Kultur

Marianne Heske «Gjerdeløa»

Det går veldig bra for milliardær Nicolai Tangen for tiden. Ikke bare er han blitt sjef for Oljefondet, men hans kunstsamling deponert i Silomuseet har nå fått to stipendiatstillinger av Forskningsrådet for å forske på samlingen. Dermed får han finansiert to forskere som uten tvil vil komme til å bekrefte både den kunstneriske verdien av samlingen og Nicolai Tangens nese for kvalitetskunst. Tenk å få servert to doktorgrader om egen kunstsmak og samtidig få løftet verdien på sine verker i kunstmarkedet.

At Forskningsrådet har bevilget midler til de to forskerstipendiatene er høyst merkverdig, for her er det tette bånd mellom Sørlandets Kunstmuseum, som forvalter Tangen-samlingen, og de to stipendiatene. Begge er ansatt ved museet som kuratorer og vil forske spesielt på ulike temaer innenfor samlingen (Kilde: skmu.no ). Det er nærliggende å se dette som eierstyrt forskning, men betalt med offentlige midler. Nicolai Tangen er dyktig i dette spillet, men det er ikke vanskelig å se hvor trekkene peker: at det offentlige betaler regningen mens naive støttespillerne gjør sitt beste for at samlingen blir gullkantet.

Forskningsetisk er det et stort problem at relasjonen mellom Tangen-samlingen og de to doktorgradsstipendiatene er så tette. Det er åpenbart at forskningssituasjonen vil være så tett at både inhabilitet og personlig avhengighet kan oppstå. I det hele tatt virker forskningsopplegget så knyttet til arbeidstedet, museumsforvaltningen og eieren at forskerne lett vil kunne miste sin faglige frihet og integritet. Særlig når så mange koblinger peker tilbake på kunstsamleren og hans investeringer.

For øvrig finnes det en tredje doktorgradsstipendiat ved muset. Han er ikke finansiert av Forskningsrådet, men av Nicolai Tangens stiftelse AKO Foundation. Denne stipendiaten skal skrive en avhandling om Marianne Heskes «Gjerdeløa», et konseptkunstverk som Nicolai Tangen kjøpte for to år siden. Heske prøvde først å få Nasjonalmuseet til å kjøpe utløa for 2 millioner kroner, men museet sa nei takk. Her sto nok ikke konseptverket særlig høyt i kurs, men for Nicolai Tangen, en tredjerangs kunstsamler med ditto dømmekraft, passet nok Heske-verket som hånd i en lovott.