstruksjonen pådrar seg vrede.

Det fikk Larsen merke. Det bredte seg en uro i forsamlingen mens hun talte. – Hvordan har hun sluppet inn? Hva gjør hun her?

For publikum var Larsens innlegg så far out at de lurte på om de ville tørre å ta hull på byllen og konfrontere henne direkte. Hun var tross alt en av foredragsholderne.

Flere masterstudenter ga sitt besyv med: dette var tanker som brøt med alt de hadde lært, og hvor hadde hun det fra? Det var jo ikke underbygget, man kunne ikke slenge ut slike ubegrunnede påstander osv.

Men en turde, og han var selv blant foredragsholderne. Det holdt ikke at Larsen fikk motbør, hun skulle knuses.

Gule sa hennes tanker kunne gjenfinnes hos NDL og SIAN. Larsen stilte seg helt uforstående til slike beskyldninger. Dette var organisasjoner hun ikke hadde sans for.

Men Gule ga seg ikke: kronikken hennes i VG var nå oversatt til engelsk og lagt ut på Gates of Vienna, Breiviks favorittnettsted.

Hva skulle Larsen si?

Det var ikke hun som skulle sagt noe. Det var Bernt Hagtvet, Nik Brandal og Øystein Sørensen som er ledere av prosjektet Nettverk for studiet av totalitarisme og demokrati (NEST).

Der og da falt seminaret gjennom. Det skulle handle om venstreekstremisme. Sett utenfra virker det underlig at en mann som vitterlig forsøkte å bli terrorist og ikke stanset selv, men ble stanset av andre, skal forelese om venstreekstremisme. Nå oppførte Gule seg som en ekstremist: ved å forsøke å knuse Larsen med argumenter hun ikke kunne forsvare seg saklig mot.

Dette lot Hagtvet og Sørensen passere. Hagtvet hadde nettopp forelest om da han tok et oppgjør med AKP (m-l) i 2003, men han var unnfallen da den samme brutaliteten utspilte seg på hans eget seminar.

Denne sjikanen har to sider: det var AKP (m-l) som innførte den i det norske ordskiftet. Den har en helt ødeleggende virkning, både på personene som utsettes for den, og offentlig debatt.

20.000 personer var medlem av AKP (m-l) før det ble nedlagt i 2007. De har tatt denne kulturen med seg inn i sitt virke hvor det ikke er vanskelig å finne spor av den.

AKP (m-l) greide å forene noen av de verste egenskaper ved leninismen og norsk stammementalitet: man var medlem av en flokk og kunne le av alle som sto utenfor. Selv var man usårbar.

Hvis man da våger å si noe som bryter med gruppens forestillinger, har man begått en slags helligbrøde. Slik var det på 70-tallet, og slik er det i den litterære salongen finansiert av Fritt Ord, anno 2013.

Vi fikk dermed anskueliggjort at ekstremismen lever i beste velgående og den ble sanksjonert av professorene som hadde den som tema. Hvilken ironi.

Larsen hadde vært modig nok til å kritisere konkrete personer, blant dem Matthias Gardell og Bjørn Olav Utvik. Utvik var til stede og kunne ta opp hansken. Gule hadde slått Larsen ned, så Utvik kunne koste på seg å være overbærende og storsinnet. Men også han slo fast at Larsen ignorerte forskning og fremsatte påstander uten selv å ha gjort forskning. Dette siste er selvsagt et forsøk på ydmykelse.

Slikt maktspråk kan man føre når man behersker arenaen, når man vet at det er ens egne tanker og bare de som er enerådende.

Men de som har en fot i virkeligheten utenfor Litteraturhuset vet at det er Utvik, Gule og hans folk som befinner seg i en osteklokke.

Det er Larsen som representerer et vindu mot verden, og Norge blir helt nødt for å holde det vinduet åpent hvis det skal ha noe håp om å forstå det som skjer. (Sidsel Wold forklarte lytterne imorges at vi har hatt for enkle forestillinger om hvor fort det skulle gå oppover etter den arabiske våren, husk den franske revolusjon varte i 13 år!)

Den akademiske og mediale innavl representerer en trussel mot vår evne til å orientere oss.

Alan Dershowitz spør i en kommentar hvorfor han blir møtt med slik voldsom pågang hver gang han uttaler seg: anklager om sionistisk lakei, osv. Hans svar: det er ikke ham, det er for å statuere et eksempel og vise at prisen for å ytre slike meninger er høy. For mange for høy.

Man undrer seg på realitetssansen til Hagtvet og Sørensen. Den behandlingen Larsen ble utsatt for en en trussel mot ytringsfrihet, den akademiske frihet, forsamlingsfrihet og den personlige frihet.

Skal man dra det litt lenger kan man tenke: hun var på trygg grunn rent fysisk, det ville ikke skjedd henne noe der og da. Men hadde publikum vært et annet kunne heller ikke det utelukkes. Hun ville i det minste vært merket, og det var den jobben Gule påtok seg: han dømte henne som en fredløs.

Hagtvet og Sørensen må gjerne late som om de ikke forsto hva som skjedde. Hagtvet valgte å takke Utvik for at han var så flink til å takle kritikk.

Red. kommer med fyldigere referat fra seminaret