Sakset/Fra hofta

Sylvi Listhaug støtter Siv Jensens fordømmelse av Inger-Marie Ytterhorns Facebook-kommentar om Kamzy Gunaratnam.

For en stor del av Listhaugs følgere vil nok dette komme som en skuffelse.

Listhaug begår noen blundere en topp-politiker ikke kan tillate seg: Hun forvirrer sine egne velgere. Hun gir dem et rapp over fingrene. De forstår ikke hvorfor. Kan de ikke stole på sine egne instinkter, eller det Sylvi står for?

Hvordan stemmer dette utspillet med Sylvis profil og det de tror hun står for?

Enda verre – også for Sylvi – har de tatt feil av henne?

Det Listhaug viser med denne støtten til Siv er en overflatisk side. Hun tar seg ikke tid til å tenke over hvordan hun skal plassere seg. Selvfølgelig tenker Listhaug hele tiden hvordan hun posisjonerer seg, i forhold til Siv, resten av ledelsen, mediene, andre partier og velgerne. De siste er de viktigste. Sylvi har bygget seg opp som den som tør der andre tier. Det er en dyrebar kapital.

Her sved hun av en god del av den.

Denne kapitalen er ikke som andre. Den kan ikke forbrukes som penger. Den handler om tillit. Et skår i tilliten lar seg ikke så lett reparere.

Ikke når det som ligger i bunnen av Ytterhorns kommentar gjelder selve definisjonen av fellesskapet: Hva vil det si å være norsk?

Listhaug gjør et stort nummer av at hun er rotnorsk i sin bok.

Hun vet hva nordmenn føler: At landet er ved å bli tatt fra dem.

Hun vet at medier og politikere tuter i flokk. Hun kan ikke la deres hyl diktere hva hun skal mene.

Hvis dagens politikk får fortsette, blir nordmenn i mindretall i sitt eget land en gang mellom 2050 og 2060. Da er det ikke lenger vårt land. Denne polariseringen er allerede følbar.

Det er suspekt å si dette høyt. Derfor setter folk sin lit til Sylvi.

Med sin tilsvining av Ytterhorn viste Gunaratnam at Ytterhorn hadde helt rett i sin kritikk. Nordmenn er tolerante. Hvis de utlendingene som ble valgt hadde vist den minste sensitivitet for nordmenns følelser, ville ikke Ytterhorn kommentert som hun gjorde.

Men de som plukkes frem har front mot det norske: Sultan Shoaib er en pyntelig islamist som vet å bruke alle kortene multikulturalismen har tildelt ham. Han vil alltid velge sine egne. Det samme gjør Abid Raja. Nordmenn lurer på: Er det noen av de nye borgerne som forstår eller er for det gamle Norge? Jeg er overbevist om at disse finnes og de forstår gamle nordmenn og deres rett til landet. Men det er ikke disse som fremheves og kjøres frem. Det er typer som Faten.

Derfor leser nordmenn bildet helt riktig.

Eller som en representant for Den norske Kirke sa da jeg jobbet i NTB på 90-tallet: – Vi må stige ned for at de skal løftes opp.

Jeg mistet nesten munn og mæle over å høre at en representant for kirken kunne si at kirken frivillig skulle detronisere seg selv for at islam skulle bli jevnbyrdig.

Dette handler ikke om Gunaratnam er dyktig eller ikke, men hvordan hun stiller seg til det landet hun er kommet til. Dets arv, dets historie og kultur.

Jeg har hørt henne i debatter, og hun går helt opp i ansiktet på folk, og overøser dem med overdrivelser og påstander på en aggressiv måte.

Nylig hadde hun en kronikk i Aftenposten sammen med Aksel Braanen Sterri der de går langt i å rettferdiggjøre kommersiell surrogati. ( Nok formynderi. Tillat surrogati!) Å bære frem andres barn er en jobbmulighet fattige ikke bør fratas.

Det er vanskelig å se hvordan et forbud hjelper kvinner som på grunn av fattigdom og få andre jobbmuligheter anser det å være surrogatmor som det beste alternativet de har. Det etterlater dem bare med én mulighet mindre til å gjøre situasjonen bedre.

Jeg hørte Sterri i debatt med en kvinnelig lege i Dagsnytt Atten. Legen hadde arbeidet for Leger uten grenser i Afghanistan. Hun uttrykte dyp bekymring, ikke bare for forslaget, men den lettvintheten det ble fremsatt med.

Det biologiske og seksuelle felt er i dag ved å bli utvidet på en måte som representerer en stor trussel mot et humant-kristent menneske- og gudsbilde.

Veien blir til ved mange skritt og det er når man ser seg tilbake at man forstår hvilke radikale endringer som myndighetene vedtar, uten å blunke. Tvertimot. De ønsker nå å bruke lovverket for å slå ned på de som står for et tradisjonelt syn på ekteskap og kjønn.

Det er derfor merkelig at Listhaug i boken sin skriver at hun har endret syn på den kjønnsnøytrale ekteskapsloven, og nå godtar den.

Jeg har selv konservative ryggmarksreflekser, men på samme måte som mange andre kristne, blir jeg påvirket av den tiden vi lever i. Et videoutdrag som blir mye delt av mine politiske motstandere, viser et innlegg jeg holdt under FrP-landsmøtet i 2009: «Jeg er stolt over å tilhøre et parti som stemte mot den nye ekteskapsloven», sier jeg der.

Så har tiden gått og i dag tenker jeg at dette var snøen som falt i fjor. Hvis jeg skulle holdt et innlegg om det samme temaet nå, hadde det vært helt annerledes. Ekteskapsloven har kommet for å bli, og jeg har også endret syn. Kirkene må selvsagt bestemme selv hvem de vil vie, og staten skal ikke legge seg bort i hvilke kjønn de som gifter seg, har. Det som imidlertid gjør meg litt flau når jeg ser talen på nytt, er at jeg fremstår som sint.

Ja tiden har endret seg. Men konservative kristne føyer seg ikke etter tiden. De har noe som gjør dem i stand til å stå imot. Listhaug slår her bena under alle som føler at den nye kjønnspolitikken truer selve fundamentet i samfunnet: Familien. Det er ikke bare enda større individuell frihet vi ser. Vi ser et systematiske angrep på konservative verdier.

Listhaug jukser når hun sier at kirken må få vie hvem hun vil. Kirken er forpliktet på visse prinsipper, og ekteskap mellom kvinne og mann er en av dem. Hva hjelper det med skille mellom kirke og stat når stat og kirke mener det samme?

At Listhaug har tilpasset seg den nye tid på et så fundamentalt område, er oppsiktsvekkende og burde fått større oppmerksomhet.

Er det noe av samme «tilpasning» vi ser i fordømmelsen av Ytterhorn?

Da er det mye Listhaug ikke har fått med seg.

 

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.