Hver gang klimadebatten blusser opp, gjentar det samme mønsteret seg: På den ene siden står teknokratene med sine karbonregnskap og globale avtaler, med sitt abstrakte snakk om en klimakrise som de nekter å løse ved hjelp av teknologier som kjernekraft. På den andre siden marsjerer aktivistene, som minner mer om galninger enn ansvarlige mennesker som ønsker å ta vare på vår felles natur.

Dette kan få folk flest til å avvise den grønne dagsordenen. Men det vil ikke fungere. For grønn konservatisme er en god, lang og veletablert tradisjon.

Naturvern hører hjemme hos dem verner om det bestående, det nedarvede og det lokale. Problemet er bare at de konservative altfor lenge har overlatt miljøfeltet til andre. Og dermed har de glemt sin egen dypeste intuisjon: at man best verner om det man bryr seg om.

Oikofili: Kjærlighet til det nære

Den engelske filosofen Roger Scruton kalte det «oikofili» – kjærlighet til hjemmet. Ikke bare huset man bor i, men hele landskapet, kulturen og samfunnet man er en del av. Det er en kjærlighet som forplikter. For du kan ikke elske noe uten samtidig å ta ansvar for det.

Miljøansvar vokser som treets røtter – fra hjemmets konkrete jord og sprer seg ut gjennom lokalsamfunnet til landet som helhet. Dette ansvaret oppstår ikke gjennom abstrakte teorier eller moralske påbud. Det vokser organisk ut av den konkrete tilknytningen til tradisjonens levende landskap. De stedene vi føler oss knyttet til.

Vi må gjenoppta Scrutons grønne konservatisme, som står i kontrast til den globale miljøpolitikken, der eksperter i fremmede land forteller oss hvordan vi skal leve. Oikofili starter derimot nedenfra og vokser utover: fra hagen via nabolaget og byen til landet, der det knyttes bånd til andre nasjoner.

Konservative miljøverdier i praksis

Historisk sett har konservative faktisk gått foran i miljøspørsmål. Det var ikke sosialister som opprettet de første naturparkene eller innførte lover mot luftforurensning i Storbritannia. Det var konservative som forsto sammenhengen mellom kulturarv og naturarv.

Tyske romantikere var også grønne konservative. I Danmark tordnet kulturradikale sosialister mot konservative som ville bevare naturen.

I dag ser vi et konservativt instinkt i de tusenvis av lokale organisasjonene som vedlikeholder grøntområder, restaurerer vassdrag og bevarer kulturlandskap. De er sjelden ideologiske miljøaktivister. I stedet er de borgere som elsker nærområdet sitt og ønsker å gi det videre til barna sine. Her trives hjemstavnens hjertevarme og den lokale landskapspleien som virkelig gjør en forskjell.

Dette er grønn konservatisme: et forpliktende bånd mellom generasjonene. Vi har arvet jorden og skal gi den uspolert videre til kommende generasjoner.

Kritikk av teknokrati og symbolpolitikk

Dessverre har den moderne miljøbevegelsen blitt fanget av to dødelige impulser: den teknokratiske, som tror på sentralisert styring og internasjonale avtaler, og den symbolpolitiske, som prioriterer spektakulære protester og identitetsmarkering fremfor reelt naturvern.

Begge tilnærmingene støter fremmedgjør vanlige borgere.

Når Extinction Rebellion sperrer trafikken og andre radikale klimabevegelser ødelegger kunstverk, skaper de ikke et felles engasjement. De skaper motstand. Hvordan kan kriminelle venstreradikale mobilisere noen i en god saks tjeneste?

De mener selvfølgelig at det å lime seg fast til asfalten er langt mer autentisk miljøpolitikk enn å plante trær. Og de har fått gamle Carsten Jensen med på laget.

Folk reagerer instinktivt mot å få miljøpolitikk påtvunget av aktivister som er mer opptatt av å vise seg frem og fylle sine tomme liv enn å bevare naturen.

Like problematisk er troen på at markedet eller byråkratiet kan løse alt. Noen verdier kan rett og slett ikke måles i kroner eller reguleres gjennom direktiver: skjønnheten i et landskap, tilknytningen til en egn, stoltheten over felles kulturarv.

Konservativ miljøpolitikk

Konservativ miljøpolitikk er basert på det Scruton kalte «small platoons» som lokale foreninger og fellesskap, som tar ansvar. Det kan være landsbysamfunn eller borgergrupper som skaper små grønne oaser med trealléer og velpleide byrom.

For det handler også om estetikk. Vi må verne om det vakre, ikke bare det funksjonelle. Skjønnhet gir livet mening. Det betyr å kjempe mot stygge motorveier som ødelegger landskap. Det betyr å støtte lokale håndverkere og mindre produsenter som forstår å skape harmoni mellom menneske og natur.

Og så handler det om fortelling.

Først når vi forstår landskapet vårt gjennom fortellinger – gjennom diktning, minner og tradisjoner – utvikler vi den kjærligheten som fører til reell beskyttelse. Johannes V. Jensen besang landet vårt som ingen annen dansk dikter, ikke på grunn biodiversitetsmålinger, men fordi han så skjønnhet og mening i hvert bakkedrag, hver innsjø og hvert sund. Som her i Kongens fald:

”Du mærker med lukkede øjne den søde lugt af jordens grønsvær, landet er blødt og grønt som en frisk seng i havet, fødeseng, dødsseng. Himlen hvælver sig med forkærlighed over det, skyerne står stille over det, bølgerne rækker ind og klapper den lyse strand.”

Miljøpolitikk som hjemstavnspolitikk

Miljøvern er i sin kjerne hjemstavnspolitikk. Det handler om å beskytte stedet man tilhører og gi det videre i bedre stand enn man fikk det. Det handler om å ta ansvar. Ikke fordi en internasjonal organisasjon krever det, men fordi kjærlighet forplikter.

Konservatismen er en tradisjon som bygger på kjærlighet til hjemmet, ikke på globale visjoner. På konkret ansvar, ikke abstrakt moral. På lokal forankring, ikke teknokratisk styring.

Kjøp Roger Scrutons bok «Konservatismen» fra Document Forlag her.