Kommentar

Inger-Marie Ytterhorn satt i mange år som FrPs utpekte i Nobelkomiteen. Nå får hun et ettermæle som «rasist» fordi hun våget å kommentere at en fremmedkulturell nok en gang er valgt til å lede 17.mai-komiteen i Oslo. Dermed har hun brutt et tabu. Det har skjedde mye på den tiden som har gått siden hun var med å tildele Obama Nobelprisen. Obama står i dag for et radikalisert Demokratisk parti som bruker rasisme som våpen. I den nye Verden venstresiden skaper må alle avlegge vitnesbyrd om at de er på riktig side. Alle med ansvar er oppe til valg hele tiden, de må vise seg verdige. Ytterhorn sviktet. Fra tildelingen i Rådhuset 10 desember 2009. Foto: Thomas Peter/Reuter/Scanpix

Hvis man skal være leder for et parti som på vesentlige punkt står i opposisjon til de andre må man være bevisst på hvordan mediene forsøker å dreie debatten slik at du fristes/tvinges til å ta avstand fra dine egne som har sagt noe på kanten, eller: Noe som er riktig, men ikke lov å si.

Trår du galt her og kaster dine egne under bussen, har du påført deg selv og dine et stort nederlag.

Siv Jensen klarte alt dette på en gang søndag da hun dømte Inger-Marie Ytterhorn nord og ned.

Inger-Marie Ytterhorn sa ikke noe galt, og det hun sa hadde ingenting med rasisme å gjøre. Hun bemerket at det er påfallende at vår nasjonale festdag skal ledes av folk som kommer fra andre kulturer. Hvis 17.mai-komiteen skal gjenspeile et nytt Norge, hvorfor er det aldri polakker eller baltere som trekkes frem?

Alle ser og vet at hvis du skal fremheves så er det visse karakteristika som gjelder: Kamzy Gunaratnam har lært seg kodene. Hun vet hvordan hun skal være på offensiven og bruke rasisme mot nordmenn. Det er noe dypt usympatisk over mennesker som ubesværet sviner til andre på denne måten. Tror hun dette bidrar til integrering eller respekt mellom folkegruppene? Hun appellerer til en liten – minkende gruppe – blant nordmenn, folk på venstrefløyen og aktivister. Det store flertall ser i taushet på hvordan Ytterhorn behandles.

Mediene venter de seg ikke mye av lenger. Men at samtlige av de store lar Gunaratnam få svine til et annet menneske med et stort smil, slik det skjedde i TV2 søndag, og uten en eneste motforestilling, er og blir skammelig.

At Siv Jensen svikter sine egne er en enda større skam.

– Jeg tar avstand fra denne kommentaren og er sterkt uenig med Inger-Marie Ytterhorn. Kommentaren er grov og langt over streken. Jeg synes ikke den representerer Inger-Marie Ytterhorn slik jeg har kjent henne i mange år, sier Frp-leder Siv Jensen i en e-post til Aftenposten.

Hva var det som var så «langt over streken»?

«Litt spesielt….» Ja, det er spesielt, fordi det føyer seg inn i et mønster. Det er demonstrativt og passer med de som vil at 17. mai skal gå fra å være en norsk nasjonaldag til en feiring av mangfoldet, at «nordmenn har innvandret fra Afghanistan».

Det ligger et ønske opp i dagen om å forvandle 17. mai slik at den minner mer om et Pride-tog for alle kulturer i Norge. Trine Skei Grande har vært inne på dette, – hun synes det er for mange regler – og den voldsomme omfavnelsen av Pride-togene peker i samme retning.

Man vil forvandle nasjonaldagen til noe anti-nasjonalt.

For å skjule denne forvandlingen kan man finne frem en nordmann som kan henges ut som rasist. De fleste passer munnen sin, men noen synes de har råd til å si sin mening.

Slik kan man kamuflere hvordan man uthuler det nasjonale og forvandler det til noe helt annet. Det flerkulturelle prosjekt har bruk for en gapestokk.

Ytterhorn tenkte seg om etter at hun forsto hvor det bar, og svarte søndag:

«Mer naturlig». Hvis det er rasistisk å være for Norge, så OK: Det vil mange være enige i. Men at FrPs leder skulle kaste Ytterhorn under bussen, kommer som en stor skuffelse for mange. Tenk å ha så lite ryggrad og så dårlig vurderingsevne. Den avstandtaken kommer ikke til å bli glemt. Jensen har ettertrykkelig markert at hun foretrekker det gode selskap.

Siv Jensen er erfaren nok til å kjenne lusa på gangen. Det er skammelig og en personlig fornærmelse, ikke bare mot Ytterhorn, men mot tusenvis av partiets velgere som stemmer FrP nettopp for at frisinnet tale ikke skal brunbeises. Folk er drit lei denne måten å slå under beltestedet på. Hva er forskjellen på Jensen og Støre?

I stedet for å ta igjen og forsvare Ytterhorn, velger Jensen det motsatte: Hun slutter seg til flokken som jager en FrP’er som har turt å si noe høyt som alle vet er riktig, men som det nettopp derfor er viktig å arrestere, fordømme og utstøte.

Det er som engelsk revejakt. Noen leter etter facebook-poster de kan slå ned på. Så slippes kobbelet løs.

Før snakket man om parlamentarisk høstjakt. Mediene hadde håpet på å felle Solberg. Det glapp. Nå kunne man henge en FrP-veteran på veggen. Fellingen føltes ekstra godt når Siv Jensen gikk god for den.

Jensen kunne forsvart Ytterhorn ut fra ytringsfrihetsperspektiv: -Det må være lov å si at en nordmann er et naturlig valg når det gjelder å lede 17.mai-komiteen, uten å bli anklaget for rasisme.

Det hadde i det minste markert at venstresiden ikke skal få gjøre hva de vil med FrP’ere.

Men det hun helst burde sagt var at: -Jeg merker meg at Gunaratnam bruker rasisme som politisk våpen, akkurat slik Demokratene i USA gjør. Det er uverdig og drar politisk debatt ned i søla. Hva slags «samtale» vil vi få hvis den ene part kan svine til den andre etter forgodtbefinnende?

Forgodtbefinnende vil si: «Når det passer oss!»

Og det passer hele tiden.

 

 

Forhåndsbestill Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!