Kultur

I forbindelse med et par artikler om Marianne Heske og hennes prosjekt «Gjerdeløa» har jeg trukket inn Marcel Duchamps objekter, eller «readymades», som han også kalte dem. Siden det er opplest og vedtatt at vi må se Heskes arbeider i lys av Duchamps readymades, kan det være nyttig å få en kunstfaglig godkjent definisjon av disse objektene. I Store norske leksikon heter det:

«Readymades er en fabrikktilvirket gjenstand som får ny suggesjonskraft av kunstnerisk karakter ved å løsrives fra sin vanlige funksjonssammenheng. De første readymades ble skapt av Marcel Duchamp i 1913 – 1914».

Vi skal merke oss at definisjonsmakeren allerede i andre linje bruker ordet «skapt», selv om kunstneren både titt og ofte hevdet det motsatte. For Duchamp var disse objektene langt fra kunst, de var anti-kunst og uttrykk for en anti-estetikk som skulle undergrave det borgerlig, herskende kunstsynet. De var politiske provokasjoner og et opprør mot datidens konservative kunsthegemoni. Umiddelbart gikk det ikke som han håpet, ved å få innpass i galleriene ble objektenes radikale brodd ganske raskt nøytralisert, men på lengre sikt fikk Duchamps kunstpoitiske verdirelativisme fullt gjennomslag.

Det er her vi befinner oss i dag. Takket være Marcel Duchamps anti-estetikk og verdi- nihilisme har det kunstneriske forduftet fullstendig. I Marianne Heskes prosjekter er også provokasjonsaspektet borte vekk. Hvem lar seg forarge av ei gammel løe fra Tafjord og et falleferdig hus fra Hobøl? Og hva skulle det være opprør mot, annet enn Nasjonalmuseet, som ikke vil punge ut to millioner kroner for ei kulturhistorisk uinteressant utløe? La gå at det på sitt vis er en «readymades», men det er grenser for hvor lenge man skal kunne snylte på en anti-estetikk som for lengst har utgått på dato, og attpåtil servere det som høyverdig kunst i tradisjonen fra Marcel Duchamp.

Vi skal merke oss at Duchamp ikke snylter på noe som helst, objektene hans har lavstatus og er udelikate, særlig urinalet, som er kjønnsspesifikt og handler om mannens underliv. Kan for øvrig nevne at temaet urinal for endel år siden ble diskutert på Theatercafeen, nærmere bestemt på toalettet. Her ble Lars Vilks og undertegnede, foran hvert vårt urinal, intervjuet av Linn Ullmann med mikrofon tett på. Situasjonen var lite gunstig for et så vovet eksperiment, resultatet ble da også deretter, ikke en dråpe fra mitt hold, om Vilks vannlating var mer potent husker jeg ikke. Vi skulle nok ha drukket hvitvinen først.

Men temaet var altså Duchamps urinal og kunstneriske betydning, og på det punkt skilte Vilks og jeg lag. Den gang var Vilks en trofast modernist, konseptkunstner og tilhenger av den institusjonelle kunstteorien, slik den ble utformet av amerikanske kunstteoretikere på 70- og 80-tallet med utgangspunkt i Marcel Duchamps «readymades». Det disse kunst-teoretikerne legger vekt på er de institusjonelle rammene, at det er galleriene og museene som definerer kunsten og ikke de utstilte objektenes egenskaper. Det kunstneriske er en konseptuell størrelse, en ide eller et begrep, og har ingen ting med gjenstanden å gjøre. Verket går dermed i oppløsning og blir overflødig i både tolkning og vurdering.

Når man på det vis forlater verket som materielt referansepunkt har man heller ingen faglig sikre metoder for å kontrollere om tolkninger kan være holdbare. Vi kan altså ikke ut fra gjenstanden fastslå om den er kunst, slik vi gjør når vi betrakter et maleri av Vermeer, bildet må ha vært vist i gallerier og museer før det kan sies å være et kunstverk. Men en gang må ha vært den første, for bildet er jo ikke kunst når det første gang blir vist til en gallerist. For ham er det ingenting i seg selv, med mindre det vært vist i andre gallerier. Så hvordan kommer en potensiell kunstner på innsiden?

Den institusjonelle kunstteorien gir ikke noe holdbart svar på det spørsmålet, til tross for at det årlig rekrutteres stadig nye kunstnere. Heller ikke er problemet med den kunstneriske evalueringen på noen som helst måte løst. Hvis alle kunstfaglige referanser bare ligger i hodet på gallerister, kritikere og museumsfolk, hvordan kan vi da få kontrollert om deres vurderinger holder vann? Er kunsten utelukkende et konseptuelt fenomen, som bare den institusjonelle makten har innsikt i, så er kunstfeltet blitt et innkapslet og totalitært system.

Akkurat den konsekvensen av Duchamps «readymades» hadde nok ikke anti-kunstneren regnet med. Kunstsystemet er i dag like rigid og ekskluderende som under borgerskapets hegemoni på tidlig 1900-tall. Den gang gjorde Duchamps opprør med sin anti-kunst, rettet mot det herskende smakstyranniet, i dag er anti-kunsten blitt norm og uttrykk for sublim kunst, som bare de innviede kan vurdere og investorene verdsette. Det er på tide at vi får en ny Marcel Duchamp, som kan avsløre hykleriet og den kunstneriske svindelen.

Les også

Les også