For tiden pågår en interessant og prinsipielt viktig rettsak ved Den Internasjonale Straffedomstolen i Haag. I utgangspunktet handler den om krigsforbrytelser og en al-Qaida-terrorist som er anklaget for å ha gitt ordre til å ødelegge verdifulle kulturminner med status av verdensarv. Det er første gang at Straffedomstolen anklager og eventuelt straffer et menneske på grunn av en forbrytelse, ikke mot mennesker, men vår historiske kulturarv.

Dette er prinsipielt viktig, spesielt med henblikk på at ødeleggelse av verdifulle kultur- minner nå defineres som en kriminell handling. Derav følger at vi nå også må utarbeide lover og retningslinjer for beskyttelse av vår nasjonale verdensarv, det være seg statuer, malerier, bygninger eller bøker. De må få et rettsvern som er effektivt og lovregulert, ikke bare når kulturminner blir ødelagt ved krigshandlinger, men også i fredstid i sivilsamfunnet, når politikere i kommune, fylke og stat river historisk verdifulle bygninger og raserer enhetlige miljøer. I dag er presset fra utbyggere så sterkt, og politikerne så ettergivende, at vi snart ikke har noen historisk kulturarv å forholde oss til.

At Den Internasjonale Straffedomstolen nå har fokus på straffereaksjoner mot ødeleggelse av verdensarven og verdifulle kulturminner, er oppsiktsvekkende. Kulturminner viser seg å være uhyre vesentlige i ethvert samfunn. President Søren la Cour Jensen i Blue Shield Danmark, som er kulturens svar på Røde Kors, sier det tilspisset på følgene måte:

ANNONSE

«Hvis du slår mennesker i hjel – hvilket naturligvis er fryktelig – dør individer. Hvis du ødelegger kulturarv, dør samfunnet. Vi mister vores identitet og samfundets sammenhængskraft, hvis vi mister vor kulturarv.»

Viktigheten av å bevare og forsvare kulturarven er ikke lenger bare et tema for lokale ildsjeler, men et grunnleggende ansvar som samfunnet bør ta hånd om. Kort sagt å skape et sterkere juridisk vern av verdensarven. I dag er kulturens rettsvern primært politikernes ansvar, enten de befinner seg på kommune- eller fylkesnivå. Politikerne rundt i kommune-Norge har ikke akkurat gått i bresjen for å bevare den stedegne historiske kulturarven. Men på grunn av innbyggernes protester og tvingende argumenter har de i enkelte tilfeller måttet endre standpunkt. Heldigvis. I andre saker har de tvunget igjennom vedtak som har vært i åpenbar strid med vern av kulturarven. Hovedsakelig for å tekkes grådige utbyggere.

Slik kan det ikke fortsette. Uten at politikerne blir stilt juridisk til ansvar for det Straffe- domstolen i Haag kaller kulturkriminalitet, kan de helt anelsesløst fortsette å rasere byenes og tettstedenes kulturhistoriske arv. Situasjonen er jo den at de fleste politikere ikke aner hva arkitektur og kulturarv er for noe. De har da heller ikke noe nevneverdig skjønn og kompetanse på det feltet. Et større juridisk ansvar, med straffeutsikter, vil kanskje skjerpe oppmerksomheten og dømmekraften, for det handler jo om å respektere og følge lovpålagte kjøreregler.

Det Den Internasjonal Straffedomstolen nå insisterer på er et større samfunnsengasjement og et mer målrettet rettsvern til beskyttelse av kulturverdier og verdensarv. En ødeleggelse av kulturarven i våre byer og tettsteder vil derfor kunne medføre kriminalisering og straffereaksjoner. Slik Straffedomstolen nå legger opp til, er det behov for å få implementert et mer spesifikt og bindende lovverk for den typen forbrytelser. Det kan kanskje synes å være et alt for stort ansvar å bære for politikere og saksbehandlere, men med tanke på at det er de som vurderer og vedtar sanering av kulturarven, må de også stå til rette for sine lovbrudd, slik det også gjøres på andre samfunnsområder.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629