Kultur

Silomuseet i Kristiansand er nå på skinner. Kommunen har bevilget 100 millioner kroner til prosjektet, som er kostnadsberegnet til over 500 millioner. Hensikten er at kunstsamleren og investoren Nicolai Tangen skal få et profesjonelt visningssted for sine kunstverker. Og profesjonelt blir det når den gamle silobygningen står ferdig ombygget og innredet for å huse Tangens samling av moderne kunst fra perioden 1930 til 1980. For øyeblikket består visstnok samlingen av ca. 1.500 verker.

Bakgrunnen for dette silo-prosjektet er at kunstsamler Nicolai Tangen har ønsket å gi Kristiansand og byens innbyggere en gave, en kunstsamling anslått til en verdi av 150 millioner kroner. Som han sier i et intervju: «Man skal gi det fineste man har». Alt tyder altså på at Tangen gir kommunens en gave, og slik har også byens politikere og innbyggere forstått det. Men så er ikke tilfelle, kommunen har avgjort ikke blitt beæret med en donasjon, bare en disposisjonsrett som det hefter strenge forpliktelser ved.

For det første krever investoren og kunstsamleren et propert utstillingslokale med alt faglig tilbehør, og det bare for at kommunen skal få visningsrett til samlingen. Det er et rådyrt krav som langt overstiger samlingens verdi, en samling kommunen heller ikke har eiendomsretten til. Man kan neppe kalle dette en gave når kommunen må betale over 500 millioner for en skarve visningsrett. De fleste kunstverkene er heller ikke i toppklasse, så deres kunsthistoriske betydning er av beskjeden interesse.

At kommunen nå har flesket til med 100 millioner, trolig som en startkapital, er bare en åpning til større utgifter underveis og i ettertid. Tenk bare på hva driftsutgiftene vil beløpe seg til over en tiårsperiode. Alt bare fordi en middels kunstsamler skal få rett til oppbevaring, teknisk ettersyn og permanente visningsmuligheter for samlingen på ubestemt tid. Samtidig blir alle verkene kvalitetssikret av byens sentrale kunstinstitusjon. Nei, dette er ingen god avtale for kommunen. Det minner mer om en guffen hestehandel der mottagerne blir lurt trill rundt. Og så kalles det en gave, for «man skal jo gi det fineste man har».